Category Archives: Utdypninger

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

14 torsdag May 2015

Posted by in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Jeg skrev dette innlegget i fjor, men jeg fant ikke riktig tidspunkt for å legge det ut. Helt til i dag, da VG kunne fortelle at «Karina (23) nektes utenlandsstudier på grunn av funksjonshemming». Da ble det plutselig klart for meg hvor mye jobb som gjenstår før vi funksjonshindrede får reell frihet. Friheten alle andre tar for gitt.

Les artikkelen

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

Jeg får ofte gode ideer til bloggen når jeg skriver i kommentatorfeltene rundt omkring, og skulle ønske jeg hadde tid til å skrive hver gang. Slik er dessverre ikke min nye hverdag, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Både via bloggen og diverse andre kommentatorfelt får jeg ofte høre at jeg må slutte å klage fordi jeg er heldig som er født i Norge. «Det finnes de som har det verre enn meg», får jeg høre. Også personer i kommunen har brukt dette «argumentet» mot meg og min bror, men da refererer de til andre med assistansebehov som bor i samme kommune. Ja, jeg er heldig som er født i Norge. Ja, det er noen som har det verre enn meg i kommunen. Men jeg klager ikke fordi jeg sulter eller mangler bolig. Jeg klager fordi jeg ikke får oppfylt noen grunnleggende menneskerettigheter. Alt jeg ønsker er å bestemme over eget liv, og bevege meg fritt i eget og andre land. Norge er kanskje verdens beste land å bli født i, men man er ikke fri selv om man soner i verdens beste fengsel.

Delvis frihet finnes ikke – Nelson Mandela

I Norge setter vi de som bryter visse lover i fengsel. Begår du lovbrudd får du utnevnt en forsvarer, og du får prøvd din sak i retten. Hvis du blir funnet skyldig får du en dom. Da kan du risikere å miste din frihet for en periode. I samme land finnes det en gruppe mennesker som opplever å blir dømt,  uten rettssak, uten egen forsvarer. De har ikke engang brutt loven, de har bare behov for assistanse i hverdagen. Jeg var en av dem. Vi er som regel født med en eller annen diagnose, eller har pådratt oss skader som utløser et assistansebehov. Vi er alle funksjonshindrede. Til tross for å være i en sårbar situasjon, dømmes vi strengere enn de som er kriminelle. Vi får livstidsdommer -uten mulighet til benådning. Vi blir ikke låst inne i celler, men opplever kun delvis frihet gjennom kommunenes ulike assistanseordninger.

De forskjellige «soningsforholdene»

På en institusjon. Da institusjonsformen er vedtatt avviklet i Norge, opererer kommunene med den flotte definisjonen «bofellesskap». For å få det til å høres positivt ut baker de veldig ofte ordet «sol» inn i navnet. Solheim, Solborg, Kveldsol, osv. Hva inneholder disse bofellesskapene? Alle som bor der får hvert sitt private område, men har gjerne et eller flere fellesrom. Noen bofellesskap har også aktivitetssenter hvor du kan jobbe. Sett murer rundt dette området og du har et fengsel. Syns du jeg overdriver? Det er vel ingen som låser dørene eller nekter dem å dra ut? Her trengs ingen nøkler. Det er nok å si at vi har ikke råd til å sende en assistent med ut. BAM! Døra er låst, muren er bygget. Det eneste innbyggerne har til felles, er at de er uskyldig dømt. Disse menneskene soner de strengeste straffene.

Den usynlige

Den usynlige «VIHARIKKERÅD»muren, her illustrert rundt Solheim bofellesskap.

I en omsorgsbolig eller privathjem. Noen får lov til å sone «dommene» sine hjemme. Disse har svær ulik grad av frihet. De med hjemmetjeneste opplever å måtte gjøre ting når det passer pleierne. Mennesket som kommer å skal dusje deg kan være et du aldri har sett før. Forutsigbarheten er større, og verdigheten blir bedre ivaretatt i de virkelige fengslene. Ingen med hjemmetjeneste vil noen sinne kunne studere, jobbe, bedrive organisasjonsarbeid eller stifte familie. Andre «hjemmesonere» derimot har fått samfunnets mildeste straff. Det er ca 3000 som er så heldige å ha fått innvilget BPA av sin kommune. De kan bestemme til hva, hvor og når de trenger assistanse. Høres de helt frie ut? Dessverre opplever alle bare delvis frihet. Noen må for eksempel søke om lov hvis de ønsker å forlate kommunegrensa med assistentene. I fengselsterminologi kalles det permisjon. Andre må søke om lov hvis de skal utenlands på ferie. Og ingen – ingen som jeg har hørt om i alle fall – har fått tillatelse til å flytte til utlandet og få sin assistanse dekt der.

Holdningsendring

Å flytte til varmere himmelstrøk er en drøm og et mål jeg har for framtiden. Ingen hindrer naboen min eller assisten min å flytte. Som borger i samme land forventer jeg å kunne gjøre det samme som dem. Jeg lurer virkelig hvor dette behovet for å legge begrensninger på noens frihet kommer fra? Så lenge ordningen ikke koster mer enn å bo i din egen kommune, ser jeg ingen grunn til å kunne nekte noen å flytte. For å unngå at kommunene spekulerer i økte skatteinntekter fra arbeidende assistenter, burde pengene tas ut av kommunenes klamme grep. De burde heller følge personen med assistansebehovet. Først da kan funksjonshindrede studere, jobbe og forflytte seg fritt innlands og utlands. Men først må altså holdningene endres. Samfunnet må slutte å tro at funksjonshindrede ikke kan ta vare på seg selv. Så lenge dette er rådende oppfatning vil pengene – og dermed makta – bli værende hos kommunene.

Lovenrding

Rett til assistanse må ut fra Helse- og omsorgsloven fordi kommunene ofte misbruker den til å utøve makt. Loven må bli nasjonal. Et statlig ansvar og en personlig rettighet. Den må ligge under diskriminerings- og likestillingsloven. Kun da vil man få lik behandling, uansett hvor du bosetter deg. Det er dette jeg skal bruke min nyvunnede frihet til. Gradvis har jeg kjempet meg gjennom de ulike soningsforholdene. Jeg opplever nå å være så fri som jeg kan, innen for dagens lovverk. Dessverre vil jeg ikke føle meg helt fri før jeg slipper ut av verdens beste fengsel.

Er jeg en urørlig?

26 tirsdag Aug 2014

Posted by in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 18 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Vi lever tross alt bare en gang
Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg etter å ha sett filmen «Intouchables», eller «De urørlige» som den heter på norsk. Det er en meget god film som for en gang skyld ikke framstiller oss funksjonshindrede som ofre. I stedet framstår hovedpersonen som de aller fleste mennesker; en person som ønsker å leve livet, ha det litt gøy, finne kjærligheten.

«Intouchables»
Filmen handler om Philippe, en rik aristokrat i Frankrike som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke med paraglider.  Livet er snudd opp ned og vi møter ham i det han skal ansette assistenter. Du kan se at han gruer seg til resten av livet. Utenfor kontoret sitter det mange godt kvalifiserte fagpersoner. De virker sikker på å få jobben. Men i den samme køen sitter Driss, en ufaglært mørkhudet fra ghettoen som er sendt dit av «NAV». Han er der kun for å få en signatur for å ha møtt opp på arbeidsintervju og dermed får beholde trygda. Philippe syns alle de fagutdannede virker nitrist og kjedelige. Driss derimot skiller seg ut og har humor, men er fortsatt bare interessert i å få ei underskrift. Philippe tilbyr å ansette han på prøve i en måned. For å provosere litt sier Philippe til Driss at han ikke vil holde ut en uke, noe Driss selvsagt må motbevise.  Uten å avsløre for mye kan jeg si at de finner på mye artig sammen og viser at personlig egnethet er viktig i jobben som assistent.

Arbeidsintervju: Philippe spør om Driss har referanser. Driss refererer til musikkgrupper. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Arbeidsintervju: Philippe spør Driss om han har referanser. Driss forteller om sine musikkpreferanser. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Hvis det er én liten svakhet med filmen, kan den tolkes som om at det er assistenten som skal aktivere arbeidslederen. Dette er ikke en assistents arbeidsoppgave, og her syns jeg Ulobas eksempel på god assistanse er utmerket: «En arbeidsleder sitter hjemme foran TV-en kveld etter kveld og kjeder seg. Assistenten tar ikke initiativ til å «aktivisere» arbeidslederen. Assistenten forstår at det er alles rett å kjede seg så mye en lyster. Ingen i norsk arbeidsliv «aktiviserer» vel sin egen leder?»

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Jeg, den urørlige
Jeg tolker filmen litt annerledes. Når personkjemien stemmer skal det svært lite til før vi (arbeidsledere) aktiviserer oss selv. Dette er fordi jeg kjenner meg spesielt godt igjen når jeg ser at Philippe utover i filmen får livsgnisten tilbake. Jeg hadde flere lignende episoder under de tyngste periodene med kommunal pleie. Flere ganger ble jeg «reddet» av at det kom et menneske med rett personlighet inn døra. Det var bare på ren slump, men hver gang ble utfallet det samme. Kommunen fikk med seg at jeg ble mer aktiv når de ansatte noen med felles interesser. Vi hadde mer å prate om og fikk automatisk god kontakt. Da blir det naturligvis også slik at man får lyst til å gjøre noe innenfor interessefeltet.  For å unngå dette ble pleieren enten oppsagt, omplassert eller ikke gitt flere vakter. Det er fortsatt vondt å tenke på, men jeg velger å ta det opp fordi det beskriver noe av det verste med kommunal omsorg.

Umyndiggjøringen
Med en gang jeg ble mer aktiv, følte kommunen at de hadde ansvaret hvis noe galt skulle skje med meg. Slik tankegang fører til umyndiggjøring. De lar meg ikke ta ansvar for mine egne handlinger og begrenser meg gjennom ulike virkemidlet. De vet selvsagt at de ikke kan nekte meg direkte, men legger i stedet restriksjoner på hva pleierne kan gjøre sammen med meg. La meg ta et eksempel: Jeg bygde masse bilstereo da jeg var yngre. En av pleierne lurte på om jeg ville lytte til anlegget i hennes bil. Det ville jeg selvsagt og vi tok oss en tur. Jeg storkoste meg til tross for at jeg satt litt vondt. For å være ærlig følte jeg meg mer levende enn på lenge. Når man får gjøre som «alle andre» føler man seg «normal». Å sitte i en personbil ga meg et sårt trengt avbrekk. Da ledelsen fikk vite om hva vi hadde gjort ble pleieren kalt inn på teppet. Der fikk hun reprimande for å ha vært uansvarlig. For å unngå lignende hendelser ble det lagt ned forbud mot å ta meg med i privatbilene til pleierne. Jeg fikk bruke min egen spesialbil hvis jeg ville ut å kjøre. I all feighetens navn ble selvsagt pleieren instruert til ikke å si noe om møtet til meg. I tillegg ble hun oppfordret til å lyve hvis jeg etterlyste flere turer i bilen. Hun turte aldri å ta meg med i bilen flere ganger, men ville heller ikke lyve om hvorfor. Noen måneder senere fikk hun sparken. Jeg var bortreist, og for å dekke over hvorfor pleieren ikke kunne jobbe mer hos oss ble jeg servert løgner når jeg kom hjem.

Hva nå?
Jeg har flere slike eksempler, men for å illustrere hvor ivrige kommunen til slutt ble for å skaffe seg lojale pleiere, har vi i ettertid fått høre at et av de første spørsmålene jobbsøkere fikk på arbeidsintervjuet var: «Hvis kommunen sa en ting og vi noe annet, hvem ville pleieren lytte til?» Jeg blir dårlig når jeg hører dette, og skjønner at det var verd å ta omkamp om BPA. Slike ting gjør at jeg skal fortsette å kjempe for at lovverkene endres. Den eneste måten vi kan unngå å umyndiggjøre enkeltpersoner – personer som egentlig bare trenger assistanse i hverdagen – er å flytte lovverket fra helse, og over til der det hører hjemme. Det er et likestillings- og rettighetsverktøy, og pengene må følge individet. Det er individet som vet hvor skoen trykker, og er nesten alltid i stand til å finne en vei ut av det på egen hånd. Det vil sågar føre til flere som blir uavhengige. Lag kriterier som sier når utløses BPA som en rettighet, og gjør ordningen til en nasjonal, statlig rettighet. Inntil denne endringen kommer, frykter jeg kommunene vil fortsette å produsere skrekkhistorier ala mine.

    • «Med BPA» – En video som viser hva jeg kan finne på i disse dager: Var ute og handlet kjedelige dagligvarer en varm sommerdag. Butikken var alt for stor og kassa i andre enden. Syntes derfor assistenten burde få prøve hjul fram til kassa. Da mine hjul var opptatt, satte hun seg likså godt oppå handlekurven og grep fast i rullestolen. Maks hastighet og full gass. Gikk jo bra helt fram til svingen 😀 Synes du det er barnslig? La meg sitere Oliver Wendell Holmes: «Mennesker slutter ikke å leke fordi de blir gamle; de blir gamle fordi de slutter å leke.»
Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

En oppfordring
Til slutt har jeg en bønn til alle norske kommuner. Ikke misbruk et ellers godt regelverk til å begrense noens frihet. La alle innbyggerne få leve livet slik de ønsker Det er menneskelig å ta feile valg også!

Jeg vil nok en gang understreke at jeg har forståelse for de pleierne som gjorde som kommunen sa. De så hvordan det gikk med pleierne som trosset ledelsen, og jeg hadde kanskje gjort det samme i deres situasjon.

Godt Nyttår!

31 mandag Dec 2012

Posted by in Kommunal omsorg, Korte kommentarer, Ros og ris

≈ 3 kommentarer

Stikkord

,

Jeg vil ønske alle mine lesere et godt nytt år. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt i dag. Klokka er 17.41, og ute har fedrene begynt å bruke barna som en unnskyldning til å sende opp litt fyrverkeri.

fyrverkeri

2012 ble det tøffeste året siden jeg og min bror sist forsøkte å få tjenesten organisert som BPA. Denne gangen kunne vi ikke gi oss. I 1999/2000 brukte kommunen samme taktikk som nå. Først prøvde de uthaling. Å administrere en sak i hjel er en kjent taktikk av forvaltningen. Hvis de bare ignorerte oss ville vi gi oss denne gangen også. Når de ikke hadde argumenter, lot de være å svare på brevene. Her var det om å slite oss ut.

Dessuten var det jo allerede vedtatt hvordan tjenesten skulle se ut etter «profesjonaliseringen». Det ble «presset» på personalgruppa, med trusler om oppsigelser for dem som ikke godtok det. Korrekt oppførsel ble belønnet med flere ekstravakter, økt stillingsprosent, lettere å få avspasering, osv. For å sette et eksempel ble en som «holdt med oss» oppsagt med øyeblikkelig virkning. Slik skulle både persongruppa og vi se hva som ble konsekvensene av motstand.

Det var i utgangspunktet ikke meningen vi skulle finne ut om «profesjonaliseringen». Til pleierne sa ledelsen at vi ville bli informert. Det skjedde aldri. Å bli holdt utenfor på denne måten, når tingene de vedtar påvirket våre liv kraftig, var det som gjorde mest vondt. Å få høre at pleierne for eksempel blir oppfordret til å lyve – fordi vi ikke skulle skjønne hva som foregikk, er helt forkastelig i mine øyne. Det er også en fornærmelse mot min intelligens. Trodde de ikke jeg ville legge merke til at pleierne oppførte seg annerledes? Når pleierne blir oppfordret til å prate om mine interesser, for å unngå å prate om sine, ender det for eksempel med fotballprat. Skulle jeg ikke legge merke til at alle de som ikke hadde brydd seg om fotball, plutselig nå ble så interessert i hvem Arsenal skulle møte?  Det ble svært ubehagelig «å jatte med» fordi jeg visste de egentlig «ga faen»! Hvem ønsker å omgi seg med denne type falskhet? Slike tillitsbrudd ble det flere og flere av.

Jeg må stoppe meg selv nå. Har forsøkt å blogge mindre om offentlig omsorg i egen kommune, da jeg har ønsket å gi dem arbeidsro i omstillingsprosessen. Jeg sliter med å holde meg i tøylene fordi jeg har begynt å miste nattesøvnen igjen. Jeg skulle egentlig bare ønske dere godt nytt år, men måtte bare blåse ut damp i dag. Det har vært en periode med mye fravær blant pleierne, og de som er igjen har virkelig stått på for å levere en forsvarlig tjeneste. Dette setter jeg veldig pris på, men det fører dessverre til at jeg føler jeg må legge begrensninger på meg selv. Ytterligere sykemeldinger vil føre til en kollaps. Dermed blir lunta mi kort, men jeg må fortsatt holde irritasjonen inni meg. Det går til syvende og sist ut over nattesøvnen.

Det som fortsatt holder meg oppe, er et 2013 fylt av et håp om bedre tider. Hvis ting går som jeg tror, vil vi få en del å feire i løpet av de nærmeste månedene. Håper alle leserne av bloggen min får like mye å feire!

IMG_6983s

Slik går det når man sitter for nært den som hjelper til å pynte juletreet.

Trenger vi 3. desember?

03 mandag Dec 2012

Posted by in Politikk, Utdypninger

≈ 1 kommentar

Stikkord

, , , , ,

I dag er det FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er cirka en million nordmenn som har ulik grad av nedsatt funksjonsevne. Norges største minoritet med andre ord. Hva bør denne dagen sette fokus på i et så rikt land som Norge? Har vi det ikke stort sett bra? Jo, sammenlignet med mange andre land burde rullestol-Ola og Kari bare holde kjeft. Likevel er det skuffende å se hvor lite vi får til i «verdens beste land å bo i».

Mange andre kommentatorer har i dag nevnt de 80.000 arbeidsivrige funksjonshindrede som blir holdt utenfor arbeidslivet. Til tross for 8 år med sosialistisk regjering, hvor IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) har fått mye skryt, har flere funksjonshindrede blitt skvist ut av arbeidslivet. Jeg syns også LO og andre arbeidsgiverorganisasjoner må ta en del av skylda. Burde de få lov til å forbinde seg med solidaritet? Gjelder solidariteten bare med de som er inne i arbeidslivet? De skyhøye lønnskravene og det sterke oppsigelsesvernet, har ført til et råere arbeidsliv. Kravene til effektivitet gjør at arbeidsgiverne tror vi funksjonshindrede ikke klarer å levere. På toppen av det hele blir vi trygdede hengende ekstra langt etter for hvert lønnsoppgjør. En ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av.

Hvorfor ser ikke arbeidsgiverne på oss som ressurssterke nok? Jeg tror media må ta en del av skylden. De framstilles oss nesten utelukkende som svake, ofre, lidende, multihandikappede, som må tas vare på, helst av fagfolk som vet hva de driver med. Men hvorfor blir vi framstilt slik? Her må kommunene ta sin del av skylda. Hver gang (og det er ganske ofte) det begås en urett mot oss, må vi rykke ut i media før kommunen lover «å se på saken». For dramaturgiens del, og for å skape sympati i befolkningen, må avisene framstille oss svake, stakkarslige og noen det er synd på. Jeg har før blogget om språket og holdningene. Hvordan skal vi få endret holdningene når media flyter over av triste offerhistorier?

Jeg har med dette vært nødt til å gå i meg selv. Bidrar denne bloggen til at mediebilde opprettholdes? Framstiller jeg meg selv som et offer? Jeg sier jeg gjør dette for å forhindre at det skjer med andre. Når jeg fram med det budskapet? Jeg klager jo hvordan vi har – og har hatt det, men forsøker å ikke framstille meg som et offer. I innlegget om sorteringssamfunnet ble jeg ofte beskyldt for å mene det jeg gjorde, bare for å oppnå sympati.

Jeg håper effekten med selvironi og sprø påfunn fungerer. Jeg har heldigvis ikke mistet den siden med meg selv. Det var alltid like morsomt når mine brødre mobbet meg ved å si at jeg var så tynn at jeg kunne løpe sikk sakk i dusjen uten å bli våt. De som var på besøk ble skikkelig brydd av det. For meg betydde det bare at de behandlet meg som en vanlig bror. Som jeg skrev på russedrakten til mitt søskenbarn «Jeg er så tynn at det halve hadde vært nok»

I innlegget om drømmekroppen, lovte jeg å kle meg ut som Fantomet til Halloween. Fantomet er stor, sterk, og ånden som går. Jeg er liten, tynn, og ånden som tar maxi-taxi! 🙂

Bildet ble litt porno-Fantomet :) Jeg ønsket bare å få fram trusa. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren framhever ikke mine muskuløse armer like godt!

Bildet ble litt porno-Fantomet. Jeg ønsket bare å framheve trusa litt bedre. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren fremhevet ikke mine muskuløse armer like godt!

Andre innlegg om FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne:

Geir Lippestad i Aftenposten: – Noen er likere enn andre

Hans Hjellemo i Aftenposten: – I kø for å jobbe

Hans Hjellemo i VG, her gjengitt av Uloba: – Se, vi snakker!

Nå blir det et helvete

30 fredag Nov 2012

Posted by in Hyssshhh Øyvind!, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 5 kommentarer

Stikkord

, ,

Kommune-Norge fortsetter å skremme meg. For en gang skyld fremstår en annen kommune som verre enn Narvik. Det er Narviks erkerival Harstad, en naboby med litt flere innbyggere, som gjør meg veldig opprørt denne gangen. En av grunnene til at jeg bestemte meg for å starte denne bloggen, var for at andre skulle slippe å gå gjennom det samme som meg og min bror.

I Harstad har de laget et prinsipielt vedtak på at ingen av deres innbyggere skal få helse- og omsorgshjelp utenfor kommunens grenser. Her er saken i Harstad Tidene:

Faksimile Harstad Tidene 28.11.2012

Når jeg og min bror har hatt møter med lederne for omsorgsavdelinga her i Narvik, har de hver gang argumentet med «tenk på at mange andre har det verre enn dere». Selv syns jeg det er helt latterlig å bruke det som et argument for at vi skal slutte å påpeke mangler ved tjenesten. Jenk dere. Tenk på de som lider mer enn dere! Med andre ord, fordi kommunen underbemanner enkelte steder, eller i noen tilfeller begår grove lovbrudd mot mine medborgere, burde vi ti stille?

Jeg har ikke blogget så mye om våre opplevelser i det siste. Dette for å gi min egen kommune arbeidsro nå som vi ser ut til å være på oppløpssiden i BPA saken. Jeg velger i mellomtiden å ta kampen for noen som har det verre enn meg. Det til tross for at personen er en «seigmann» (red.anm; narviksleng på en harstadværing). 🙂

Selv om Harstad kommune sier de «skal se på saken», eller som ordføreren sier det: «Men når 20-åringens reise til Spania ikke påfører kommunen ekstra utgifter, ser jeg galskapen i å avslå», så ser jeg både lovbrudd og galskap. La oss først se på litt lovverket.

FOR 2011-12-16 nr 1349: Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester

I følge kapittel 2. § 8, kan kommunene bare kreve egenandel for praktisk bistand og opplæring.  Personlig stell og egenomsorg er det ulovlig å kreve egenandel for.

Kapittel 2 § 9, sier at egenandelen ikke kan overstige kommunens selvkost, og skal beregnes ut fra brukerens inntekt: «Egenandelen kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.»

At ordføreren er så barmhjertig at han lar Kim Magne bruke 200.000 av sin egen formue for å dekke lønna til kommunens ansatte er dermed lovstridig! Han skal fortsette å betale samme egenandel som han betaler til vanlig. Kan dere ikke lese lovverk i Harstad? Slutt å utnytt kameraten min!

La oss nå se på mulighetene de har til å nekte Kim Magne å forlate kommunen. Jeg vil nok en gang referere til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Som jeg har sagt før er disse ratifisert av et samlet Storting, og høyesterett har slått fast at både erklæringen og alle tilleggene står over norsk lov. Her fra selve hoved-erklæringen:

Artikkel 3. 
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Artikkel 13. 
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

Harstad kommune, dere bryter dermed grunnleggende menneskerettigheter. Å nekte Kim Magne helsehjelp utenfor kommunens grenser er ensbetydende med å nekte ham å bevege seg fritt. Ja, jeg vet at det formelle ansvaret ligger i kommunen personen oppholder seg i, men dere vet like godt som meg at det blir umulig å gjennomføre i praksis. Prinsippet om bevegelsesfrihet bør gjelde alle kommunens innbyggere, ikke bare dem som kan ta seg over kommunens grenser på egenhånd. Det må i tillegg anses som dobbel straff når dere legger ytterlige begrensninger på en ung mann, som daglig fratas sin bevegelsfrihet gjennom samfunnets mange fysiske hindringer. Skjerp dere! Jeg ber dere straks fjerne dette prinsipielle vedtaket fra kommunens regelverk. Hvis dette ikke skjer, vil jeg på vegne av alle berørte parter lever en klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet. I dette landet er det likhet for loven. Om parten blir rammet indirekte har ingen betydning. Jeg vil også se på mulighetene til å anmelde dere for brudd på menneskerettighetene.

Med hilsen

Øyvind Hansen,

Narvik

Ps! Neste gang jeg skal på shopping i Harstad, forventer jeg at kommunens hjemmesykepleiere venter på meg rett over Tjeldsundbrua.

Hender og føtter, eller profesjonell pleier?

22 mandag Oct 2012

Posted by in Kommunal omsorg, Utdypninger

≈ 11 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.

Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.» 

Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?

Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».

(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene

Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!

Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!

Jeg savner mine «hender og føtter»

Språket og holdningene

16 tirsdag Oct 2012

Posted by in Politikk, Utdypninger

≈ 15 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Former holdningene språket, eller er det språket som påvirker holdningene? Det er nok litt av begge deler. Jeg gikk gjennom kommentarfeltet på det forrige blogginnlegget. Jeg blogget om veivalget vi står foran. Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi forsøker å rense ut det vi ikke vil ha? Eller må vi jobbe for større aksept for at det finnes mennesker som er annerledes?

Jeg er tilhenger av det siste, og brukte enormt med energi for å argumentere for mitt synspunkt. Nesten alle som argumenterte mot meg påsto de aksepterer oss for de vi er, men jeg syns språket de bruker avslører dem. Alles hovedargument går på at de ikke har ressurser til å føde noe som krever så mye av dem som foreldre. Deres liv blir ødelagt, og de mener barnets liv heller ikke blir verd å leve. Jeg blir selvsagt trist av en slik holdning, men forstår hvor den kommer fra. Jeg tror hovedgrunnen til denne holdningen kommer fra språket som har blitt brukt, og fortsatt brukes for å definere hvem vi er.

For å finne ut hvordan mennesker som ønsker et sorteringssamfunn omtaler oss, lagde jeg statistikk over ord som setter oss i et negativt lys. Dette er menneskeliv de omtaler, og de hevder å respektere oss, og ser ikke ned på oss?

93 kommentarene ble det på forrige innlegg. 29 av dem er mine egne og er ikke med i statistikken. Slik fordeler ordbruken seg på kun 64 innlegg: Syk/sykdom ble bruk 29 ganger. Deretter følger i kronologisk rekkefølge: Funksjonshemmet 28, byrde 14, handicap(et) 11, lide/lidelse 10, skavank(er) 9, defekte 6, uønsket 6, pleie/pleieprosjekt 5, unødig/unødvendig 5, miserable 3, tragisk 3, misdannelse 2, fullverdig 1, multifunksjonshemmet 1. Er det rart de helst vil sortere disse livene bort?

La oss gå gjennom betydningen av noen av ordene. Syk/sykdom: Noe som ikke er friskt, som må helbredes for å bli normal igjen. Funksjonshemmet: Kroppen vår er hemmet og vi har dermed et problem. Det er oss det er noe galt med og du bør innfinne deg med situasjonen slik at vi slipper å tilpasse samfunnet til deg. Byrde: Du sliter dine foreldre ut. Du tapper samfunnet for ressurser som kunne vært brukt på bedre formål. Plagsom. Handicapet: Sitte med luen (capen) i hånden og be om almisser. Jeg klarer meg ikke selv og trenger hjelp av deg.

Slik ser det ut når jeg sitter i Narvik sentrum med capen i hånden. (Nei, jeg tigget ikke penger. De er mine egne)

Den observante har kanskje fått med seg at jeg sitter med tre caper? Er jeg da handymulticapet?

Lide/lidelse: Å ha det forferdelig. Et liv som ikke verd og leve. Hva lider de av? Skavank(er): Du har en eller flere feil som er unormale. Det er litt ekkelt å se på deg. Defekte: Litt i samme kategori som skavanker. Det er noe med deg som er ødelagt. Kan jeg få bytte denne defekte varen? Uønsket: Noe vi ikke vil ha. Pleie/pleieprosjekt: Tatt ut av ordet sykepleier. Du er syk og trenger pleie. Du blir et livslangt prosjekt som ødelegger mor og fars livskvalitet. Unødige/unødvendig: Unødige settes ofte foran lidelser for å rettferdiggjøre at det det er bedre å fjerne oss før alle lidelsene begynner. Det er strengt tatt unødvendig å sette flere slike til verden. Miserable: Vi blir trist og lei oss av å lide så mye. Tragisk. Tragedier vil ingen ha i sine liv. Misdannelse: Også i samme kategori som skavank og defekt. Noe som ikke har dannet seg normalt. Fullverdig: Et liv som ikke anses å være like mye verd som andres. Multifunksjonshemmet: Du er ikke bare hemmet av en ting. Deg er det ekstra synd på?

Slik blir våre liv framstilt. På toppen av det hele ber kommentatorene meg om å ikke ta sånn på vei, jeg har ingen grunn til å bli fornærmet. De respekterer jo meg? Kjære kommentatorer, her har underbevisstheten avslørt dere. Og til de av dere som påpekte at jeg selv for kort tid siden mente at ingen burde få ha det så vondt som meg, så har dere totalt misset poenget. Jeg mente det om meg selv på grunn av hvordan samfunnet ser på meg, og hvordan det mener at det vet best hvordan jeg bør leve. Slik ordbruk virker selvsagt inn på meg også. Heldigvis ser jeg ikke slik på meg selv lengre, og mener ingen andre burde gjøre det heller. Ville dere brukt disse ordene om dere ikke står bak meningen av dem? Bevisst eller ubevisst?

Hvem er med på og forme språket og dermed påvirker holdningene? Journalistene og media selvsagt. Og hvordan står det til der da? En liten forbedring er å spore. Søkte du på et begrep som «lenket til rullestolen» fikk du over hundre treff om du brukte google for et par år siden. Det avslører hvordan journalistene ser på et frihetsskapende tekniske hjelpemiddel. Hvordan ser det egentlig ut å være «lenket til rullestolen»?

Det er vanskelig å komme seg over i sengen når jeg er lenket til rullestolen.

Midt på 2000-tallet laget ni av funksjonshemmedes interessepolitiske organisasjoner en liste over ord de mener burde droppes av media. Magasinet Selvsagt trykket denne listen i juni i år. Den medførte en debatt, men i stedet for å ta inn over seg betydningen av ordene så ble lista latterliggjort av landets to fremste språkguruer Finn-Erik Vinje og Sylfest Lomheim. «Dette er bare noe amerikansk tull», hevdet Vinje i en radiodebatt. «Ein kan sjølvsagt ikkje fjerne diskriminering med å forby ord», sa Lomheim og tilføyde: «det er haldningane som må endrast».

Selvfølgelig skal og må holdningene også forandres, men som jeg skrev innledningsvis så former også språket holdningene. De forskjellige ordene gir deg forskjellige assosiasjoner. Hva assosierer du for eksempel med ordet «bruker»? I stedet for «bruker» vil jeg bli kalt «borger». Det gir meg positive assosiasjoner. Ordet «bruker» blir aldri satt i sammenheng med hva vi er brukere av. På denne måten brukes også språket til å holde grupper nede. Bildet av oss som svake, syke og pleietrengende stemmer ikke overens med selvbildet vårt. Hvis denne sjargongen opprettholdes i det kommunale systemet, og bildet bare forsterkes av media som elsker de dramatiske ordene, «lider av…», «multihandikappet» og «syk/sykdom», vil holdningene aldri endres.

Når språkviterne mener ord som «krøpling» og «invalid» fortsatt er kurante, bør man se på hva ordene betyr. «Krøpling» er en som må krype rundt i stedet for å gå. Krype for å be om almisser. Da jeg gikk i 4. klasse var jeg og en annen i klassen syk. Han hadde kraftig leddgikt og gikk litt sakte. Da skolens rektor syntes det gikk litt tregt å forlate klasserommet utbrøt han: «Se å få opp farta. I dag er det ingen krøplinger her». Når han senere ble konfrontert med ordbruken hadde han selvsagt ikke ment det sånn. «Invalid» betyr uten verdi, ugyldig. Den eneste plassen jeg (forhåpentligvis) fortsatt er uten verdi er i forsikringsbransjen. Der får jeg ikke livsforsikring. Der defineres jeg ut fra «validitet». Kan vi tjene penger på ham? Sjansen er så liten at de anser mitt liv som verdiløst. Syns du invalid er et helt kurant ord nå?

Illustrasjonsfoto. Invalid er jeg hos alle forsikringsselskapene. Tryg er de eneste med kontor i Narvik.

Kilder og andre artikler om temaet:

– Kjerring, soper, neger

– Språk til besvær

Et av verdens beste helsevesen

03 onsdag Oct 2012

Posted by in Ros og ris

≈ 7 kommentarer

Stikkord

, , ,

«Men husk at når det stormer som verst må du aldri glemme at du er sjef for et av verdens beste helsevesen.» Slik formulerte avtroppende statsråd Anne-Grete Strøm Erichsen seg da hun overlot posten som helseminister til Jonas Gahr Støre.

Denne holdningen bekymrer meg. Hvorfor stormer det så fælt i et land som har «et av verdens beste helsevesen»? Denne holdningen har tydeligvis en smitteeffekt også. I kommentar-feltet her på bloggen min kommer det av og til kommentarer på at jeg må slutte å syte, og heller sette pris på det jeg har. For å forsvare sine utsagn henviser kritikerne til alle andre som har det verre. Jeg er smertelig klar over at det finnes mange som har det verre. Før jeg går videre med den saken, vil jeg påpeke at det som hadde løst min sak (BPA) hadde ikke kostet en krone mer enn dagens system. Tvert om ville nytteverdien av hver brukte krone blitt mye høyere.

Når jeg satte meg ned for å titte litt bak tallene i «et av verdens beste helsevesen» ble jeg sjokkert over hvor mye det jukses. Først vil jeg – som de fleste politikere gjør når de blir spurt om helsetema – anerkjenne den innsatsen som legges ned hver dag i helsevesenet. Det mangler ikke på innsats og vilje. Ikke mangler det lover og forskrifter heller. Men er lovene og forskriftene bare til pynt? Statens helsetilsyn har avdekket lovbrudd i to av tre sosial- og helsetjenester som Kommune-Norge tilbyr de eldre. Hvorfor får ikke slike lovbrudd konsekvenser for noen? Verdighetsgarantien er ikke verdt papiret den er skrevet på! Det ser ut som om det er greit å bryte loven så lenge det er eldre eller andre med et assistansebehov det går ut over.

Grunnen til at Strøm Erichsen hovent kunne slå seg på brystkassa i det hun overlot nøklene til Støre, er at OECD gang på gang setter Norge øverst på lista over land som bruker mest penger på helse. Plukker vi tallene fra hverandre ser det mindre imponerende ut. For det første justeres det ikke for de høye lønnsutgiftene i Norge. I tillegg fører Norge inn alle utgifter til sykehjem og hjemmesykepleie. Disse utgiftene utgjør 27 % av helsebudsjettet.  Andre land fører dette opp som sosiale utgifter. De aller fleste rike land bruker dermed mye mer av sitt brutto nasjonalprodukt på helse enn vi gjør. Hvis vi korrigerer for feilkilder, og ser på helseutgifter pr innbygger, havner Norge omtrent på gjennomsnittet i Europa. Kilde: Dagens medisin. Kanskje Støre heller bør minne seg selv om at Norge er et land med et middelmådig helsevesen når det stormer som verst? Kanskje det maner til støre-innsats!

Jeg begynte å lete litt på internett etter feil på helsevesenet i Norge. Må si jeg ble skikkelig i godt humør av det. I morgen legger jeg ned bloggen. Sammenlignet med mye av det jeg leser har jeg det som plommen i egget. Inntil alle andre får det bedre enn meg, skal jeg binde meg til min bror og aldri forlate huset uten at han gjør det. På den måten klarer vi oss sikkert med en pleier!

01.10.2012 – NRK og Fagforbundet.– Bare 19 prosent av pleierne svarer at de alltid har tid nok til arbeidsoppgavene. En undersøkelse blant helsearbeidere avdekker enorme mangler ved hjemmetjenesten.

Faksimile NRK

26.03.2012 – NRK og Helsetilsynet. -Lovbrudd i to av tre helsetjenester. 

Faksimile NRK

13.12.2011 – NRK og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. -Nesten 5000 mennesker døde av pasientskader på norske sykehus i fjor. I tillegg kommer behandlingssvikt begått av fastleger, legevakter, i hjemmesykepleien eller ved sykehjemmene.

Faksimile NRK

20.09.2012 – Aftenbladet. – Jeg har det ikke godt lenger. 21 år gamle Håkon Wigestrand var i utgangspunktet fornøyd med sin leilighet på eldresenteret. Det var inntil kommunen så sitt snitt til å utnytte at han bodde sammen med andre som også har assistansebehov.

Faksimile Aftenbladet

28.06.2012 – NRK Nordland. Frykter at Jonas (19) må bo sammen med eldre og demente. Kommunen ønsker å tvangsflytte en tenåring på sykehjem. Rådmannen i Andøy kommune hevder de må gjøre det på grunn av faglig forsvarlighet. Lovverket sier at ingen skal under noen omstendigheter tvangsflyttes.

Faksimile NRK

De to siste enkeltsakene opprører meg spesielt. De har klare paralleller til hva jeg og min bror har opplevd. Narvik kommune utnyttet refusjon fra staten mens vi bodde i Kirkegata, og Bjørn ble forsøkt tvangsflyttet på sykehjem i 1994. I min naivitet trodde jeg at vi var kommet lengre i 2012. Bloggen må dermed bestå.

Gode nyheter for mine lesere. Dårlige nyheter for Støre og co!

Å leve uavhengig av andre

01 mandag Oct 2012

Posted by in Utdypninger

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Independent living. Det er jo det jeg vil. -Men Øyvind, du er jo avhengig av hjelp!

Rosa Parks. Foto: Magasinet Selvsagt

IL-bevegelsen og filosofien bak, har sitt utspring fra borger-rettighetskampen i USA på 50- og 60-tallet. På den tiden avgjorde hudfarge hvor du kunne bo, hva du kunne jobbe med, om fikk høyere utdannelse, om du fikk sitte på bussen, osv. Selv om funksjonshindrede ikke var inkludert i borgerrettsloven, inspirerte det voldsomt å se afro-amerikanske Rosa Parks sette seg på en vanlig rutebuss. Da begynte en kamp for like rettigheter for alle samfunnets borgere.

foto MISSOURI HISTORY MUSEUM

IL bevegelsen har 5 fokuspunkter. Først de tre AV-ene.

Av-institusjonalisering. Som jeg nevnte tidligere ble alle pleietrengende plassert på institusjoner før i tiden. For å integreres i samfunnet må vi bo som alle andre. Ut fra en normaliseringstanke må vi bli sett for å kunne «bli normal». Noe du ikke reagerer på når du ser.

foto TOM OLIN

Av-medikalisering. Vi er ikke syke og trenger hverken medisiner eller profesjoner til å gjøre oss friske. Avmystifisering av hva profesjonene i helsesektoren kunne gjøre for oss, var et viktig skritt i retningen hvor skolemedisinen ikke alltid hadde svarene. På denne måten får enkeltindividet troen på seg selv, til å kunne ta ansvar for eget liv.

Av-profesjonalisering. Står sterkt knyttet sammen med forrige punkt. Vi trenger ikke profesjoner til å ta seg av oss i dagliglivet heller. Vi er jo spesialister på egen kropp. Hvorfor skal profesjonene stå og observere oss utenfra, for så og gjøre kvalifiserte gjetninger «hva som feiler oss»?

Empowerment. Mitt favorittord, men vanskelig å oversette. Maktoverføring eller myndiggjøring. Ved å lære og ta vare på oss selv oppnår vi ikke bare et bedre selvbilde, men samfunnet sparer også store beløp.  Det må fokuseres på menneskets potensialer og ikke dets begrensninger.

Peer support. Like støtter like. Søk hjelp hos dem som har erfaring, som er deg lik. Et eksempel er AA-bevegelsen.

-Med disse begrepene begynte funksjonshemmede å se på seg selv som sterke og i stand til å ta viktige beslutninger, i motsetning til passive ofre, objekter for veldedighet, krøplinger eller ikke fullverdige mennesker. Bevisstgjøring er en lang og utfordrende prosess, men helt nødvendig for å oppnå likestilling mellom alle grupper i samfunnet.*1

Det er slik jeg ser på meg selv. En ressurs, ikke bare i eget liv, men en som kan hjelpe andre. Et flott ord er sosial ingeniør. Jeg føler kommunen presser meg inn i en rolle jeg hater. De vil jeg skal være passiv mottager av hjelp.

Når brevene fra oss etter hvert ble vanskeligere og vanskeligere å svare på, innså kommunen at de ikke hadde oppfylt det lovpålagte kravet om brukerens rett til medvirkning.  De oppfordret meg å ta den i bruk. Jeg spurte hva jeg skulle bruke den til? Bestemme hva jeg skulle ha på brødskiva? Alle sakene vi hadde klaget på mente jo kommunen vi ikke hadde noe med, eller så mente de at alt var blitt gjort i henhold til gjeldende lov og forskrift. Når enhetsleder på toppen av det hele ber oss utarbeide arbeidsplaner – ikke for å løse tingene vi klager på – men for at pleierne skal få det som de vil, blir vi selvsagt provoserte. Vi hadde bedt enhetsleder sette inn større ressurser, slik at personalets krav om sikkerhet oppfylles samtidig som vårt behov for individualitet ble ivaretatt. Hun svarer tilbake, ikke bare at vi må tilpasse oss tjenesten, men hun er direkte frekk når hun ber om hjelp til det!

Borgerstyrt*2 Personlig Assistanse er fundert i IL-bevegelsen. Ut av institusjonene, bort med profesjonene og bevisstgjøring av egne ressurser. Med praktisk målrettet assistanse blir jeg ikke avhengig av hjelp fra andre. Jeg veileder andre til å hjelpe meg selv. Assistent er et serviceyrke, ikke et omsorgsyrke.

Jeg vil ha en lovgivning som sier at jeg er sjef over eget liv. Ikke en lovgivning som sier at jeg kan få bestemme over eget liv så lenge kommunen er enig med meg. Her er fra Lov om pasient- og brukerrettigheter: «§ 3-1 Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker.» Altså, så langt som kommunen mener er til mitt beste!

foto MAX AND COLLEEN STARKLOFF

*1 Sitat Bente Skansgård – Independent Living bevegelsen historie i USA og norden.

*2 Borger – ikke bruker. «Bruker» leder tankene til et menneske som krever ressurser, ikke til et menneske som er en ressurs…… Sitat Jenny Nordfalk, lege ©Aftenposten

Mellom barken og veden

23 søndag Sep 2012

Posted by in Ros og ris

≈ 5 kommentarer

Stikkord

, , , , ,

Foto Chip Jefferson

I dag skal jeg dele ut både ros og ris. Jeg vil først berømme de som jobber her. Jeg har på mine status-oppdateringer på facebook vært innom at de heller ikke har hatt det lett i det siste. Når jeg først valgte å si i fra, er det 20-års frustrasjon som kommer ut. Da blir det fort litt svartmaling fra min side.

Jeg tror at alle som jobber hos oss ønsker å gjøre en god jobb. De stiller opp når det er høyt sykefravær og sørger alltid for at det er to på jobb. Det virker betryggende både for oss og for den andre pleieren. Jeg vet enhetsleder for under to år siden forsøkte å trekke ut en pleier fra huset vårt. Hun mente det var forsvarlig at en pleier passet på mens vi sov, akkurat slik det ble gjort mens vi bodde i Kirkegt. Dette motsatte heldigvis personalgruppa seg og ordningen forble trygg. Et lite tankekors er at personalgruppa ble forespurt først. Hadde vår mening i det hele tatt hatt noen innvirkning på enhetsleder om personalgruppa ikke hadde motsatt seg forslaget?

De få overnattingsturene vi har hatt utenbys, har vi fått til på grunn av at pleierne har stilt opp. Kommunen har aldri bidratt, og førsøker heller å hindre oss og dra ved å overlate hele den økonomiske byrden til oss. Kommunen selv har laget et reglement vi pent må forholde oss til. Om vi ønsker å dra på tur må vi betale reise, kost, losji og overtidsbetaling til pleierne. Dette sier det seg selvsagt at vi ikke har økonomi til. Dermed har pleierne måtte ta ut avspasering og byttet vakter for at vi i det hele tatt skulle få til turene. Noen ganger har de som ble med på turen også sagt fra seg overtidsbetaling, eller tatt ut timer i avspasering.

Skal vi på konsert eller ut på andre arrangement er pleierne fleksible og kommer tidligere på jobb eller blir igjen noen timer. Mangler vi noe til en matrett, kjører de og handler med egen bil om de ikke vil kjøre min. Er det noe vi trenger hjelp til – herunder det som ikke er spesifisert som praktisk bistand – og som kommunen strengt tatt mener vi ikke har rett til, trør de som oftest til og hjelper oss med de tingene også.

Alt dette setter vi veldig stor pris på. Men kommunen ser selvsagt en mulighet til å utnytte det. Vi havner på en måte i takknemlighetsgjeld, og skal dermed ikke si i fra om alt som ikke fungerer ved tjenesten. Pleierne gjør det av god vilje og forventer ikke at vi skal takke. Det store spørsmålet er hvorfor tjenesten kommunen leverer inneholder så store mangler at pleierne må bedrive frivillig arbeide?

Når vi heller aldri blir tatt med på råd hver gang hjelpa skal omorganiseres, ender det alltid med at jeg og min bror må tilpasse oss tjenesten. Det skal vel strengt tatt være motsatt? Dermed havner pleierne stadig oftere mellom barken og veden. Skal de gjøre som ledelsen sier, eller skal de gjøre som vi sier?

Inntil kommunen innser at de ikke alltid er verdensmestre på omsorg, vil jeg fortsette å fortelle hva som er galt med tjenesten. Pleierne stiller opp uten å la det gå ut over oss, det gjenstår å se hva kommunen gjør.

Hadde vi selv fått lede våre pleiere, og våre liv, hadde denne bloggen ikke eksistert!