Merkearkiver: pleiere

Hender og føtter, eller profesjonell pleier?

22 mandag okt 2012

Posted by in Kommunal omsorg, Utdypninger

≈ 11 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.

Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.» 

Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?

Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».

(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene

Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!

Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!

Jeg savner mine «hender og føtter»

Mellom barken og veden

23 søndag sep 2012

Posted by in Ros og ris

≈ 5 kommentarer

Stikkord

, , , , ,

Foto Chip Jefferson

I dag skal jeg dele ut både ros og ris. Jeg vil først berømme de som jobber her. Jeg har på mine status-oppdateringer på facebook vært innom at de heller ikke har hatt det lett i det siste. Når jeg først valgte å si i fra, er det 20-års frustrasjon som kommer ut. Da blir det fort litt svartmaling fra min side.

Jeg tror at alle som jobber hos oss ønsker å gjøre en god jobb. De stiller opp når det er høyt sykefravær og sørger alltid for at det er to på jobb. Det virker betryggende både for oss og for den andre pleieren. Jeg vet enhetsleder for under to år siden forsøkte å trekke ut en pleier fra huset vårt. Hun mente det var forsvarlig at en pleier passet på mens vi sov, akkurat slik det ble gjort mens vi bodde i Kirkegt. Dette motsatte heldigvis personalgruppa seg og ordningen forble trygg. Et lite tankekors er at personalgruppa ble forespurt først. Hadde vår mening i det hele tatt hatt noen innvirkning på enhetsleder om personalgruppa ikke hadde motsatt seg forslaget?

De få overnattingsturene vi har hatt utenbys, har vi fått til på grunn av at pleierne har stilt opp. Kommunen har aldri bidratt, og førsøker heller å hindre oss og dra ved å overlate hele den økonomiske byrden til oss. Kommunen selv har laget et reglement vi pent må forholde oss til. Om vi ønsker å dra på tur må vi betale reise, kost, losji og overtidsbetaling til pleierne. Dette sier det seg selvsagt at vi ikke har økonomi til. Dermed har pleierne måtte ta ut avspasering og byttet vakter for at vi i det hele tatt skulle få til turene. Noen ganger har de som ble med på turen også sagt fra seg overtidsbetaling, eller tatt ut timer i avspasering.

Skal vi på konsert eller ut på andre arrangement er pleierne fleksible og kommer tidligere på jobb eller blir igjen noen timer. Mangler vi noe til en matrett, kjører de og handler med egen bil om de ikke vil kjøre min. Er det noe vi trenger hjelp til – herunder det som ikke er spesifisert som praktisk bistand – og som kommunen strengt tatt mener vi ikke har rett til, trør de som oftest til og hjelper oss med de tingene også.

Alt dette setter vi veldig stor pris på. Men kommunen ser selvsagt en mulighet til å utnytte det. Vi havner på en måte i takknemlighetsgjeld, og skal dermed ikke si i fra om alt som ikke fungerer ved tjenesten. Pleierne gjør det av god vilje og forventer ikke at vi skal takke. Det store spørsmålet er hvorfor tjenesten kommunen leverer inneholder så store mangler at pleierne må bedrive frivillig arbeide?

Når vi heller aldri blir tatt med på råd hver gang hjelpa skal omorganiseres, ender det alltid med at jeg og min bror må tilpasse oss tjenesten. Det skal vel strengt tatt være motsatt? Dermed havner pleierne stadig oftere mellom barken og veden. Skal de gjøre som ledelsen sier, eller skal de gjøre som vi sier?

Inntil kommunen innser at de ikke alltid er verdensmestre på omsorg, vil jeg fortsette å fortelle hva som er galt med tjenesten. Pleierne stiller opp uten å la det gå ut over oss, det gjenstår å se hva kommunen gjør.

Hadde vi selv fått lede våre pleiere, og våre liv, hadde denne bloggen ikke eksistert!