Stikkord

, , , , , ,

Jeg skrev dette innlegget i fjor, men jeg fant ikke riktig tidspunkt for å legge det ut. Helt til i dag, da VG kunne fortelle at «Karina (23) nektes utenlandsstudier på grunn av funksjonshemming». Da ble det plutselig klart for meg hvor mye jobb som gjenstår før vi funksjonshindrede får reell frihet. Friheten alle andre tar for gitt.

Les artikkelen

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

Jeg får ofte gode ideer til bloggen når jeg skriver i kommentatorfeltene rundt omkring, og skulle ønske jeg hadde tid til å skrive hver gang. Slik er dessverre ikke min nye hverdag, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Både via bloggen og diverse andre kommentatorfelt får jeg ofte høre at jeg må slutte å klage fordi jeg er heldig som er født i Norge. «Det finnes de som har det verre enn meg», får jeg høre. Også personer i kommunen har brukt dette «argumentet» mot meg og min bror, men da refererer de til andre med assistansebehov som bor i samme kommune. Ja, jeg er heldig som er født i Norge. Ja, det er noen som har det verre enn meg i kommunen. Men jeg klager ikke fordi jeg sulter eller mangler bolig. Jeg klager fordi jeg ikke får oppfylt noen grunnleggende menneskerettigheter. Alt jeg ønsker er å bestemme over eget liv, og bevege meg fritt i eget og andre land. Norge er kanskje verdens beste land å bli født i, men man er ikke fri selv om man soner i verdens beste fengsel.

Delvis frihet finnes ikke – Nelson Mandela

I Norge setter vi de som bryter visse lover i fengsel. Begår du lovbrudd får du utnevnt en forsvarer, og du får prøvd din sak i retten. Hvis du blir funnet skyldig får du en dom. Da kan du risikere å miste din frihet for en periode. I samme land finnes det en gruppe mennesker som opplever å blir dømt,  uten rettssak, uten egen forsvarer. De har ikke engang brutt loven, de har bare behov for assistanse i hverdagen. Jeg var en av dem. Vi er som regel født med en eller annen diagnose, eller har pådratt oss skader som utløser et assistansebehov. Vi er alle funksjonshindrede. Til tross for å være i en sårbar situasjon, dømmes vi strengere enn de som er kriminelle. Vi får livstidsdommer -uten mulighet til benådning. Vi blir ikke låst inne i celler, men opplever kun delvis frihet gjennom kommunenes ulike assistanseordninger.

De forskjellige «soningsforholdene»

På en institusjon. Da institusjonsformen er vedtatt avviklet i Norge, opererer kommunene med den flotte definisjonen «bofellesskap». For å få det til å høres positivt ut baker de veldig ofte ordet «sol» inn i navnet. Solheim, Solborg, Kveldsol, osv. Hva inneholder disse bofellesskapene? Alle som bor der får hvert sitt private område, men har gjerne et eller flere fellesrom. Noen bofellesskap har også aktivitetssenter hvor du kan jobbe. Sett murer rundt dette området og du har et fengsel. Syns du jeg overdriver? Det er vel ingen som låser dørene eller nekter dem å dra ut? Her trengs ingen nøkler. Det er nok å si at vi har ikke råd til å sende en assistent med ut. BAM! Døra er låst, muren er bygget. Det eneste innbyggerne har til felles, er at de er uskyldig dømt. Disse menneskene soner de strengeste straffene.

Den usynlige

Den usynlige «VIHARIKKERÅD»muren, her illustrert rundt Solheim bofellesskap.

I en omsorgsbolig eller privathjem. Noen får lov til å sone «dommene» sine hjemme. Disse har svær ulik grad av frihet. De med hjemmetjeneste opplever å måtte gjøre ting når det passer pleierne. Mennesket som kommer å skal dusje deg kan være et du aldri har sett før. Forutsigbarheten er større, og verdigheten blir bedre ivaretatt i de virkelige fengslene. Ingen med hjemmetjeneste vil noen sinne kunne studere, jobbe, bedrive organisasjonsarbeid eller stifte familie. Andre «hjemmesonere» derimot har fått samfunnets mildeste straff. Det er ca 3000 som er så heldige å ha fått innvilget BPA av sin kommune. De kan bestemme til hva, hvor og når de trenger assistanse. Høres de helt frie ut? Dessverre opplever alle bare delvis frihet. Noen må for eksempel søke om lov hvis de ønsker å forlate kommunegrensa med assistentene. I fengselsterminologi kalles det permisjon. Andre må søke om lov hvis de skal utenlands på ferie. Og ingen – ingen som jeg har hørt om i alle fall – har fått tillatelse til å flytte til utlandet og få sin assistanse dekt der.

Holdningsendring

Å flytte til varmere himmelstrøk er en drøm og et mål jeg har for framtiden. Ingen hindrer naboen min eller assisten min å flytte. Som borger i samme land forventer jeg å kunne gjøre det samme som dem. Jeg lurer virkelig hvor dette behovet for å legge begrensninger på noens frihet kommer fra? Så lenge ordningen ikke koster mer enn å bo i din egen kommune, ser jeg ingen grunn til å kunne nekte noen å flytte. For å unngå at kommunene spekulerer i økte skatteinntekter fra arbeidende assistenter, burde pengene tas ut av kommunenes klamme grep. De burde heller følge personen med assistansebehovet. Først da kan funksjonshindrede studere, jobbe og forflytte seg fritt innlands og utlands. Men først må altså holdningene endres. Samfunnet må slutte å tro at funksjonshindrede ikke kan ta vare på seg selv. Så lenge dette er rådende oppfatning vil pengene – og dermed makta – bli værende hos kommunene.

Lovenrding

Rett til assistanse må ut fra Helse- og omsorgsloven fordi kommunene ofte misbruker den til å utøve makt. Loven må bli nasjonal. Et statlig ansvar og en personlig rettighet. Den må ligge under diskriminerings- og likestillingsloven. Kun da vil man få lik behandling, uansett hvor du bosetter deg. Det er dette jeg skal bruke min nyvunnede frihet til. Gradvis har jeg kjempet meg gjennom de ulike soningsforholdene. Jeg opplever nå å være så fri som jeg kan, innen for dagens lovverk. Dessverre vil jeg ikke føle meg helt fri før jeg slipper ut av verdens beste fengsel.