Kjære lesere, beklager den sjeldne bloggingen. Dette skal jeg bøte på nå. I dag startet jeg på mitt mest ambisiøse prosjekt – noen sinne. Jeg sitter faktisk på et tog akkurat nå. Artic Circle Train, påsteget i egen hjemby, 400 meter fra eget hus. Dette høres kanskje ikke så ambisiøst ut, men å reise med elektrisk rullestol har vist seg å være svært vanskelig å få til.

Så hvorfor absolutt reise med tog da? For det første har det blitt svært tungt å reise med fly. Jeg sitter veldig ukomfortabelt i flysetet, det er alltid mye stress når man skal inn og ut av flyene pga. korte tidsfrister, og de som jobber på flyplassene har vist dårligere og dårligere holdninger. Er det noe bedre å reise med tog? Jeg viste før turen at jeg fikk sitte i egen rullestol, men hvordan er stressnivået på togstasjoner, og hvordan er holdningene til  togpersonalet

For å dokumentere dette har tatt med masse kamerautstyr. Andre ting jeg vil trenge på denne ekspedisjonen er noen fantastiske trekkhunder. I mitt tilfelle er det mine assistenter. Jeg har også pakket med meg spesialproviant, bestående av hjemmelagde nøtte- og frøknekkebrød med smør til pålegg.

Det jeg derimot tror jeg vil få mest brukt for, er mitt enorme pågangsmot, min gigantiske optimisme, og ikke minst – min ukuelige trang til å prøve noe nytt, som kanskje ingen andre tror skal gå. Det som har møtt meg til nå, tyder på at jeg vil få bruk for alt dette for å nå min sydpol.

Før jeg kommer dit, vil jeg – som Roald Amundsen – måtte fryse (som jeg faktisk gjør nå), være fortvilet, oppgitt, bli forbannet, overleve på lite søvn, og ha vondt både her og der. Heldigvis er det slikt vi pionerer tar på strak arm. Det er slik vi når våre mål.

 

Jeg har tenkt å skrive litt om opplevelsene mine på de forskjellige togstrekningene nedover Europa. Legge ut litt bilder og video. Hvor min sydpol er får du bare vite hvis du følger med!