Inspirasjonen til bloggen har jeg fått gjennom 20 års kamp mot systemet. Systemet er kommunal omsorg, og hvordan de og resten av samfunnet ser på oss funksjonshindrede. Systemet som egentlig er til for å hjelpe deg står veldig ofte i veien for å leve som et fritt menneske. For å unngå at bloggen skal framstå som trist, sytende og synes-syndpåmegselv-blogg, skal jeg krydre den med litt sarkasme og selvironi.

Som hovedmål har jeg satt meg å få flest mulig personer til å skifte syn på hvordan samfunnet skal ta vare på oss «stakkars svake handikappede». Vi er jo en stor gruppe som enten er svært uheldig «å være født med en uhelbredelig sykdom», eller så har vi vært «utsatt for en tragisk ulykke». Samfunnet har mange fine uttalte målsetninger, og en lovgivning til å støtte opp om målene, men dessverre er holdningene gammeldagse og i beste fall bare teite. Det finnes mange gode intensjoner, men hva hjelper det med gode intensjoner når utførelsen viser hvordan det egentlig tenkes om oss?

Som jeg sa i mitt første innlegg blir jeg å bruke ordet funksjonshindret (jøss, Words ordbok godtar ordet) om meg selv. For å illustrere tankegangen rundt ordet, vil jeg fortelle en historie fra når Lars Ødegård (tidligere generalsekretær i NHF) skulle ta bussen fra Galleri Oslo. Bussen kunne ikke ta rullestoler og en eldre kvinne utbrøt «Men stakkars, hva feiler det deg da?» Han var rask i replikken, og sa: «MEG feiler det ingenting, det er BUSSEN som er feil»!!!

Kom på en selvopplevd busshistorie fra 1994. Jeg og min bror (kommer tilbake til ham) var innlagt til utredning på Sunnaas sykehus. Takket være OL på Lillehammer var det ikke en eneste lege tilstede. Hele oppholdet var totalt bortkastet, og det eneste vi fikk ut av det var en dobbeltsidig lungebetennelse på min bror. Ja, og så noen gode historier.

Jeg så på oppholdet som en mulighet til å utforske Oslo. Jeg oppdaget fort at det var mulighet til å ta ferga fra Nesoddtangen til Aker brygge. På østlandet var de kommet såpass langt at hele 3 avganger i døgnet hadde buss med rampe. Flere bussholdeplasser var til og med oppbygd slik at rampen på bussen kunne brukes :o. Etter å ha tatt vel godt for meg av Oslos kulturliv en kveld – forresten utrolig mye drikking når teaterforestillinger tar intermesso, eller hva Geir-Arne Berg? – klarte jeg å komme meg på siste båten over til Nesodden igjen. Iskald, men lykkelig så jeg fram til å sette meg ned foran byggtørkeren på sykehusrommet. Det var som kjent iskaldt under OL på Lillehammer, Oslo var ikke noe varmere. Det førte til at jeg og min bror holdt på å fryse i hjel på rommet vårt. Nødløsningen ble en elektrisk byggtørker som vaktmesteren kom med.

Inne på båten var det varmt og godt, men det var ca 10 minutters ventetid på bussen. Da bussen kom, og det viste seg at den med rampe hadde vært den tredje siste den kvelden, fikk jeg et snev av panikk. Å få taxi visste jeg var umulig, og båten gikk ikke tilbake heller. Heldigvis kom det noen passasjerer ut og spurte om de skulle løfte. Bussjåføren kom ikke ut for å spørre. Han visste det var siste bussen og hadde tydeligvis tenkt å la meg sitte igjen der! Til tross for at den elektriske rullestolen veier ganske mye, fikk to mannfolk og en kvinne bakset meg inn og ut av bussen.

Full av fordommer dro jeg for å sjekke hvordan det sto til med bussene i Narvik.

Til min store overraskelse var alle bussene i Narvik tilpasset rullestol. Min unnskyldning er at det ikke har vært aktuelt å ta buss på veldig mange år.

MAKS 350 KG. Puh, da slipper jeg å slanke meg!

Litt rart det ikke var påbudt å feste rullestolen. I maxi-taxi’en mister de konsesjonen  om ikke rullestolen er festet på fire punkter. Men det gjør ingenting så lenge buksa matcher stengene.

Endelig fant jeg feil! Bare den ene flybussen hadde heis. Her må jeg ha Red Bull for å komme inn 😀

Slike historier har jeg mange av. Det kommer av at mine foreldre ikke har beskyttet meg fra den farlige verden. Bonusen er at jeg har blitt en selvstendig person som ved hjelp av erfaring vet hvordan jeg skal ta vare på meg selv. Litt flaks innimellom skader ikke. Kanskje det var flaks som gjorde at akkurat jeg fikk denne «sykdommen»? Ingen andre hadde kanskje taklet den så bra som meg. Ok, jeg vet kanskje om en person til…