Dette musikkønsket fikk jeg dedikert til meg på Albatross, det eneste diskoteket jeg og min bror kom oss inn på. Ingen så rart på Dj’ene når de snakket i mikrofonen på den tiden. Alle rundt oss syntes det var så rørende at min bror dedikerte akkurat den sangen til meg.  Selv syntes vi det var hysterisk morsomt. Jeg veide bare 25 kg, og ingen andre skjønte at sangen var en hentydning til vekta mi.

Fra Albatross på 90-tallet. Legg merke til de medbrakte palmetrærne!

Min bror Bjørn Hansen er mitt store idol, og hovedgrunnen til at jeg har den innstillingen til livet som jeg har. Jeg spurte ham en gang hvordan han taklet å få diagnosen i en alder av 7 år? Den ga ham cirka 13 år igjen å leve. Da svarte han at «han bestemte seg bare for å takle det». Høres ikke det enkelt ut? Da han fire år senere fikk vite at jeg hadde samme diagnose fant han ut at måtte «være der for oss begge». Det førte blant annet til at når jeg – 5 år gammel – fikk vite at jeg hadde det samme som min bror, tenkte jeg ikke noe videre over det. I 12-13 årsalderen fikk jeg høre at jeg var heldig om jeg overlevde tenårene. Da fikk jeg ikke akkurat panikk og tenkte «Å nei, min bror skal dø snart, og jeg har bare noen få år igjen!» Det var heller «Æ gjer nu faen».

Nei, sannheten er at jeg ikke kan huske at jeg tenkte noe spesielt. I ettertid har jeg tenkt at det må ha vært min brors verk. Enten har jeg tenkt at det ikke kunne stemme, eller så giddet ikke jeg å stresse med det siden min bror ikke gjorde det. En tredje mulighet er at hormonene utelukkende fikk meg til å fokusere på de nye, rare følelsene man fikk i kroppen av å være i nærheten av det andre kjønn. Her hadde man brukt store deler av barndommen til å unngå jenter, hva pokker skjedde nå?

En av tingene min bror satte seg som mål da han fikk diagnosen var å ikke bli en grinete rullestolbruker. Han syntes alle i rullestol så ulykkelig og sint ut. I ettertid har vi skjønt at man kan bli ulykkelig, sint og grinete av kommunal omsorg.

At min bror har klart å holde motet oppe til nå er en bragd i seg selv. Han ble samfunnets prøveklut, og jeg har høstet fruktene etter alle de mislykkede eksperimentene på ham.

Her er tre eksempler:

– 1  Da han trengte rullestol fikk han IKKE elektrisk stol. Teori: Det ville virke mot sin hensikt, han trengte å holde musklene ved like ved å kjøre stolen sin selv. Fasit: Vår muskelsykdom påvirkes ikke av trening. Hva endte det med?: Bjørn hadde ikke styrke til å forflytte seg, dermed ble han stillesittende, passiv, og sjenert. Fikk elektrisk stol først i 14-årsalderen. Lillebrors frukt: Fikk elektrisk stol da jeg fylte syv, med den var jeg høyt og lavt, tippet i grøfter, lekte med venner, ble utadvendt, litt rampete, og en som sier i fra.

Min brors første rullestol

Det store hjulet over dekket hadde utveksling og skulle gjøre det lettere å trille stolen selv.

Slipp rampen løs. Legg merke til at sikkerhetsbelte står urørt!

– 2  For å komme seg på skolen måtte vår mor kjøre han i en varebil. På grunn av at kommunen ikke ville skjemme ut forsiden av bygget med rullestolrampe, måtte hun risikere begges liv ved å kjøre opp bakken på baksiden av skolen. Vinterstid ble den aldri brøytet, og de fleste lærerne giddet ikke å prøve seg med sine personbiler engang. Lillebrors frukt: Maxi-taxien kjørte meg på skolen. De nektet å kjøre opp på baksiden når det ikke ble brøytet, og dermed ble det umiddelbart laget skinner som ble strukket fra taxien og opp trappa på forsiden.

– 3  Da min bror søkte om bil som han kunne kjøre selv fikk han avslag. Begrunnelse: Han hadde fått innvilget en bil allerede. Det var bare å få slekt og venner til å kjøre seg. Hva endte det med?: Avhengig av slekt og venner for å bryte opp en allerede passiv tilstand. Lillebrors frukt: Fikk først avslag med begrunnelsen at det allerede fantes en trygdebil i husstanden. Jeg vant ankesaken rimelig greit, og dermed kunne jeg bevege meg fritt mellom venner, byer og fjellvegger med bilen min.

Kunne sikkert skrevet om enda flere tilfeller. Men, til tross for – gang på gang – å ha sett meg høste godene etter feilslåtte eksperimenter på seg selv, har Bjørn bare støttet, motivert, formet og utdannet meg til den jeg er i dag. Fint for meg, jævlig synd for kommunen!

Så Bjørn, sammen skal vi rævkjøre dem. Skulle egentlig skrive at «sammen skal vi samle nok dokumentasjon til vi har beviser til å ta dem», men vi er fra nordnorge og her sakker vi sånn når vi er forbannet. Og i dag er jeg er forbannet! Dere i kommunen skal få angre på at dere tar fra min bror livsgleden. Han har forberedt meg i 36 år, og jeg skal kjempe for å gi ham livsgleden tilbake!