Stikkord

, , , , ,

Foto Chip Jefferson

I dag skal jeg dele ut både ros og ris. Jeg vil først berømme de som jobber her. Jeg har på mine status-oppdateringer på facebook vært innom at de heller ikke har hatt det lett i det siste. Når jeg først valgte å si i fra, er det 20-års frustrasjon som kommer ut. Da blir det fort litt svartmaling fra min side.

Jeg tror at alle som jobber hos oss ønsker å gjøre en god jobb. De stiller opp når det er høyt sykefravær og sørger alltid for at det er to på jobb. Det virker betryggende både for oss og for den andre pleieren. Jeg vet enhetsleder for under to år siden forsøkte å trekke ut en pleier fra huset vårt. Hun mente det var forsvarlig at en pleier passet på mens vi sov, akkurat slik det ble gjort mens vi bodde i Kirkegt. Dette motsatte heldigvis personalgruppa seg og ordningen forble trygg. Et lite tankekors er at personalgruppa ble forespurt først. Hadde vår mening i det hele tatt hatt noen innvirkning på enhetsleder om personalgruppa ikke hadde motsatt seg forslaget?

De få overnattingsturene vi har hatt utenbys, har vi fått til på grunn av at pleierne har stilt opp. Kommunen har aldri bidratt, og førsøker heller å hindre oss og dra ved å overlate hele den økonomiske byrden til oss. Kommunen selv har laget et reglement vi pent må forholde oss til. Om vi ønsker å dra på tur må vi betale reise, kost, losji og overtidsbetaling til pleierne. Dette sier det seg selvsagt at vi ikke har økonomi til. Dermed har pleierne måtte ta ut avspasering og byttet vakter for at vi i det hele tatt skulle få til turene. Noen ganger har de som ble med på turen også sagt fra seg overtidsbetaling, eller tatt ut timer i avspasering.

Skal vi på konsert eller ut på andre arrangement er pleierne fleksible og kommer tidligere på jobb eller blir igjen noen timer. Mangler vi noe til en matrett, kjører de og handler med egen bil om de ikke vil kjøre min. Er det noe vi trenger hjelp til – herunder det som ikke er spesifisert som praktisk bistand – og som kommunen strengt tatt mener vi ikke har rett til, trør de som oftest til og hjelper oss med de tingene også.

Alt dette setter vi veldig stor pris på. Men kommunen ser selvsagt en mulighet til å utnytte det. Vi havner på en måte i takknemlighetsgjeld, og skal dermed ikke si i fra om alt som ikke fungerer ved tjenesten. Pleierne gjør det av god vilje og forventer ikke at vi skal takke. Det store spørsmålet er hvorfor tjenesten kommunen leverer inneholder så store mangler at pleierne må bedrive frivillig arbeide?

Når vi heller aldri blir tatt med på råd hver gang hjelpa skal omorganiseres, ender det alltid med at jeg og min bror må tilpasse oss tjenesten. Det skal vel strengt tatt være motsatt? Dermed havner pleierne stadig oftere mellom barken og veden. Skal de gjøre som ledelsen sier, eller skal de gjøre som vi sier?

Inntil kommunen innser at de ikke alltid er verdensmestre på omsorg, vil jeg fortsette å fortelle hva som er galt med tjenesten. Pleierne stiller opp uten å la det gå ut over oss, det gjenstår å se hva kommunen gjør.

Hadde vi selv fått lede våre pleiere, og våre liv, hadde denne bloggen ikke eksistert!