Torsdag 16. juni, kl 16:05, falt avgjørelsen om å gjennomføre resten av ekspedisjonen. For å rekke det jeg skulle i den europeiske storbyen som var min sydpol, må jeg ta noen snarveier. Jeg må finne første fly ut av København, for festivalen jeg skal på har allerede begynt. De neste 12 timene skal bli noe av det morsomste og mest givende jeg har opplevd. Sjelden har jeg følt meg mer som «alle andre», som i disse 12 timene. Takket være bpa, kan man leve et fritt og uavhengig liv, på lik linje med de fleste andre.

Spontanitet. Kan man bare hoppe på første fly når man bruker elektrisk rullestol og respirator? Egentlig ikke. Rullestolen skal helst bookes 48 timer før man skal ut å reise. Flyet vårt går om under 4 timer, og vi befinner oss på et sykehotell, uten billetter eller transport til flyplassen. Taxi blir bestilt, og vi pakker koffertene. Alle hiver seg rundt og søker etter flybilletter. Billettene vi fant dagen før var borte. Nå er det bare full flex med Norwegian som er igjen. Bare tre billetter. Taxien er kommet. Sjåføren rister på hodet når vi forteller at vi ikke har billetter ennå. Taxien raser avgårde til flyplassen, mens vi opprettet en profil på Norwegian for å få de siste billettene. Nå svikter selvsagt mobilnettet slik at jeg ikke får brukt bankID. I rundkjøringen utenfor Kastrup lufthavn går betalingen inn. Yess, vi har billetter.  Nå er jeg spent på hva de sier når jeg kommer å skal sjekke inn en elektrisk rullestol 2,5 time før avgang.

received_10154302489729507

Nettopp fikset billetter.

Kundeservice. Svenska Jernvegar har virkelig noe å lære av Norwegian. De fikset det slik at bagasjefolket skal hente oss, og få inn stolen. I tillegg ordner hun i innsjekkingen det slik at vi får sitte ved siden av hverandre. Riktig nok på rad 20, men det får man leve med når man kommer i siste liten. Jeg gruer meg til å bli båret 20 rader – uten luft.

Nå begynner ting virkelig  å rulle min vei. Litt for fort faktisk. Vi blir kastet inn i sikkerhetsjekken, så fort at vi ikke rekker å tømme sugemaskinen for væske. Vaktene er greie, og lar oss tømme ut væsken på deres personaldo. Kudos. Vi skynder oss forbi parfyme og sjokoladelukten i taxfrien. Hvor var det vi skulle møte lastefolket? Assistansecenteret. Hvor er det? Vi tømmer våre blærer først. Under en time til avgang. Vi finner assistansecenteret. Her er det alt for stille. Det er 40 minutter til avgang, men ingen til å hente oss. Skal det rykte nå?

Til vår unnsetning. Falck assistanse er selskapet som hjelper alle med assistansebehov på flyplassen. Vi har ikke bestilt assistanse, men de hjelper oss likevel. De følger oss til rett plass, og får oss over i spesialbilen som løfter oss opp til servicedøren til flyet. Der hvor mat og slikt blir tatt inn i kabinen. Her blir vi stående en stund. De har begynt å boarde flyet. Nå blir det å ta ekstra tid å få båret meg helt bak til vingene. Jeg kjenner jeg blir flau på forhånd. Vi bruker tiden til å planlegge. Hvem gjør hva? Kan jeg bli båret med respiratoren tilkoblet halsen?

Riktig utstyr . Jeg ønsker å bli båret av min assistent fordi fraktstolene ikke har høy ryggstøtte. Når den hyggelige damen fra Falck assistanse påpeker at det har de her i Danmark, er det som en helt ny verden åpner seg for meg. I tillegg har fraktstolen rikelig med belter, inklusive et dedikert brystbelte. Sjeldent har jeg hatt det mer komfortabelt. Luft hele veien inn i flyet. Se og lær alle norske flyplasser. I Danmark har de skjønt at personer med assistansebehov, også er kunder med krav til kvalitet. Med riktig utstyr blir vi ikke sett på som en byrde, men en kunde på lik linje med andre reisende.

received_10154302494704507

Til Avinor: Slik skal fraktstolene se ut!

Det begynner å gå opp for meg. Det var virkelig meningen at jeg skulle dra. De tre siste billettene, servicen, Falck, fraktstolen, alt har gått min vei. Hvordan vil det gå på flyplassen når jeg lander?

received_10154306368004507

Bruker flytiden til å få i meg litt mat.

 

received_10154306368324507

Du vet det var meningen når selv grisinien passer perfekt mellom tennene

received_10154302489539507

Norwegian Streamliner på vei til…

Det går like smooth her. Litt venting, men to hyggelige karer stiller med hjelpsomme hender, og en fraktstol med høy rygg. Hva feiler det Norge? Assistansepersonen følger oss til bagasjebåndet og hjelper oss med koffertene.  Når dørene åpner seg, og lukten av røykende flypassasjerer slår mot meg, skjønner jeg det. Jeg skal staks nå min sydpol. Men først må vi finne hotellet. Jeg har ikke bestilt spesialtransport. Eventyreren i meg lever.

received_10154302489319507

Hyggelige assistansepersonell på utenlandske flyplasser

Likestilt. Nå er det følelsen av å være som «alle andre» kommer snikende. Jeg har kastet meg på første fly,  og vi må ta buss, for så å gå til hotellet. Klokken har passert godt over midnatt, men alle nattbussene tar rullestoler. Det største problemet er at alle bussene er stappfulle. Når vi endelig klarer å trø oss inn i en buss, blir vi kastet av igjen. Bussen tar bare kontanter. Minibankene inne på flyplassen er stengt. En mann som venter på en annen buss vil gi oss 20 euro. Vi blir kjempeglade, og stiller oss på nytt i kø. Buss etter buss er stappet til taket. I mellomtiden dukker det opp noen som vet om en minibank som er åpen. Mannen får tilbake sine 20 euro. Mens jeg venter kommer jeg i prat med en mann med felles skjebne. Han hoppet også bare på flyet, ikke ante han hvor han skulle hoppe av bussen,  og det viser seg at vi skal på samme festival. I denne settingen er det rullestolen forsvinner. Det føles helt fantastisk.

Oppløpet blir langt. Google maps og gps kan være forvirrende. Vi hopper av bussen i troen på at det er 5 min å gå. Det var 5 minutter med bil. Vi hopper på neste buss. Neei! Vi reiser lenger fra hotellet. Vi hopper av igjen, og krysser veien for å gå på bussen som går andre veien. Heldigvis er det samme rute. Etter å ha gått noen kvartal finner vi et busstopp. Blikket til bussjåføren fortalte alt. Han hadde sett oss langs ruta halve natta. Vi sier navnet på hotellet, og med oversettelsehjelp av medpassasjerer, setter bussjåføren oss av midt mellom to busstopp. Nå er det bare å begynne og trille.

received_10154302495069507

Sydpolen skimtes i det fjerne

20 minutter senere ruller vi inn i lobbyen på SB Plaza Europa i Barcelona. Jeg har nådd min sydpol. Jeg er fryktelig stolt over meg selv og assistenten mine. Inni meg planter jeg et norsk flagg i senga når jeg går og legger meg.