Om meg

45 år gammel mann, avhengig av rullestol og vin (jeg vet, skulle aldri ha begynt medØyvind rullestol), som skal blogge om hvor urettferdig det er – ikke å sitte i rullestol – men å være avhengig av hjelp fra samfunnet.    –Men, vil ikke samfunnet bare ditt beste da? Nei, noen ganger lurer jeg virkelig. Det føles mer som en dobbel straff. Over 20 års erfaring med offentlig omsorg har gjort meg kritisk, svært kritisk, til hvordan samfunnet alltid vet best hvordan mitt liv skal leves. Jeg har nå innsett at noen må ha guts til å gjøre noe. Jeg risikerer å bli særdeles upopulær for å si i fra, men kan jeg bidra til at om så bare ett annet menneske slipper å oppleve noe av det samme som meg, er det jammen verdt det!

24 thoughts on “Om meg”

  1. Kor bra at du vil dele dine egne opplevelser og erfaringer. Tankevekkende for oss som ikke e funksjonshindret – som du velger å kalle d. Håper du får mange lesere på bloggen din. Æ skal i alle fall følge dæ:-):-):-)

  2. Utrolig fin blogg du har! Liker faktisk at du bruker ordet hindret og ikke hemmet. For jeg er 110% enig. Det er jo samfunnet som hindrer.. Håper både du og din bror har hatt en fin dag, og kveld. Og lykke til i kampen mot trangsynte politikere som hemmer de hindrede! 🙂 Du har en ny følger i meg iallefall:)

    • Takk. Politikerne er heldige. De trenger bare å snakke om alt det gode som ønskes oss. Det er administrasjonens syn på hvordan vår hverdag skal organiseres som er problemet. Følg med og du vil bli sjokkert, gang på gang.

      • Hvem var det som løy til deg og sa at samfunnet skal ordne opp? Vi da har ikke så mye penger til velferd at alle pleietrengende får alt de ønsker eller trenger.

        Kommunale ordninger er til for de som ikke har råd til å kjøpe legehjelpen de trenger selv.
        Det er det et velferdssamfunn egentlig betyr: -At det finnes et sikkerhetsnett i ytterste nød, ikke at det er motiverte og glade mennesker som virkelig ordner opp for deg og gjør ting på din måte, det koster nemlig ekstra.

        Privatmarkedet er helt annerledes, for når man er den som betaler regningen selv blir man plutselig behandlet som en kunde og ikke en byrde, og det har alt å si.

        Du kan velge å leve livet mens du irriterer deg over en dårlig gratistjeneste, eller så kan du gå til det private og kjøpe det du vil ha og leve livet med fokus på andre, hyggeligere ting.

        Selv benytter jeg det private og jeg er kjempefornøyd, og nei, jeg er ikke rik. Jeg har en normal jobb, men jeg vet at å være syk er dyrt, og jeg har spart slik at jeg har råd til skikkelig oppfølging når jeg trenger det.

      • Da må lovverket endres for det sier noe om hva man kan forvente hjelp til. Velferdsstaten er absolutt ikke ment for å bare skulle plukke opp de som ikke har råd til å kjøpe seg ut av problemene. Du sier jo rett ut at vi er en byrde. Det er den tankegangen jeg vil til livs. Og med litt tilrettelegging kan jeg bli en ressurs, selv på fellesskapets midler.

      • Jeg mente selvsagt at i øynene til et gratis helsevesen er ALLE pasienter en byrde.
        Ærlig talt. Frekt å legge ord i munnen min slik.

      • Dessuten, hvorfor forventer du ting? Hva er det du vil ha, og hvem er det du vil ha det fra?

        Min svigerfar sitter i rullestol, og han forventer ikke at samfunnet skal ordne noe for ham, han klarer seg selv. Han jobber og tjener bedre enn meg og er en ressurs og vel så det. Det finnes med andre ord andre, i din situasjon som klarer det fint, men han har det vel bra fordi han ikke la sin lykke i andres hender.

      • Du aner ikke hvor langt på vidda du er når du tror jeg legger min lykke i andres hender. Framstår jeg som det gjennom denne bloggen? En som ber andre ordne opp for meg? Jeg ble derimot nektet å få den hjelpa som kunne gitt meg den friheten jeg etterlyser (BPA). Kommunen mente de visste hva jeg trengte. I stedet for å komme meg ut i jobb etter endt utdannelse ble jeg plassert mot min vilje sammen med eldre i midt i byens nybygde omsorgsgetto. Her mente kommunen jeg kunne sitte å ta i mot den hjelpa de tilbydde. Passiv pleiemottager. Fint sted å oppbevare meg mens jeg ventet på å dø.

        Det er den tankegangen jeg forsøker å bekjempe. Hvordan samfunnet ikke ser på oss som ressurser. Ute av stand til å ta vare på seg selv. Hvordan de velger for deg – i første rekke hva som er til det beste for kommunen – og dernest deg selv. Til nød kan du bli tatt med på råd, men kommunen trenger ikke lytte til dine meninger.

        Du har ingen forutsetninger til å vite hvordan det er å være meg, og burde holde deg for god til å dømme meg. Jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg ut av situasjonen jeg er i. Men lovverket som sier samfunnet sier er pliktig til å ta seg av meg får tydeligvis kommunene til å tvile på om jeg er i stand til det selv. Jeg ber ikke om noe mer en det alle andre tar for gitt. Å få organisere sitt eget liv!

      • Jeg dømmer deg ikke, og jeg sier ikke jeg vet hvordan du har det. Jeg forsøkte å gi deg tips på hvor du kan gå for å få det som du vil.

        Denne bloggen virker veldig som at du ikke er tilfreds med løsningene kommunen tilbyr og vil ha endringer, men det kommer ikke helt frem hvilken endringer du vil ha.

        Når du skriver at du etter utdannelsen ble plassert på gamlehjem, så lurer jeg på om gamlehjemmet hindret deg i å skrive jobbsøknader? Ville de nektet deg å jobbe hjemmekontor derfra?

        Kommunen er en middelvei for så utrolig mange med forskjellige behov, og de har ikke nok ressurser til å lage forskjellige rutiner for alle. Da handler det om penger, og det er alltid pengemangel til alle institusjoner i et samfunn med felles velferd.

        Jeg tror du vil få mer ut av å heller ansette egne pleiere isteden for å ta til takke med de underbetalte pleierne som kommunen sender.

        Da er du en kunde, den med pengene, og da oppstår det plutselig et behov fra de som yter servicen om at på slutten av dagen skal du være fornøyd, -ikke en byråkrat som ikke kjenner deg.
        Dessuten kan du også slippe kommunens mas, ved å henvise dem til din egen sykepleier om de har noe å si på ting. Da kan kommunen kommunisere med pleieren, eventuelt kommunens pleiere kommunisere med din pleier – som i bunn og grunn tar hovedordre fra deg for du er arbeidsgiveren, og du vinner.
        Kanskje er det den respekten og friheten du leter etter?

        En annen ting er stigmatiseringen du kjemper mot i yrkeslivet, og som en kvinne i et mannsdominert yrke vet jeg at stigmatisering er ikke noe som forsvinner særlig raskt. Så jeg håper du klarer å ha et realistisk forhold til hastigheten stigmatiseringen vil forsvinne på.
        Det tar tiår, om ikke år-hundreder, og å lage nye lover slår bare tilbake på en selv ved at man må forsvare integriteten sin mot utsagn om at man kun fikk stillingen på grunn av en kvotering (eller en lov), og det er nesten verre å bli kvitt.

        Løsningen på dette kan være å skape sin egen arbeidsplass.
        Kanskje kunne du jobbet med å hjelpe andre i din situasjon?
        Det er mange stønader man kan søke om for å starte slike prosjekter, og siden dette er noe du brenner for, kan kanskje hobbyen din bli jobben din?

        Det viktigste er at du ikke føler at du er alene om å slite mot et gigantisk statsorgan, og at du føler at selv om arbeidsmarkedet og kommunen har en oppfatning, så er ikke alle er enige i hva som skjer med deg.

  3. Hemmet ja,gikk me en rullestol fra Rema i fjelle t storsenter en dag,måtte gå mer på veien enn fortaue for de va altfor høye fortauskanter,der kunne vi ha betta en a politikeren i en stol å sendt di ne.

    • Er det er din egen feil at du blir født med noe som hemmer deg fra å kunne bruke fortauet? Eller er det samfunnet som ikke vil tilpasse fortauet som hindrer deg fra å bruke det?

  4. Jeg har ikke lest deg før..nå leser og leser jeg.Du vet..folk tror den serien som heter Trygdekontoret er en komedie..de vet ikke at det er en dokumentar.
    Vi har mange god løsninger Norge..og mange dårlige. Fint at du skriver det ut !
    Jeg heier på deg 😉

    • Vi har alt for mange som skal administrere alle de gode løsningene. Da får du veldig mange som skal mene noe om hvordan det er best du lever. Hadde pengene fulgt borgerne i større grad hadde vi kunne halvert anntall byråkrater. Hvorfor ikke utnytte det at 90% av de som trenger hjelp kan administrere hjelpa selv? Hvorfor kaste bort så mange ressurser på et mellomledd? Da får man også ta ansvar for egne avgkjørelser og blir selvhjulpne. Skaper vi flere pleietrengende ved dagens system?

  5. Hei Øyvind! Flott side:) Og takk for ett fint innlegg til oss! Joda, jeg skal gi deg en holdning fra en mor til ett barn med en alvorlig diagnose: Kjempe stolt, livsglad og sterkere enn noengang. Selvfølgelig er det mye man må lære seg å leve med, men man lærer seg å legge det vekk 90 % av tiden og fokusere på å ha det fint. Vi lever en gang, har ikke tenkt å kaste det vekk. Latterlig å høre helsevesenet si til meg at sønnen min burde bo fast på avlastningsbolig pga hjelpebehovet. Det er like uaktuelt som å sende vekk en av de andre ungene.. Magnus er Magnus. Ikke gutten i rullestolen, eller gutten som har sondeernæring. Han er en morsom, blåøyd og blond liten fant. Til tider en liten sadist som elsker at andre ramler eller får vondt. Han elsker ipad, batman, musikk og dans. Liker det meste som andre gutter på hans alder liker.
    Og hvordan jeg finner kampvilje? Fordi jeg blir forbanna.
    Men det kjenner du vel til:) Jeg har lært meg å puste rolig, tenke gjennom hvilke kamper jeg orker å ta. Vurdere om det er verdt energien
    Kjekt å lese innleggene dine, og se ett engasjement som er sterkt trengt.
    Skal følge med videre, la hodene rulle! 😉

    -Anne

    • Tusen takk for tilbakemeldingen. Trengte noe positivt oppe i all negativiteten som råder blant kommentarene i innlegget om sorteringssamfunnet. Jeg svinger både øks og sverd der inne. Ikke lett å påpeke feil verdisyn. Det liker ikke folket.

      • Det er så urettferdig at jeg blir kvalm, for det går langt forbi følelsen av å være oppgitt. Det kan virke som om folk forventer at hvis man lever med funksjonssvikt, så skal man sitte kjempe takknemlig hjemme og være glad for det man får.
        Og hvis vi påpeker og klager høyt, så er vi utakknemlige.. Den politisk korrekte beskrivelsen av dette er diskriminering og urettferdighet. Min beskrivelse er trangsynte mennesker som egentlig er sinte på seg selv pga selvpåførte hemninger. Og som må la det gå ut over de som ikke valgte det selv. Egentlig er det bare synd på de, for de bruker ikke energien til å forbedre sitt eget liv. De rakker ned på andre for å føle seg bedre selv, og det er jo en velkjent dårlig strategi.
        Det virker som mange mennesker ikke klarer sette seg inn i andres situasjon før man kjenner det på kroppen selv. Derfor tror jeg det er viktig å slenge historien sin i trynet på folk, slik at de forstår den harde virkelighet. Ikke leve i det skjulte, der de vil vi skal være. For det er «ubehagelig» å forholde seg til livets harde realiteter.
        Jeg ser mye godhet i mennesker på en daglig basis, og det er her jeg henter energien min. Mye av det negative kommer på nettet, der folk sitter gjemt bak en pc. Disse er EGENTLIG ufarlige, selv om det er sårende. For de kommer ikke til å ha særlig innflytelse på livet ditt hvis du ikke lar de.. Tenk heller på de menneskene du når med historien din, med refleksjonene dine og evnen din til å trekke frem problemstillinger som ikke ser dagens lys så mye som de burde. Tenk på de som lar seg inspirere av det de leser til å tenke over sin egen rolle i det. DET er det viktige, og det du må ta med deg videre.

  6. Det heter funksjonshemmet fordi kroppen din hemmer funksjonene dine. Deriblant å hoppe, danse, løpe, spille fotball, bestige fjell, stå på ski osv. Det er din kropps funksjoner sett i forhold til en ordinært fungerende menneskekropp ordet «hemmet» beskriver. Folks kropper, gitt at de ikke er funksjonshemmet, kan gjøre dette uavhengig av samfunnet rundt de. Tro ikke at du kan gjøre alt dette, hadde det bare ikke vært for det forferdelige samfunnet. Ikke prøv deg, din suring! Hemmet.

    • Takk Andreas for at du gjør dette klart for meg. Du er normal og jeg er unormal. Jeg er hemmet og du er uhemmet. Du skal få lov til å gjøre hva du vil, jeg skal bare finne meg i det. Hvem er surest? Du som blir påmint hvor godt du har det, eller jeg som velger å kjempe for like muligheter. Jeg har selvironi og humor. Du stigmatiserer og provoserer. Jeg vinner du taper. Godt forsøk! Uhemmet.

    • Andreas jeg må si takk for at du igjen har bekreftet for meg at det ikker noen vits og ha tiltro til menneskeheten.

      for og gjøre den lange beskjeden min kort … FORBANNA FJOTT

    • Ikke gi opp av en liten manns raljeringer. Han liker ikke å måtte forholde seg til meg som et oppegående menneske. Han ser helst at jeg peller meg tilbake i båsen han hadde plassert meg i. Som hemmet, noe det er synd på, som samfunnet dessverre må ta vare på. Men siden jeg ikke hører hjemme der, så får han meg rett i fleisen når han leser om hvordan jeg ser på meg selv. Du skjønner Andreas, det er så trangt i båsen. Det er ikke plass til meg lenger!

  7. Rachel Von Fylletryll…. Du har tydeligvis ikke lest tidligere innlegg eller kjenner til disse gutta….. … Go Øyvind

  8. En seende og en blind går i en trappeoppgang… Så plutselig går lyset… det blir bekkmørkt.. hvem er mest funksjonshemmet??? …. Øyvind du skriver sinnsykt bra 🙂 fortsett med å sette ord på samfunnet fra ditt ståsted for det hjelper andre i deres situasjoner 🙂 om det ikke er i fra akkurat samme ståsted. 🙂 God jul og godt nytt år til deg og alle dine

  9. Hei Øyvind, fantastisk fin blogg du skriver. Ville bare informere deg om at Harstad kommune er klare til å møte deg på Tjeldsundbrua når du vil til Harstad på tur. De er i hvertfall veldig raske til å oversende ansvaret for deres egne innbyggere som skal ut av kommunen på besøk til «besøkskommunen». De bare sender en mail til besøkskommunen og ber dem koordinere med brukeren selv om tjenester som trengs. Er det ikke enkelt?! Håper inderlig du får deg en Harstad tur og at Harstad Kommune stiller opp slik de fordrer at andre kommuner gjør. Mvh Merete.

  10. Hei Super gutten😊
    Du e og blir en tøffing
    Vi møttes på 80 tallet og danset både i Narvik og Bodø på diskotek
    Du kjørte i stykker motoren da vi forsøkte å komme oss opp bakken på Joe’s garage diskotek i Bodø
    og æ bærte deg inn fra sykebilen da du var i Bodø.
    Du og din bror e rå. Æ kom over at Erna hadde vært hos dere måtte æ bare skriv inn her for å gi dæ en klæmmmmmmmmmmmm 😊
    Mvh Trude
    1987 var æ også Ambulansen sjåfør i Bodø.

    Du lager en flott blogg som gir oss et innblikk på hvordan helse norge er og trangsynte politikere.
    Stå på og rop ut å fortell

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s