Foto Chip Jefferson
I dag skal jeg dele ut både ros og ris. Jeg vil først berømme de som jobber her. Jeg har på mine status-oppdateringer på facebook vært innom at de heller ikke har hatt det lett i det siste. Når jeg først valgte å si i fra, er det 20-års frustrasjon som kommer ut. Da blir det fort litt svartmaling fra min side.
Jeg tror at alle som jobber hos oss ønsker å gjøre en god jobb. De stiller opp når det er høyt sykefravær og sørger alltid for at det er to på jobb. Det virker betryggende både for oss og for den andre pleieren. Jeg vet enhetsleder for under to år siden forsøkte å trekke ut en pleier fra huset vårt. Hun mente det var forsvarlig at en pleier passet på mens vi sov, akkurat slik det ble gjort mens vi bodde i Kirkegt. Dette motsatte heldigvis personalgruppa seg og ordningen forble trygg. Et lite tankekors er at personalgruppa ble forespurt først. Hadde vår mening i det hele tatt hatt noen innvirkning på enhetsleder om personalgruppa ikke hadde motsatt seg forslaget?
De få overnattingsturene vi har hatt utenbys, har vi fått til på grunn av at pleierne har stilt opp. Kommunen har aldri bidratt, og førsøker heller å hindre oss og dra ved å overlate hele den økonomiske byrden til oss. Kommunen selv har laget et reglement vi pent må forholde oss til. Om vi ønsker å dra på tur må vi betale reise, kost, losji og overtidsbetaling til pleierne. Dette sier det seg selvsagt at vi ikke har økonomi til. Dermed har pleierne måtte ta ut avspasering og byttet vakter for at vi i det hele tatt skulle få til turene. Noen ganger har de som ble med på turen også sagt fra seg overtidsbetaling, eller tatt ut timer i avspasering.
Skal vi på konsert eller ut på andre arrangement er pleierne fleksible og kommer tidligere på jobb eller blir igjen noen timer. Mangler vi noe til en matrett, kjører de og handler med egen bil om de ikke vil kjøre min. Er det noe vi trenger hjelp til – herunder det som ikke er spesifisert som praktisk bistand – og som kommunen strengt tatt mener vi ikke har rett til, trør de som oftest til og hjelper oss med de tingene også.
Alt dette setter vi veldig stor pris på. Men kommunen ser selvsagt en mulighet til å utnytte det. Vi havner på en måte i takknemlighetsgjeld, og skal dermed ikke si i fra om alt som ikke fungerer ved tjenesten. Pleierne gjør det av god vilje og forventer ikke at vi skal takke. Det store spørsmålet er hvorfor tjenesten kommunen leverer inneholder så store mangler at pleierne må bedrive frivillig arbeide?
Når vi heller aldri blir tatt med på råd hver gang hjelpa skal omorganiseres, ender det alltid med at jeg og min bror må tilpasse oss tjenesten. Det skal vel strengt tatt være motsatt? Dermed havner pleierne stadig oftere mellom barken og veden. Skal de gjøre som ledelsen sier, eller skal de gjøre som vi sier?
Inntil kommunen innser at de ikke alltid er verdensmestre på omsorg, vil jeg fortsette å fortelle hva som er galt med tjenesten. Pleierne stiller opp uten å la det gå ut over oss, det gjenstår å se hva kommunen gjør.
Hadde vi selv fått lede våre pleiere, og våre liv, hadde denne bloggen ikke eksistert!
Det jeg reagerer mest på er at dere fremdeles har pleiere ikke assistenter. Narvik må jo henge jævlig langt etter når det gjelder omsorgstilbud for funksjonshemmende. Vi har jo hatt bpa i 6-7 år nå. å jeg har ikke hatt en sykepleier jobbende hos meg siden 2003. Vi trenger ikke sykepleiere de hører jo hjemme på sykehus og pleiehjem, vi er jo ikke syke. Kjenner meg igjen i at kommunen prøver å gjøre det vanskelig for oss i å få til en reise, hadde det ikke vært for mye frivillig arbeid fra assistentene hadde ikke det vært mulig. Det er jo ikke de som jobber med dere som har forårsaket at dere lever på en institusjon i deres egen hjem,det er jo ikke deres skyld det er jo systemet som legger opp til det. Kommunene sparer penger på oss de stjeler pengene som er øremerket til oss. Pengene går til andre poster som har underskudd. De stjeler våre midler for så og hindre oss i å leve det livet vi fortjener de ødelegger vår livskvalitet. Jævli kult bilde hvor finner du de hehe.
Pleie og omsorg er i blant nødvendig og deilig når jeg er syk, men ellers blir det både klebrig og kleint, .. syns jeg.
Det å assistere meg med tannpuss, ta på genser, stryke bluser eller å spise kan nær hvem-som-helst gjøre, og kan neppe defineres som pleie. I de tilfeller jeg har kjærlighetssorg, dårlig råd, eller har mistet noen nær, ja da er det familie, venner, el. som trår til med støttende omsorg. For dette inngår ikke i stillingsbeskrivelsen til assistentene mine (jo, vi er seff vanlig medmennesker). Hvis jeg skal bygge naturlig autoritet som leder så må det være slik. Mine ansattes ve og vel står i fokus. De avslutter arbeidsdagen og går hjem, trygg for at jeg har og tar ansvar for meg og mitt.
Etter å ha bodd 18 år i en institusjon, videre 10 år med hjemmesykepleie og hjemmehjelp, og nå 17 år med BPA, ja da vet jeg alt om at det ligger mye frihet i å omgi seg med ansatte som en selv har rekruttert fra a til å og gitt stillingsbetegnelse personlige assistenter. At de ser sin rolle i et serviceperspektiv (fordi jeg kommuniserer det både i språk og handling), og at de opplever meg som sin nærmeste overordnede, hjelper godt til.
Jeg kan ikke forstå annet enn at det må være ønskelig og et mål at færrest mulig i samfunnet ser seg selv som pasienter, pleietrengende, brukere, eller er passive mottagere av tjenester. Er det ikke bare flott at stadig flere aksepterer funksjonsulikhet som en naturlig variasjon hos homo sapiens. Hverken du Øyvind, Bjørn eller jeg kan behandles «friske», men en dæsj forventninger, krav, respekt, tekniske duppedingser, og BPA, gjør oss forbløffende lik hvermansen. 🙂
Stå på, med denne driven så har dere snart et friere liv!
Samfunnet ser på oss som en svak gruppe. Delvis på grunn av at media elsker ordet, og delvis på grunn av tradisjon. Det koster mye penger å ta seg av oss, og dermed er det best samfunnet bestemmer hvordan det gjøres. Vi funksjonshinde er fortsatt litt stuet bort, eller samles i store gettoer. Det er med på å opprettholde fordommene. De medelevene jeg gikk med på skole i 9 år så ikke rullestolen min til slutt. Gid samfunnet også kunne se forbi rullestolen!
Det bekymrer meg i enda større grad at utdannelsen til omsorgspersoner fortsatt henger minst like langt etter. De som utdannes burde gå foran, ikke henge etter! Det er noe jeg har tenkt å ta tak i. Lokalt om ikke annet.
Hei igjen:) Fine innlegg her inne og erfaringer som deles:) Jeg selv er født synshemmet og ikke alt har nok vært like enkelt noen ganger. Jeg gikk på vanlig skole, men i den tia var det vanlig å bli sendt på blindeskole langt unna fra min kommune. Det nektet mine foreldre, klarte meg sånn passelig greit, men karakterene var ikke særlig bra etter 9 klasse, så dro til blindeskolen og tok ungdomstrinnet på et år. Der var det journalføring fra morgen til kveld, hjelp sier jeg bare for en overgang.
Joda, har møtt på holdninger opp gjennom årene blant personer som jeg mener aldri skulle ha jobbet i helsesektoren. Og håper virkelig høyskolen i dag legger stor vekt på dette området, når det utdannes helsepersonell.
Fikk BPA for 3 år sia, 18 timer i uka. Må si det ble et helt nytt liv for meg. Det jeg før måtte få familie og venner til å hjelpe meg med, trenger jeg ikke nu. Jeg selv ansatte min egen assistent som ikke er utdannet i omsorgarbeid. Det å vite at man kan bruke disse timene enten til hjelp i huset eller komme seg ut er en herlig følelse.
Håper virkelig at dere får det sånn som dere vil! Stå på! Ønsker dere en fin dag:)
Har lest gjennom bloggen din nå og sitter med en klump i magen. Jeg trodde at vi hadde kommet litt lenger enn dette. Jeg vet at det finnes kommuner hvor tilbudet er bedre enn hva du får, men det finnes sikkert verre også – og slik skal det ikke være! Stå på videre, du har en viktig blogg!