• Borger, ikke bruker
  • Hindret, ikke hemmet
  • Om meg

ikkedauenda

~ Kampen mot systemet

ikkedauenda

Kategoriarkiver: Holdninger

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

14 torsdag mai 2015

Posted by Øyvind in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 2 kommentarer

Stikkord

BPA, diskriminering, holdninger, kommunal omsorg, lovendring, menneskerettigheter, selvstyring

Jeg skrev dette innlegget i fjor, men jeg fant ikke riktig tidspunkt for å legge det ut. Helt til i dag, da VG kunne fortelle at «Karina (23) nektes utenlandsstudier på grunn av funksjonshemming». Da ble det plutselig klart for meg hvor mye jobb som gjenstår før vi funksjonshindrede får reell frihet. Friheten alle andre tar for gitt.

Les artikkelen

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

Jeg får ofte gode ideer til bloggen når jeg skriver i kommentatorfeltene rundt omkring, og skulle ønske jeg hadde tid til å skrive hver gang. Slik er dessverre ikke min nye hverdag, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Både via bloggen og diverse andre kommentatorfelt får jeg ofte høre at jeg må slutte å klage fordi jeg er heldig som er født i Norge. «Det finnes de som har det verre enn meg», får jeg høre. Også personer i kommunen har brukt dette «argumentet» mot meg og min bror, men da refererer de til andre med assistansebehov som bor i samme kommune. Ja, jeg er heldig som er født i Norge. Ja, det er noen som har det verre enn meg i kommunen. Men jeg klager ikke fordi jeg sulter eller mangler bolig. Jeg klager fordi jeg ikke får oppfylt noen grunnleggende menneskerettigheter. Alt jeg ønsker er å bestemme over eget liv, og bevege meg fritt i eget og andre land. Norge er kanskje verdens beste land å bli født i, men man er ikke fri selv om man soner i verdens beste fengsel.

Delvis frihet finnes ikke – Nelson Mandela

I Norge setter vi de som bryter visse lover i fengsel. Begår du lovbrudd får du utnevnt en forsvarer, og du får prøvd din sak i retten. Hvis du blir funnet skyldig får du en dom. Da kan du risikere å miste din frihet for en periode. I samme land finnes det en gruppe mennesker som opplever å blir dømt,  uten rettssak, uten egen forsvarer. De har ikke engang brutt loven, de har bare behov for assistanse i hverdagen. Jeg var en av dem. Vi er som regel født med en eller annen diagnose, eller har pådratt oss skader som utløser et assistansebehov. Vi er alle funksjonshindrede. Til tross for å være i en sårbar situasjon, dømmes vi strengere enn de som er kriminelle. Vi får livstidsdommer -uten mulighet til benådning. Vi blir ikke låst inne i celler, men opplever kun delvis frihet gjennom kommunenes ulike assistanseordninger.

De forskjellige «soningsforholdene»

På en institusjon. Da institusjonsformen er vedtatt avviklet i Norge, opererer kommunene med den flotte definisjonen «bofellesskap». For å få det til å høres positivt ut baker de veldig ofte ordet «sol» inn i navnet. Solheim, Solborg, Kveldsol, osv. Hva inneholder disse bofellesskapene? Alle som bor der får hvert sitt private område, men har gjerne et eller flere fellesrom. Noen bofellesskap har også aktivitetssenter hvor du kan jobbe. Sett murer rundt dette området og du har et fengsel. Syns du jeg overdriver? Det er vel ingen som låser dørene eller nekter dem å dra ut? Her trengs ingen nøkler. Det er nok å si at vi har ikke råd til å sende en assistent med ut. BAM! Døra er låst, muren er bygget. Det eneste innbyggerne har til felles, er at de er uskyldig dømt. Disse menneskene soner de strengeste straffene.

Den usynlige

Den usynlige «VIHARIKKERÅD»muren, her illustrert rundt Solheim bofellesskap.

I en omsorgsbolig eller privathjem. Noen får lov til å sone «dommene» sine hjemme. Disse har svær ulik grad av frihet. De med hjemmetjeneste opplever å måtte gjøre ting når det passer pleierne. Mennesket som kommer å skal dusje deg kan være et du aldri har sett før. Forutsigbarheten er større, og verdigheten blir bedre ivaretatt i de virkelige fengslene. Ingen med hjemmetjeneste vil noen sinne kunne studere, jobbe, bedrive organisasjonsarbeid eller stifte familie. Andre «hjemmesonere» derimot har fått samfunnets mildeste straff. Det er ca 3000 som er så heldige å ha fått innvilget BPA av sin kommune. De kan bestemme til hva, hvor og når de trenger assistanse. Høres de helt frie ut? Dessverre opplever alle bare delvis frihet. Noen må for eksempel søke om lov hvis de ønsker å forlate kommunegrensa med assistentene. I fengselsterminologi kalles det permisjon. Andre må søke om lov hvis de skal utenlands på ferie. Og ingen – ingen som jeg har hørt om i alle fall – har fått tillatelse til å flytte til utlandet og få sin assistanse dekt der.

Holdningsendring

Å flytte til varmere himmelstrøk er en drøm og et mål jeg har for framtiden. Ingen hindrer naboen min eller assisten min å flytte. Som borger i samme land forventer jeg å kunne gjøre det samme som dem. Jeg lurer virkelig hvor dette behovet for å legge begrensninger på noens frihet kommer fra? Så lenge ordningen ikke koster mer enn å bo i din egen kommune, ser jeg ingen grunn til å kunne nekte noen å flytte. For å unngå at kommunene spekulerer i økte skatteinntekter fra arbeidende assistenter, burde pengene tas ut av kommunenes klamme grep. De burde heller følge personen med assistansebehovet. Først da kan funksjonshindrede studere, jobbe og forflytte seg fritt innlands og utlands. Men først må altså holdningene endres. Samfunnet må slutte å tro at funksjonshindrede ikke kan ta vare på seg selv. Så lenge dette er rådende oppfatning vil pengene – og dermed makta – bli værende hos kommunene.

Lovenrding

Rett til assistanse må ut fra Helse- og omsorgsloven fordi kommunene ofte misbruker den til å utøve makt. Loven må bli nasjonal. Et statlig ansvar og en personlig rettighet. Den må ligge under diskriminerings- og likestillingsloven. Kun da vil man få lik behandling, uansett hvor du bosetter deg. Det er dette jeg skal bruke min nyvunnede frihet til. Gradvis har jeg kjempet meg gjennom de ulike soningsforholdene. Jeg opplever nå å være så fri som jeg kan, innen for dagens lovverk. Dessverre vil jeg ikke føle meg helt fri før jeg slipper ut av verdens beste fengsel.

Er jeg en urørlig?

26 tirsdag aug 2014

Posted by Øyvind in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 18 kommentarer

Stikkord

BPA, holdninger, independen living, kommunal omsorg, menneskerettigheter, rettighetsfesting, selvstyring

Vi lever tross alt bare en gang
Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg etter å ha sett filmen «Intouchables», eller «De urørlige» som den heter på norsk. Det er en meget god film som for en gang skyld ikke framstiller oss funksjonshindrede som ofre. I stedet framstår hovedpersonen som de aller fleste mennesker; en person som ønsker å leve livet, ha det litt gøy, finne kjærligheten.

«Intouchables»
Filmen handler om Philippe, en rik aristokrat i Frankrike som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke med paraglider.  Livet er snudd opp ned og vi møter ham i det han skal ansette assistenter. Du kan se at han gruer seg til resten av livet. Utenfor kontoret sitter det mange godt kvalifiserte fagpersoner. De virker sikker på å få jobben. Men i den samme køen sitter Driss, en ufaglært mørkhudet fra ghettoen som er sendt dit av «NAV». Han er der kun for å få en signatur for å ha møtt opp på arbeidsintervju og dermed får beholde trygda. Philippe syns alle de fagutdannede virker nitrist og kjedelige. Driss derimot skiller seg ut og har humor, men er fortsatt bare interessert i å få ei underskrift. Philippe tilbyr å ansette han på prøve i en måned. For å provosere litt sier Philippe til Driss at han ikke vil holde ut en uke, noe Driss selvsagt må motbevise.  Uten å avsløre for mye kan jeg si at de finner på mye artig sammen og viser at personlig egnethet er viktig i jobben som assistent.

Arbeidsintervju: Philippe spør om Driss har referanser. Driss refererer til musikkgrupper. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Arbeidsintervju: Philippe spør Driss om han har referanser. Driss forteller om sine musikkpreferanser. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Hvis det er én liten svakhet med filmen, kan den tolkes som om at det er assistenten som skal aktivere arbeidslederen. Dette er ikke en assistents arbeidsoppgave, og her syns jeg Ulobas eksempel på god assistanse er utmerket: «En arbeidsleder sitter hjemme foran TV-en kveld etter kveld og kjeder seg. Assistenten tar ikke initiativ til å «aktivisere» arbeidslederen. Assistenten forstår at det er alles rett å kjede seg så mye en lyster. Ingen i norsk arbeidsliv «aktiviserer» vel sin egen leder?»

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Jeg, den urørlige
Jeg tolker filmen litt annerledes. Når personkjemien stemmer skal det svært lite til før vi (arbeidsledere) aktiviserer oss selv. Dette er fordi jeg kjenner meg spesielt godt igjen når jeg ser at Philippe utover i filmen får livsgnisten tilbake. Jeg hadde flere lignende episoder under de tyngste periodene med kommunal pleie. Flere ganger ble jeg «reddet» av at det kom et menneske med rett personlighet inn døra. Det var bare på ren slump, men hver gang ble utfallet det samme. Kommunen fikk med seg at jeg ble mer aktiv når de ansatte noen med felles interesser. Vi hadde mer å prate om og fikk automatisk god kontakt. Da blir det naturligvis også slik at man får lyst til å gjøre noe innenfor interessefeltet.  For å unngå dette ble pleieren enten oppsagt, omplassert eller ikke gitt flere vakter. Det er fortsatt vondt å tenke på, men jeg velger å ta det opp fordi det beskriver noe av det verste med kommunal omsorg.

Umyndiggjøringen
Med en gang jeg ble mer aktiv, følte kommunen at de hadde ansvaret hvis noe galt skulle skje med meg. Slik tankegang fører til umyndiggjøring. De lar meg ikke ta ansvar for mine egne handlinger og begrenser meg gjennom ulike virkemidlet. De vet selvsagt at de ikke kan nekte meg direkte, men legger i stedet restriksjoner på hva pleierne kan gjøre sammen med meg. La meg ta et eksempel: Jeg bygde masse bilstereo da jeg var yngre. En av pleierne lurte på om jeg ville lytte til anlegget i hennes bil. Det ville jeg selvsagt og vi tok oss en tur. Jeg storkoste meg til tross for at jeg satt litt vondt. For å være ærlig følte jeg meg mer levende enn på lenge. Når man får gjøre som «alle andre» føler man seg «normal». Å sitte i en personbil ga meg et sårt trengt avbrekk. Da ledelsen fikk vite om hva vi hadde gjort ble pleieren kalt inn på teppet. Der fikk hun reprimande for å ha vært uansvarlig. For å unngå lignende hendelser ble det lagt ned forbud mot å ta meg med i privatbilene til pleierne. Jeg fikk bruke min egen spesialbil hvis jeg ville ut å kjøre. I all feighetens navn ble selvsagt pleieren instruert til ikke å si noe om møtet til meg. I tillegg ble hun oppfordret til å lyve hvis jeg etterlyste flere turer i bilen. Hun turte aldri å ta meg med i bilen flere ganger, men ville heller ikke lyve om hvorfor. Noen måneder senere fikk hun sparken. Jeg var bortreist, og for å dekke over hvorfor pleieren ikke kunne jobbe mer hos oss ble jeg servert løgner når jeg kom hjem.

Hva nå?
Jeg har flere slike eksempler, men for å illustrere hvor ivrige kommunen til slutt ble for å skaffe seg lojale pleiere, har vi i ettertid fått høre at et av de første spørsmålene jobbsøkere fikk på arbeidsintervjuet var: «Hvis kommunen sa en ting og vi noe annet, hvem ville pleieren lytte til?» Jeg blir dårlig når jeg hører dette, og skjønner at det var verd å ta omkamp om BPA. Slike ting gjør at jeg skal fortsette å kjempe for at lovverkene endres. Den eneste måten vi kan unngå å umyndiggjøre enkeltpersoner – personer som egentlig bare trenger assistanse i hverdagen – er å flytte lovverket fra helse, og over til der det hører hjemme. Det er et likestillings- og rettighetsverktøy, og pengene må følge individet. Det er individet som vet hvor skoen trykker, og er nesten alltid i stand til å finne en vei ut av det på egen hånd. Det vil sågar føre til flere som blir uavhengige. Lag kriterier som sier når utløses BPA som en rettighet, og gjør ordningen til en nasjonal, statlig rettighet. Inntil denne endringen kommer, frykter jeg kommunene vil fortsette å produsere skrekkhistorier ala mine.

    • «Med BPA» – En video som viser hva jeg kan finne på i disse dager: Var ute og handlet kjedelige dagligvarer en varm sommerdag. Butikken var alt for stor og kassa i andre enden. Syntes derfor assistenten burde få prøve hjul fram til kassa. Da mine hjul var opptatt, satte hun seg likså godt oppå handlekurven og grep fast i rullestolen. Maks hastighet og full gass. Gikk jo bra helt fram til svingen 😀 Synes du det er barnslig? La meg sitere Oliver Wendell Holmes: «Mennesker slutter ikke å leke fordi de blir gamle; de blir gamle fordi de slutter å leke.»
Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

En oppfordring
Til slutt har jeg en bønn til alle norske kommuner. Ikke misbruk et ellers godt regelverk til å begrense noens frihet. La alle innbyggerne få leve livet slik de ønsker Det er menneskelig å ta feile valg også!

Jeg vil nok en gang understreke at jeg har forståelse for de pleierne som gjorde som kommunen sa. De så hvordan det gikk med pleierne som trosset ledelsen, og jeg hadde kanskje gjort det samme i deres situasjon.

Ingen Grenser setter nye grenser

22 tirsdag okt 2013

Posted by Øyvind in Holdninger

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

holdninger, likestilling, porno, språk, stigmatisering

Sosialporno eller inspirerende gladprogram?

Ikke ødelegg tv-kvelden vår

Sporty funkiser kommenteres av tykke sosiologer (Faksimile NA24)

Sporty funkiser vs. tykk sosiolog (Faksimile NA24)

Debattene har vært heftige etter sosiolog Trond Blindheim hevder at det Hadde vært bedre med funksjonshemmede på et sirkus. Tenk å rasere inntrykket av gladprogrammet Ingen Grenser. Trollene på internett har allerede konkludert ut fra bildet at Blindheim er feit og sitter i en sofa. Sofagriser burde vel holde seg for gode til å uttale seg om noen som er mye sportyere enn ham? Men er det virkelig ok å la seg underholde av svette annerledesmennesker, som kravler på stomper, tipper i rullevogner, gråter og ler seg gjennom den norske fauna?

Vi kan hvis vi vil

For meg som kjemper for normalisering av synet på funksjonshindrede, syns jeg programmet virker svært ødeleggende. Her har du en gruppe mennesker – som gjennom det å være annerledes – får komme på tv. De er annerledes, men har satt seg nesten umulige mål. Alt de trenger da er en god motivator, en helt, en veiviser. Når Mr. Villmarksliv Lars Monsen, har konvertert og blitt «en av oss», måtte TV2 tenke seg grundig om. Hvem i all verden kunne erstatte mannen som har krysset det som krysses kan? Vi henter selvsagt en fra selveste nasjonalsporten, langrenn.

Pokker! Håpet du også at han ville tippe utenfor kanten? (Foto: Print screen av Sumo)

Pokker! Håpet du også at han ville tippe utenfor kanten? (Foto: Print screen av Sumo)

Underholdning

Odd-Bjørn Hjelmeset har hatt det skikkelig vondt på mang ei fem mil, han vet selvsagt hva som skal sies når det verker i både hele og halve lemmer. I tillegg er han mye koseligere enn Northug. Men hva er Hjelmesett sin beste egenskap som leder av gruppa? Han er selvsagt normal. Hvis TV2 først skal fremstille oss som en gruppe, hva med å la «en av våre egne» lede gruppa? Da Norge ser ut til å mangle funksjonshindrede A-kjendiser – for en kjendis må det selvsagt være – skulle jeg ønske kontrakten til Monsen tvang ham til å gjennomføre en sesong til.  En flåttsyk Monsen som forsøker å finne veien når han selv har så store smerter at han får dobbeltsyn, og kanskje må krype på grunn av leddverk, det hadde blitt god tv det. Det hadde samtidig vist at vi kan lede oss selv. Vi trenger ingen normale til å hjelpe oss.

Så flinke vi har vært! Da må det bli GRUPPEkos, påpekt av ekspedisjonsleder Hjelmesett selvsagt. (Foto: Screen print Sumo)

Så flinke vi har vært! Da må det bli GRUPPEkos. Enda godt ekspedisjonsleder Hjelmeset var der og tok initiativ til det. (Foto:  Print screen Sumo)

Porno

Er du en av dem som håpefullt tastet inn porno i søkevinduet og havnet her, kommer du til å bli skuffet. Jeg vurderte å ta nakenbilder av meg selv bare for å få flere treff, men kom på at pioneren Torstein Lerhol allerede hadde tråkket opp den stien. Her finner du ham i skogen. Hva er forskjellen? Ingen Grenser blir sosialporno fordi personene i serien blir framstilt som en gruppe.  Personer som er annerledes hører i lag. Du vet at slike mennesker finnes, og de bor gjerne sammen i bofellesskap. Ergo, de trives best i selskap med «likesinnede»? Samfunnet forsøker å re- institusjonaliserer sånne som meg. Mens jeg kjemper for likestilling gjennom integrering.

Boobs! Da Google har algoritmer for å beregne prosentandel hud i et bilde, går jeg for hundre prosent. Koblet sammen med søkeordene porno og boobs må jeg få mange treff på bloggen :D

Boobs! Da Google har algoritmer for å beregne prosentandel hud i et bilde, går jeg for hundre prosent. Koblet sammen med søkeordene porno og boobs må jeg få mange treff på bloggen 😀

Hva er forskjell på det Torstein gjør og program som Ingen Grenser? Når han eksponerer seg slik i VG blir det porno i ordets rette forstand. Han gjør det som et individ og av fri vilje. Han ønsker å støte deg, akkurat slik porno er ment å gjøre. Men der tradisjonell porno stadig må flytte grenser for å sjokkere, trenger Torstein kun å vise litt hud, liggende på en eng i skogen for å vekke oppsikt. Hvorfor? Fordi Torsteins tynne, forvridde kropp vanligvis ikke kommer i media. Den gjemmes bort så samfunnet skal slippe å forholde seg til det som er annerledes. Da mange kvinner tenner på menn med selvtillit, regner jeg med Torstein drukner i pupper og lår nå. Din sexy jævel. Din tur i skogen var helt klart mindre nedverdigende enn det deltakerne i Ingen Grenser må gjennom. Men hvil ikke for lenge på dine laurbærblader, Torstein. Min fotoshoot fra stranda på Maldivene kommer garantert til å lande meg en plass på forsiden av NonSports Illustrated.

Mer stigmatisering av TV2

Håper jeg har satt noen tanker i hodet på deg, slik at neste gang du vurderer å dra fram godteskåla til Tangerudbakken lar du heller søtsakene skli ned mens du ser på noe annet. Ikke støtt opp om slike programmer. Til våren kommer TV2 med Grenseløs Kjærlighet. Siden funksjonshindrede sliter minst like mye som bønder med å finne kjærligheten, skal vi nå få gå på date på tv vi også. Visst er Jakten på Kjærligheten også stigmatiserende, men bønder skiller seg ikke ut som en gruppe. Ingen stirrer på en bonde på byen, fordi hans «handikapp» er skjult. De har heller ikke et generelt inntrykk av å være hjelpeløse, slik funksjonshindrede har.

Men vi trenger ikke å hjelpes. Vi trenger å bli akseptert, inkludert og likestilt!

Hva er et verdig liv?

07 tirsdag mai 2013

Posted by Øyvind in Holdninger

≈ 39 kommentarer

Stikkord

helsevesen, holdninger, verdispørsmål

Det har blitt lite blogging i det siste, men noen oppslag i media provoserer så mye at jeg bare må skrive. Denne gangen er det tv2.no som kan melde at legene nekter å hjelpe Freddy med å forlenge sitt liv.

Faksimile TV2

Faksimile TV2

Her er det ikke snakk om dyre medisiner, men noe som jeg og min bror har dratt nytte av, nemlig tracheostomi, kanyle i halsen og respirator. Grunnen til at legene ved St Olavs Hospital ikke vil gi ham denne behandlingen er at «han ber om er et liv verre en døden». Seksjonsoverlege Elin Tollefsen hevder: «Den enkelte pasient vil ikke ha forutsetninger til å skjønne hva det egentlig innebærer på forhånd». Straks jeg leste dette kjente jeg kalde gufs fra fortiden rase gjennom meg.

Da Bjørn først meldte fra om pusteproblemer foreslo min mor å starte hjemmerespiratorbehandling Hun hadde lest en artikkel i Myskelnytt om nytten av hjemmerespirator på mange forskjellige diagnoser i Danmark. Narvik sykehus tok saken opp med nevrologisk avdeling i Tromsø, men de mente behandlingen ville virke mot sin hensikt. Når målinger som ble gjort på Bjørn viste kraftig fall i oksygenmetning, skyldte legene på at det var feil med apparatet. Da han meldte om tretthet, hodepine, konsentrasjonsvansker og kvelningsfornemmelser på natta, mente legene det bare var psykisk. Da pusteproblemene til slutt ga Bjørn en dobbeltsidig lungebetennelse, med påfølgende blodgassverdier kun observert på lik, havnet han på lungeavdelingen i Tromsø. Her skulle tilfeldighetene ha det til at overlegen hadde vært på seminar, og hadde et låneapparat på avdelingen. Når han så hvor lett Bjørn tilpasset seg hjemmerespiratoren ble han meget overrasket. Dette var virkelig en effektiv behandling.

Du tror kanskje nå at en overleges «velsignelse» ville gjort resten av helsevesenet positiv til behandlingen? Absolutt ikke. Kommunen nektet å la ham flytte hjem, og til tross for å være helt frisk måtte han ligge på Narvik sykehus i 3 måneder. Kommunen ville ha ham på sykehjem. Bjørn nektet, vår mor nektet, og nok en gang tok hun kampen. Selv om kommunen tilslutt innså at det ikke var penger å spare – og lot Bjørn flytte hjem – kom deres sanne ansikt fram i en samtale mellom vår mor og primærsykepleieren hans. Min mor mente det var godt for Bjørn å få komme hjem i egen leilighet, hvorpå primærsykepleieren hans replisere: «Vi får nå se hvor lenge han syns det er greit å ligge der som en grønnsak». Ytringen kom med både Bjørn, meg og vår far tilstede i rommet. Den påfølgende stillheten var ekstremt ubehagelig. Vi trodde ikke helsepersonell, som tross alt jobber med mennesker, hadde slike holdninger. I ettertid har jeg forsøkt å unnskylde uttalelsen som holdninger tilhørende nittitallet. Jeg fikk dermed litt sjokk når samme tankegang dukker opp i 2013.

Når leger «leker Gud»

I min naivitet trodde jeg altså at slike holdninger var utdødd innen helseprofesjonene. Jeg ønsker ikke å dra alle som jobber innen helse- og omsorg over samme kam. Dermed retter jeg mitt angrep mot seksjonsoverlege Elin Tollefsen og hennes kolleger ved St Olavs Hospital. Hvordan kan dere bare bestemme at et liv med respirator er «et liv verre enn døden»? Har den fine tittelen gått deg til hodet, Elin Tollefsen? Hvor står det at seksjonsoverleger får «leke Gud»? Du henviser til etikken og snubler dermed katastrofalt i egen tankegang. «Etikken her er det, når tid forlenger man livet og livskvaliteten og når tid forlenger man plagene og dødsprosessen?». Med din etikk til grunn, sitter jeg igjen med mange spørsmål. Hvorfor er det uetisk å få tilført luft via en maskin, mens det for eksempel er…

  • Etisk å stue sammen våre eldre på sykehjem? Proppe dem fulle av piller for å dempe angst, smerter og infeksjoner? Blir de for krevende finnes det jaggu piller for det også. De holdes egentlig kunstig i live på piller, piller som «forlenger plagene og dødsprosessen». De har neppe noen glede av å se sin datter eller sønn sakte gli inn i den samme alderdom. Mange av dem ønsker å få dø. Hvorfor bruker vi store summer på å forlenge lidelsene? Er det verdige liv?
  • Etisk å fortsette behandlingen av døende kreftsyke? Mennesker som har mistet alt håp, har helt grusomme smerter og er kvalme av smertestillende, og som til slutt er de så sløve av medisiner at familien mister kontakten med dem. Hva er verdifullt med det?
  • Etisk å hjelpe hardt skadde mennesker? Når Elin Tollefsen først skal «leke Gud», kan vi alle prise oss lykkelig over at hun ikke jobber på en ambulanse eller på et akuttmottak. Her kunne hun skaltet og valtet i potensielt verdige og uverdige liv. Er det noe vits å redde den hardt skadde mannen? Det er nok best å la ham dø. Alternativet er å se sin datter vokse opp – fra en uverdig rullestol. Og Gud forby, han må kanskje være tilkoblet en respirator!

Mitt syn på respirator kan du lese mer om her.

Jeg føler meg ikke ferdig med tema, og kommer tilbake med mere senere…

 

Nylige innlegg

  • Sónar
  • Barcelona
  • Kl 16:05
  • Tre tegn
  • Ferden videre
  • Avsporing i København
  • En rullestol er ikke en rullestol
  • I Roald Amundsens fotspor

Arkiv

  • juni 2016
  • september 2015
  • mai 2015
  • august 2014
  • november 2013
  • oktober 2013
  • august 2013
  • juni 2013
  • mai 2013
  • april 2013
  • mars 2013
  • januar 2013
  • desember 2012
  • november 2012
  • oktober 2012
  • september 2012
  • august 2012

Kategorier

  • Dokumentasjon
  • Fredagshumor
  • Holdninger
  • Hyssshhh Øyvind!
  • Innledninger
  • Kommunal omsorg
  • Korte kommentarer
  • Morroklumpen
  • Politikk
  • Ros og ris
  • Uncategorized
  • Utdypninger

Meta

  • Registrer
  • Logg inn
  • Entries feed
  • Kommentar-feed
  • WordPress.com

Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med blant 339 andre følgere

Blogg på WordPress.com.

  • Følg meg Følger
    • ikkedauenda
    • Bli med 339 andre følgere
    • Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
    • ikkedauenda
    • Tilpass
    • Følg meg Følger
    • Registrer deg
    • Logg inn
    • Rapporter dette innholdet
    • Se nettstedet i Leser
    • Behandle abonnementer
    • Lukk denne menyen
 

Laster kommentarer...