Var musikkfestivalen som lokket meg til Barcelona. Det er en tredagers festival, med en blanding av artister, DJ’er, og på dagtid er det også bransjetreff, med fokus på ny teknologi. Her på Sónar er det fokus på elektronisk musikk. Legenden Jean-Michel var noe jeg så frem til. Han har holdt på i over 30 år, og bygger noen av instrumentene sine selv.

2016-06-22 15.18.52

Hell i uhell. Festivalen var på et digert messeområde, med store haller, inne og utescener. Jean-Michel skulle spille tidlig på fredag. Jeg sjekket VIPområdet. Noen plasser hadde forhøyde scener, men plasseringen var elendig, og lyden dertil. Jeg velger å stå sammen med den store folkemengden, ikke bare på grunn av lyden, men også for stemningen sin del. Vi stresser med å finne en plass å fylle penger på armbåndene, så vi får kjøpt oss vann. Jeg har valgt å kjøre alkoholfri festival på grunn av de siste dagers sykdom.

received_10154315753129507

VIP armbånd, med en liten chip som du fyller med «kontanter», for raskere oppgjør i mat og drikkekøer.

Det er nå jeg oppdager at jeg har glemt øreproppene på hotellrommet. Konserten starter straks. Jeg har ikke tid til å lete etter noen som selger. Finner veien fram til miksebordet. Der er det best lyd. Folk er relativt hensynsfulle. Helt ut av det blå kommer det en mann og tilbyr meg ørepropper. Han selger dem egentlig, men ønsker å gi dem til meg.  Assistenten min får også et par.  Dette må være karma.

received_10209445438083217

Selveste eieren av selskapet overrakte oss vert vårt par med ørepropper. Nå kunne jeg både ta vare på egen hørsel, samt sørge for assistentens hms utstyr. Takk til earproof.com.

Rett etter denne episoden kommer det en dame bort til meg. Det første hun sier er: «Har det vært en vanskelig reise? » Jeg begynner å lure om alle på festivalen er synske? Den samme dama synes det er fantastisk å se meg her. Jeg svarer som jeg bruker, at det er fantastisk å se henne her. Uten å reflektere mer over dette, sier damen at jeg må si ifra hvis det er noe hun kan gjøre for meg.

Konserten virker å være forsinket. En halv time har gått, og på storskjermene har det sirkulert en video av en dataanimert dame. Da Jean-Michel er en eksentrisk artist, tenkte jeg ikke noe mer over det. Når musikken starter, og dataanimerte ansikter mimer til syngingen, tenker jeg at Jean-Michel har forandret stilen mye i det siste. Etter tre fire sanger, innser jeg at jeg har stilt meg opp foran feil scene. Jeg er nå innesperret i den store folkemassen, og Jean-Michel spiller på en scene helt på andre siden av komplekset. Jeg får bare nyte denne konserten, nå som jeg er her. Jeg fikk i det minste gratis ørepropper.

received_10154953390612814

Det ble ANNOHNI: HOPLESSNESS, i stedet for Jean-Michel Jarre.

Lørdagskvelden har jeg lært meg de forskjellige navnene på scenene, og har lagt en plan for hva jeg vil se. Først ut er New Order. Den ene hitten de hadde på 80-tallet er ikke i nærheten av det de spiller i dag. Jeg finner ett alternativ, i Dj’en DJEZ. Jeg velger å se bort ifra at han er fra bydelen Totenham i Nord-London. Fotball får være fotball, nå er det musikk som gjelder. Han spiller uk-garage og drum n’ bass. Vi finner raskt veien fram til miksebordet, og masse folk strømmer til etterhvert. Jeg begynner virkelige å få festivalfølelse. Lyden er perfekt, øreproppene leverer, og folkene rundt meg glemmer gradvis jeg sitter i rullestol.

Nå har jeg lagt inn en spisepause, men jeg er ikke den eneste som har tenkt på det akkurat nå. De lange køene blir fort ekspidert av erfarne personer i matvognene. Armbåndene med penger fungerer meget effektivt. Bordene hvor vi kan sitte å spise ser ut som en svinesti, men dette er en del av festivallivet, og ingen ser ut til å bry seg. Jeg studerer folkene rundt meg, og lar meg imponere over hvor bredt aldersperspektivet er. Her er det alt fra pur unge 18-åringer, til personer som nærmer seg 60.

Jeg haster videre til den største scenen. Salen tar minst 20 000 mennesker. Jeg bøller meg fram til det begynner å bli litt for tett med folk. Den tyske DJ-duoen Booka Shades spiller bassdrevet housemusikk. Jeg storkoser meg. Etter konserten løser folkemengden seg fort opp, og jeg forflytter meg inn i det jeg har valgt å kalle sirkuset. Der er det en DJ som spiller fra klokken 00.00-07.00. Jeg benytter meg av VIP-inngangen, og får stå på en liten scene over resten av folkemengden. Scenen er stappfull av dansende mennesker, og gulvet gynger så mye at jeg slipper å danse noe selv.

received_10154303654414507

Vi rocker foran storscenen. Hørselen får lide de neste 24 timene.

Klokken nærmer seg 05.30, og kveldens siste konsert for min del begynner på hovedscenen. Jeg finner ut at jeg skal ta korteste vei, og havner plutselig helt framme med scenekanten. Jeg hadde egentlig ikke planlagt å komme så langt fram p.g.a trykket fra folkemengden. Det viser seg å være relativ rolig der framme, så jeg blir bare stående. Dette blir definitivt høydepunkt på bele festivalen. DJ Fatboy Slim hadde egne hits på 90-tallet, men er i de siste årene mest kjent  for sine legendariske DJ-sett rundt omkring på verdens største festivaler og klubber. En mer energisk 50-åring skal du lete lenge etter. Trykket fra høytalerne tar til tider pusten fra meg og min assistent, men stemningen rundt oss er helt magisk. Jeg blir veskeholder foren fremmed jente, som takk får jeg glittersminke rundt øynene mine. Venninnen hennes tar armene mine og danser med meg. Jeg føler meg lykkeligere enn noen sinne. Til tross for min funksjonshindring, står jeg midt blant tusenvis av likesinnede. De ser ikke en person som lider av noe, de ser en person som elsker livet. En person som har gjennomført et av sine store mål. Ved hans side står assistenten. Verktøyet som frigjør personer med et assistansebehov. Takk for at dere ble med på denne reisen.

Kommuner i Norge som nekter personer å reise utenlands med sine assistenter,  skal få merke det når jeg kommer hjem. Revitalisert, og klar for å kjempe for alles mulighet til å gjennomføre sine mål.