Månedlige arkiver: oktober 2012

Hender og føtter, eller profesjonell pleier?

22 mandag okt 2012

Posted by in Kommunal omsorg, Utdypninger

≈ 11 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.

Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.» 

Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?

Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».

(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene

Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!

Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!

Jeg savner mine «hender og føtter»

Språket og holdningene

16 tirsdag okt 2012

Posted by in Politikk, Utdypninger

≈ 15 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Former holdningene språket, eller er det språket som påvirker holdningene? Det er nok litt av begge deler. Jeg gikk gjennom kommentarfeltet på det forrige blogginnlegget. Jeg blogget om veivalget vi står foran. Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi forsøker å rense ut det vi ikke vil ha? Eller må vi jobbe for større aksept for at det finnes mennesker som er annerledes?

Jeg er tilhenger av det siste, og brukte enormt med energi for å argumentere for mitt synspunkt. Nesten alle som argumenterte mot meg påsto de aksepterer oss for de vi er, men jeg syns språket de bruker avslører dem. Alles hovedargument går på at de ikke har ressurser til å føde noe som krever så mye av dem som foreldre. Deres liv blir ødelagt, og de mener barnets liv heller ikke blir verd å leve. Jeg blir selvsagt trist av en slik holdning, men forstår hvor den kommer fra. Jeg tror hovedgrunnen til denne holdningen kommer fra språket som har blitt brukt, og fortsatt brukes for å definere hvem vi er.

For å finne ut hvordan mennesker som ønsker et sorteringssamfunn omtaler oss, lagde jeg statistikk over ord som setter oss i et negativt lys. Dette er menneskeliv de omtaler, og de hevder å respektere oss, og ser ikke ned på oss?

93 kommentarene ble det på forrige innlegg. 29 av dem er mine egne og er ikke med i statistikken. Slik fordeler ordbruken seg på kun 64 innlegg: Syk/sykdom ble bruk 29 ganger. Deretter følger i kronologisk rekkefølge: Funksjonshemmet 28, byrde 14, handicap(et) 11, lide/lidelse 10, skavank(er) 9, defekte 6, uønsket 6, pleie/pleieprosjekt 5, unødig/unødvendig 5, miserable 3, tragisk 3, misdannelse 2, fullverdig 1, multifunksjonshemmet 1. Er det rart de helst vil sortere disse livene bort?

La oss gå gjennom betydningen av noen av ordene. Syk/sykdom: Noe som ikke er friskt, som må helbredes for å bli normal igjen. Funksjonshemmet: Kroppen vår er hemmet og vi har dermed et problem. Det er oss det er noe galt med og du bør innfinne deg med situasjonen slik at vi slipper å tilpasse samfunnet til deg. Byrde: Du sliter dine foreldre ut. Du tapper samfunnet for ressurser som kunne vært brukt på bedre formål. Plagsom. Handicapet: Sitte med luen (capen) i hånden og be om almisser. Jeg klarer meg ikke selv og trenger hjelp av deg.

Slik ser det ut når jeg sitter i Narvik sentrum med capen i hånden. (Nei, jeg tigget ikke penger. De er mine egne)

Den observante har kanskje fått med seg at jeg sitter med tre caper? Er jeg da handymulticapet?

Lide/lidelse: Å ha det forferdelig. Et liv som ikke verd og leve. Hva lider de av? Skavank(er): Du har en eller flere feil som er unormale. Det er litt ekkelt å se på deg. Defekte: Litt i samme kategori som skavanker. Det er noe med deg som er ødelagt. Kan jeg få bytte denne defekte varen? Uønsket: Noe vi ikke vil ha. Pleie/pleieprosjekt: Tatt ut av ordet sykepleier. Du er syk og trenger pleie. Du blir et livslangt prosjekt som ødelegger mor og fars livskvalitet. Unødige/unødvendig: Unødige settes ofte foran lidelser for å rettferdiggjøre at det det er bedre å fjerne oss før alle lidelsene begynner. Det er strengt tatt unødvendig å sette flere slike til verden. Miserable: Vi blir trist og lei oss av å lide så mye. Tragisk. Tragedier vil ingen ha i sine liv. Misdannelse: Også i samme kategori som skavank og defekt. Noe som ikke har dannet seg normalt. Fullverdig: Et liv som ikke anses å være like mye verd som andres. Multifunksjonshemmet: Du er ikke bare hemmet av en ting. Deg er det ekstra synd på?

Slik blir våre liv framstilt. På toppen av det hele ber kommentatorene meg om å ikke ta sånn på vei, jeg har ingen grunn til å bli fornærmet. De respekterer jo meg? Kjære kommentatorer, her har underbevisstheten avslørt dere. Og til de av dere som påpekte at jeg selv for kort tid siden mente at ingen burde få ha det så vondt som meg, så har dere totalt misset poenget. Jeg mente det om meg selv på grunn av hvordan samfunnet ser på meg, og hvordan det mener at det vet best hvordan jeg bør leve. Slik ordbruk virker selvsagt inn på meg også. Heldigvis ser jeg ikke slik på meg selv lengre, og mener ingen andre burde gjøre det heller. Ville dere brukt disse ordene om dere ikke står bak meningen av dem? Bevisst eller ubevisst?

Hvem er med på og forme språket og dermed påvirker holdningene? Journalistene og media selvsagt. Og hvordan står det til der da? En liten forbedring er å spore. Søkte du på et begrep som «lenket til rullestolen» fikk du over hundre treff om du brukte google for et par år siden. Det avslører hvordan journalistene ser på et frihetsskapende tekniske hjelpemiddel. Hvordan ser det egentlig ut å være «lenket til rullestolen»?

Det er vanskelig å komme seg over i sengen når jeg er lenket til rullestolen.

Midt på 2000-tallet laget ni av funksjonshemmedes interessepolitiske organisasjoner en liste over ord de mener burde droppes av media. Magasinet Selvsagt trykket denne listen i juni i år. Den medførte en debatt, men i stedet for å ta inn over seg betydningen av ordene så ble lista latterliggjort av landets to fremste språkguruer Finn-Erik Vinje og Sylfest Lomheim. «Dette er bare noe amerikansk tull», hevdet Vinje i en radiodebatt. «Ein kan sjølvsagt ikkje fjerne diskriminering med å forby ord», sa Lomheim og tilføyde: «det er haldningane som må endrast».

Selvfølgelig skal og må holdningene også forandres, men som jeg skrev innledningsvis så former også språket holdningene. De forskjellige ordene gir deg forskjellige assosiasjoner. Hva assosierer du for eksempel med ordet «bruker»? I stedet for «bruker» vil jeg bli kalt «borger». Det gir meg positive assosiasjoner. Ordet «bruker» blir aldri satt i sammenheng med hva vi er brukere av. På denne måten brukes også språket til å holde grupper nede. Bildet av oss som svake, syke og pleietrengende stemmer ikke overens med selvbildet vårt. Hvis denne sjargongen opprettholdes i det kommunale systemet, og bildet bare forsterkes av media som elsker de dramatiske ordene, «lider av…», «multihandikappet» og «syk/sykdom», vil holdningene aldri endres.

Når språkviterne mener ord som «krøpling» og «invalid» fortsatt er kurante, bør man se på hva ordene betyr. «Krøpling» er en som må krype rundt i stedet for å gå. Krype for å be om almisser. Da jeg gikk i 4. klasse var jeg og en annen i klassen syk. Han hadde kraftig leddgikt og gikk litt sakte. Da skolens rektor syntes det gikk litt tregt å forlate klasserommet utbrøt han: «Se å få opp farta. I dag er det ingen krøplinger her». Når han senere ble konfrontert med ordbruken hadde han selvsagt ikke ment det sånn. «Invalid» betyr uten verdi, ugyldig. Den eneste plassen jeg (forhåpentligvis) fortsatt er uten verdi er i forsikringsbransjen. Der får jeg ikke livsforsikring. Der defineres jeg ut fra «validitet». Kan vi tjene penger på ham? Sjansen er så liten at de anser mitt liv som verdiløst. Syns du invalid er et helt kurant ord nå?

Illustrasjonsfoto. Invalid er jeg hos alle forsikringsselskapene. Tryg er de eneste med kontor i Narvik.

Kilder og andre artikler om temaet:

– Kjerring, soper, neger

– Språk til besvær

Vil du ha et sorteringssamfunn?

08 mandag okt 2012

Posted by in Politikk

≈ 100 kommentarer

Stikkord

, , , , ,

Først vil jeg komme med en innrømmelse. Inntil ganske nylig var jeg tilhenger av tidlig ultralyd og mulighet for selvvalgt abort på grunnlag av diagnosene som kunne oppdages på fosteret. Ikke fordi kvinnen eier kroppen og alle de andre argumentene politikerne bruker for å skaffe seg oppslutning. Jeg ønsket rett og slett at ingen andre skulle få det så vondt som meg. Opplevelsene mine, hvordan samfunnet mener de best kan ta vare på deg, var så negative at jeg mente det var best at det fødtes færrest mulig barn som vil komme til å trenge hjelp fra systemet. Så langt nede var jeg.

Men etter hvert som kampen min ble hardere og hardere snudde tankegangen min. Jeg hadde hatt en feig og defensiv holdning. Jeg hadde snudd problemet på hodet. Jeg møtte meg selv i døra. Mine holdninger var jo det jeg skulle bekjempe. Det er tanken om at det feiler oss noe, vi er syke, svake og unormale jeg vil til livs. Da kunne jeg ikke fortsette å støtte opp under tanken om at samfunnet skal sortere ut noe det ikke liker. Da tar jeg heller på meg oppgaven å forandre samfunnets oppfatning av oss. Det er mye vanskeligere, men jeg er ikke feig og defensiv lengre.

Det enkle er ofte det beste! Dette er Remas slagord. At arbeiderpartiet, med parlamentarisk leder Helga Pedersen i spissen, velger å adoptere slagordet i verdispørsmål synes jeg er forkastelig. Når hun fra stortingets talerstol forsøker å skremme velgere fra Høyre, ved å hevde at kvinner kan bli tvunget til å bære fram fostre uten hjerne, virker hun bare desperat og uvitende. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre det enklere for mor og samfunnet å fjerne det uønskede. Sånne som meg. Det er ikke alltid det beste! Takk for solidariteten fra arbeiderpartiet. Nå vet jeg hvor dere står.

Høyre har ved sitt forslag ønsket å komme med en politisk uttalelse. Er det riktig av samfunnet – med politikerne i spissen – å mene at diagnoser som downs syndrom eller ryggmargsbrokk gir rett til selvvalgt abort etter uke 12? Legevitenskapen er i kraftig utvikling. Snart kan alle typer diagnoser stilles prematurt. Hvis vi sorterer bor alt vi ikke vil ha, det unaturlige, vil holdningene aldri endres. Vi vil fortsatt bli sett på som unormal, syk, pleietrengende, utgiftspost, bruker, og noe samfunnet ser på som et problem. Jeg har stilt spørsmålet før. Hvorfor bare «ta vare på meg» mens jeg venter på å dø?

Men, æ e ikke dau enda, så da oppfordrer jeg heller til å gjøre som meg. Kjemp for bedre rettigheter. Få funksjonshindrede til å se på seg selv som en ressurs, både i eget liv og andres. Få slutt på dagens apartheid, det som hindrer oss fra full samfunnsdeltagelse.

Gi oss vår frihet!

Kilder:

Dagbladet: – Høyre vil tvinge kvinner til å bære fram barn uten hjerne

NRK Ytring: Helga Pedersens grove abortløgner

NRK Ytring: Høyre angriper abortloven

NFU Norge: Spørsmål om senabort utløste verbalt bikkjeslagsmål

Lagt til 18. november. VGpluss: Hvilket samfunn ønsker vi? Om abortpress.

Slik får du stjernenes drømmekropp

05 fredag okt 2012

Posted by in Fredagshumor, Morroklumpen

≈ 6 kommentarer

Da Dagbladet fristet med denne lekre overskrifta tilbake i august måtte jeg bare trykke på lenka. Selv har jeg jo drømmekroppen, og stjerne har jeg blitt etter jeg startet bloggen. Men hva var det med Cornelis Elander siden han får selve Hollywood-eliten til å følge sitt opplegg? Kan det være bedre enn mitt?

Etter å ha lest igjennom stykket, synes jeg herr Elander overdriver noe. Han påstår du må trene 30-45 minutter HVER DAG. Jeg skal innrømme at kroppen min har forfalt noe de siste årene, men da jeg så som best ut trente jeg maks 1-2 ganger i uka på treningsstudioet til Nytræ nede på Fagernesveien. Etterpå passet jeg alltid på å fylle opp næringslagrene med riktig kosthold. Arilds Grillbar oppe ved høyblokkene hadde akkurat hva jeg trengte.

Interessen for kropp og kroppsbygging startet i svært ung alder. Her er jeg cirka 3 år. Maska avslører at Fantomet var forbildet. Målet var å se bra ut i kondomdrakt, og jeg ble så glad da jeg i en alder av 5 fikk vite av legene i Tromsø at det feilet musklene mine noe. Nå kom de til å bli kjempestore! – Til ære for dette bilde skal jeg kle meg ut som Fantomet på årets Halloween-party.

Her er en del år senere. Jeg er ganske stolt av framgangen. Hadde lest i bodybuilderblader at det var viktig med lite underhudsfett for å få fram definisjonen på de forskjellige muskelgruppene. Der andre nøyer seg meg 6-pack, fikk jeg fram hele min 24-pack. Hvis du ser oppe i venstre hjørne på bildet, vil den observante legge merke til at jeg nå har Hulk som forbilde. Fantomet ble for pinglete. Selv om Sala Palmer fristet mer enn Betty Ross, var det kvantitet som gjaldt nå, på musklene altså.

Etter å ha fulgt mitt eget opplegg nøye fram til siste året på videregående, ble jeg til slutt seende slik ut. Dette er avfotografert av en plakat jeg laget på skolens silketrykkeri. Jeg må innrømme at det ikke er helt ekte. Jeg måtte ty til litt anabole steroider for å øke muskelmassen. Det legene i Tromsø hadde forespeilet meg da jeg var 5-år ble det jo ikke noe av. Jeg er i ettertid litt skamfull for å ha tydd til ulovlige stoffer, og støtter herr Elander når han erklærer sin motstand mot jukset.

Til slutt vil jeg beklage til mine lesere for å ha blitt litt tabloid. Kropp selger alltid, og herved gir jeg dere et bredere utvalg.

God helg!

Et av verdens beste helsevesen

03 onsdag okt 2012

Posted by in Ros og ris

≈ 7 kommentarer

Stikkord

, , ,

«Men husk at når det stormer som verst må du aldri glemme at du er sjef for et av verdens beste helsevesen.» Slik formulerte avtroppende statsråd Anne-Grete Strøm Erichsen seg da hun overlot posten som helseminister til Jonas Gahr Støre.

Denne holdningen bekymrer meg. Hvorfor stormer det så fælt i et land som har «et av verdens beste helsevesen»? Denne holdningen har tydeligvis en smitteeffekt også. I kommentar-feltet her på bloggen min kommer det av og til kommentarer på at jeg må slutte å syte, og heller sette pris på det jeg har. For å forsvare sine utsagn henviser kritikerne til alle andre som har det verre. Jeg er smertelig klar over at det finnes mange som har det verre. Før jeg går videre med den saken, vil jeg påpeke at det som hadde løst min sak (BPA) hadde ikke kostet en krone mer enn dagens system. Tvert om ville nytteverdien av hver brukte krone blitt mye høyere.

Når jeg satte meg ned for å titte litt bak tallene i «et av verdens beste helsevesen» ble jeg sjokkert over hvor mye det jukses. Først vil jeg – som de fleste politikere gjør når de blir spurt om helsetema – anerkjenne den innsatsen som legges ned hver dag i helsevesenet. Det mangler ikke på innsats og vilje. Ikke mangler det lover og forskrifter heller. Men er lovene og forskriftene bare til pynt? Statens helsetilsyn har avdekket lovbrudd i to av tre sosial- og helsetjenester som Kommune-Norge tilbyr de eldre. Hvorfor får ikke slike lovbrudd konsekvenser for noen? Verdighetsgarantien er ikke verdt papiret den er skrevet på! Det ser ut som om det er greit å bryte loven så lenge det er eldre eller andre med et assistansebehov det går ut over.

Grunnen til at Strøm Erichsen hovent kunne slå seg på brystkassa i det hun overlot nøklene til Støre, er at OECD gang på gang setter Norge øverst på lista over land som bruker mest penger på helse. Plukker vi tallene fra hverandre ser det mindre imponerende ut. For det første justeres det ikke for de høye lønnsutgiftene i Norge. I tillegg fører Norge inn alle utgifter til sykehjem og hjemmesykepleie. Disse utgiftene utgjør 27 % av helsebudsjettet.  Andre land fører dette opp som sosiale utgifter. De aller fleste rike land bruker dermed mye mer av sitt brutto nasjonalprodukt på helse enn vi gjør. Hvis vi korrigerer for feilkilder, og ser på helseutgifter pr innbygger, havner Norge omtrent på gjennomsnittet i Europa. Kilde: Dagens medisin. Kanskje Støre heller bør minne seg selv om at Norge er et land med et middelmådig helsevesen når det stormer som verst? Kanskje det maner til støre-innsats!

Jeg begynte å lete litt på internett etter feil på helsevesenet i Norge. Må si jeg ble skikkelig i godt humør av det. I morgen legger jeg ned bloggen. Sammenlignet med mye av det jeg leser har jeg det som plommen i egget. Inntil alle andre får det bedre enn meg, skal jeg binde meg til min bror og aldri forlate huset uten at han gjør det. På den måten klarer vi oss sikkert med en pleier!

01.10.2012 – NRK og Fagforbundet.– Bare 19 prosent av pleierne svarer at de alltid har tid nok til arbeidsoppgavene. En undersøkelse blant helsearbeidere avdekker enorme mangler ved hjemmetjenesten.

Faksimile NRK

26.03.2012 – NRK og Helsetilsynet. -Lovbrudd i to av tre helsetjenester. 

Faksimile NRK

13.12.2011 – NRK og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. -Nesten 5000 mennesker døde av pasientskader på norske sykehus i fjor. I tillegg kommer behandlingssvikt begått av fastleger, legevakter, i hjemmesykepleien eller ved sykehjemmene.

Faksimile NRK

20.09.2012 – Aftenbladet. – Jeg har det ikke godt lenger. 21 år gamle Håkon Wigestrand var i utgangspunktet fornøyd med sin leilighet på eldresenteret. Det var inntil kommunen så sitt snitt til å utnytte at han bodde sammen med andre som også har assistansebehov.

Faksimile Aftenbladet

28.06.2012 – NRK Nordland. Frykter at Jonas (19) må bo sammen med eldre og demente. Kommunen ønsker å tvangsflytte en tenåring på sykehjem. Rådmannen i Andøy kommune hevder de må gjøre det på grunn av faglig forsvarlighet. Lovverket sier at ingen skal under noen omstendigheter tvangsflyttes.

Faksimile NRK

De to siste enkeltsakene opprører meg spesielt. De har klare paralleller til hva jeg og min bror har opplevd. Narvik kommune utnyttet refusjon fra staten mens vi bodde i Kirkegata, og Bjørn ble forsøkt tvangsflyttet på sykehjem i 1994. I min naivitet trodde jeg at vi var kommet lengre i 2012. Bloggen må dermed bestå.

Gode nyheter for mine lesere. Dårlige nyheter for Støre og co!

Å leve uavhengig av andre

01 mandag okt 2012

Posted by in Utdypninger

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Independent living. Det er jo det jeg vil. -Men Øyvind, du er jo avhengig av hjelp!

Rosa Parks. Foto: Magasinet Selvsagt

IL-bevegelsen og filosofien bak, har sitt utspring fra borger-rettighetskampen i USA på 50- og 60-tallet. På den tiden avgjorde hudfarge hvor du kunne bo, hva du kunne jobbe med, om fikk høyere utdannelse, om du fikk sitte på bussen, osv. Selv om funksjonshindrede ikke var inkludert i borgerrettsloven, inspirerte det voldsomt å se afro-amerikanske Rosa Parks sette seg på en vanlig rutebuss. Da begynte en kamp for like rettigheter for alle samfunnets borgere.

foto MISSOURI HISTORY MUSEUM

IL bevegelsen har 5 fokuspunkter. Først de tre AV-ene.

Av-institusjonalisering. Som jeg nevnte tidligere ble alle pleietrengende plassert på institusjoner før i tiden. For å integreres i samfunnet må vi bo som alle andre. Ut fra en normaliseringstanke må vi bli sett for å kunne «bli normal». Noe du ikke reagerer på når du ser.

foto TOM OLIN

Av-medikalisering. Vi er ikke syke og trenger hverken medisiner eller profesjoner til å gjøre oss friske. Avmystifisering av hva profesjonene i helsesektoren kunne gjøre for oss, var et viktig skritt i retningen hvor skolemedisinen ikke alltid hadde svarene. På denne måten får enkeltindividet troen på seg selv, til å kunne ta ansvar for eget liv.

Av-profesjonalisering. Står sterkt knyttet sammen med forrige punkt. Vi trenger ikke profesjoner til å ta seg av oss i dagliglivet heller. Vi er jo spesialister på egen kropp. Hvorfor skal profesjonene stå og observere oss utenfra, for så og gjøre kvalifiserte gjetninger «hva som feiler oss»?

Empowerment. Mitt favorittord, men vanskelig å oversette. Maktoverføring eller myndiggjøring. Ved å lære og ta vare på oss selv oppnår vi ikke bare et bedre selvbilde, men samfunnet sparer også store beløp.  Det må fokuseres på menneskets potensialer og ikke dets begrensninger.

Peer support. Like støtter like. Søk hjelp hos dem som har erfaring, som er deg lik. Et eksempel er AA-bevegelsen.

-Med disse begrepene begynte funksjonshemmede å se på seg selv som sterke og i stand til å ta viktige beslutninger, i motsetning til passive ofre, objekter for veldedighet, krøplinger eller ikke fullverdige mennesker. Bevisstgjøring er en lang og utfordrende prosess, men helt nødvendig for å oppnå likestilling mellom alle grupper i samfunnet.*1

Det er slik jeg ser på meg selv. En ressurs, ikke bare i eget liv, men en som kan hjelpe andre. Et flott ord er sosial ingeniør. Jeg føler kommunen presser meg inn i en rolle jeg hater. De vil jeg skal være passiv mottager av hjelp.

Når brevene fra oss etter hvert ble vanskeligere og vanskeligere å svare på, innså kommunen at de ikke hadde oppfylt det lovpålagte kravet om brukerens rett til medvirkning.  De oppfordret meg å ta den i bruk. Jeg spurte hva jeg skulle bruke den til? Bestemme hva jeg skulle ha på brødskiva? Alle sakene vi hadde klaget på mente jo kommunen vi ikke hadde noe med, eller så mente de at alt var blitt gjort i henhold til gjeldende lov og forskrift. Når enhetsleder på toppen av det hele ber oss utarbeide arbeidsplaner – ikke for å løse tingene vi klager på – men for at pleierne skal få det som de vil, blir vi selvsagt provoserte. Vi hadde bedt enhetsleder sette inn større ressurser, slik at personalets krav om sikkerhet oppfylles samtidig som vårt behov for individualitet ble ivaretatt. Hun svarer tilbake, ikke bare at vi må tilpasse oss tjenesten, men hun er direkte frekk når hun ber om hjelp til det!

Borgerstyrt*2 Personlig Assistanse er fundert i IL-bevegelsen. Ut av institusjonene, bort med profesjonene og bevisstgjøring av egne ressurser. Med praktisk målrettet assistanse blir jeg ikke avhengig av hjelp fra andre. Jeg veileder andre til å hjelpe meg selv. Assistent er et serviceyrke, ikke et omsorgsyrke.

Jeg vil ha en lovgivning som sier at jeg er sjef over eget liv. Ikke en lovgivning som sier at jeg kan få bestemme over eget liv så lenge kommunen er enig med meg. Her er fra Lov om pasient- og brukerrettigheter: «§ 3-1 Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker.» Altså, så langt som kommunen mener er til mitt beste!

foto MAX AND COLLEEN STARKLOFF

*1 Sitat Bente Skansgård – Independent Living bevegelsen historie i USA og norden.

*2 Borger – ikke bruker. «Bruker» leder tankene til et menneske som krever ressurser, ikke til et menneske som er en ressurs…… Sitat Jenny Nordfalk, lege ©Aftenposten