• Borger, ikke bruker
  • Hindret, ikke hemmet
  • Om meg

ikkedauenda

~ Kampen mot systemet

ikkedauenda

Merkearkiver: menneskerettigheter

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

14 torsdag mai 2015

Posted by Øyvind in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 2 kommentarer

Stikkord

BPA, diskriminering, holdninger, kommunal omsorg, lovendring, menneskerettigheter, selvstyring

Jeg skrev dette innlegget i fjor, men jeg fant ikke riktig tidspunkt for å legge det ut. Helt til i dag, da VG kunne fortelle at «Karina (23) nektes utenlandsstudier på grunn av funksjonshemming». Da ble det plutselig klart for meg hvor mye jobb som gjenstår før vi funksjonshindrede får reell frihet. Friheten alle andre tar for gitt.

Les artikkelen

Er man fri om man soner i verdens beste fengsel?

Jeg får ofte gode ideer til bloggen når jeg skriver i kommentatorfeltene rundt omkring, og skulle ønske jeg hadde tid til å skrive hver gang. Slik er dessverre ikke min nye hverdag, men denne gangen kan jeg ikke la være.

Både via bloggen og diverse andre kommentatorfelt får jeg ofte høre at jeg må slutte å klage fordi jeg er heldig som er født i Norge. «Det finnes de som har det verre enn meg», får jeg høre. Også personer i kommunen har brukt dette «argumentet» mot meg og min bror, men da refererer de til andre med assistansebehov som bor i samme kommune. Ja, jeg er heldig som er født i Norge. Ja, det er noen som har det verre enn meg i kommunen. Men jeg klager ikke fordi jeg sulter eller mangler bolig. Jeg klager fordi jeg ikke får oppfylt noen grunnleggende menneskerettigheter. Alt jeg ønsker er å bestemme over eget liv, og bevege meg fritt i eget og andre land. Norge er kanskje verdens beste land å bli født i, men man er ikke fri selv om man soner i verdens beste fengsel.

Delvis frihet finnes ikke – Nelson Mandela

I Norge setter vi de som bryter visse lover i fengsel. Begår du lovbrudd får du utnevnt en forsvarer, og du får prøvd din sak i retten. Hvis du blir funnet skyldig får du en dom. Da kan du risikere å miste din frihet for en periode. I samme land finnes det en gruppe mennesker som opplever å blir dømt,  uten rettssak, uten egen forsvarer. De har ikke engang brutt loven, de har bare behov for assistanse i hverdagen. Jeg var en av dem. Vi er som regel født med en eller annen diagnose, eller har pådratt oss skader som utløser et assistansebehov. Vi er alle funksjonshindrede. Til tross for å være i en sårbar situasjon, dømmes vi strengere enn de som er kriminelle. Vi får livstidsdommer -uten mulighet til benådning. Vi blir ikke låst inne i celler, men opplever kun delvis frihet gjennom kommunenes ulike assistanseordninger.

De forskjellige «soningsforholdene»

På en institusjon. Da institusjonsformen er vedtatt avviklet i Norge, opererer kommunene med den flotte definisjonen «bofellesskap». For å få det til å høres positivt ut baker de veldig ofte ordet «sol» inn i navnet. Solheim, Solborg, Kveldsol, osv. Hva inneholder disse bofellesskapene? Alle som bor der får hvert sitt private område, men har gjerne et eller flere fellesrom. Noen bofellesskap har også aktivitetssenter hvor du kan jobbe. Sett murer rundt dette området og du har et fengsel. Syns du jeg overdriver? Det er vel ingen som låser dørene eller nekter dem å dra ut? Her trengs ingen nøkler. Det er nok å si at vi har ikke råd til å sende en assistent med ut. BAM! Døra er låst, muren er bygget. Det eneste innbyggerne har til felles, er at de er uskyldig dømt. Disse menneskene soner de strengeste straffene.

Den usynlige

Den usynlige «VIHARIKKERÅD»muren, her illustrert rundt Solheim bofellesskap.

I en omsorgsbolig eller privathjem. Noen får lov til å sone «dommene» sine hjemme. Disse har svær ulik grad av frihet. De med hjemmetjeneste opplever å måtte gjøre ting når det passer pleierne. Mennesket som kommer å skal dusje deg kan være et du aldri har sett før. Forutsigbarheten er større, og verdigheten blir bedre ivaretatt i de virkelige fengslene. Ingen med hjemmetjeneste vil noen sinne kunne studere, jobbe, bedrive organisasjonsarbeid eller stifte familie. Andre «hjemmesonere» derimot har fått samfunnets mildeste straff. Det er ca 3000 som er så heldige å ha fått innvilget BPA av sin kommune. De kan bestemme til hva, hvor og når de trenger assistanse. Høres de helt frie ut? Dessverre opplever alle bare delvis frihet. Noen må for eksempel søke om lov hvis de ønsker å forlate kommunegrensa med assistentene. I fengselsterminologi kalles det permisjon. Andre må søke om lov hvis de skal utenlands på ferie. Og ingen – ingen som jeg har hørt om i alle fall – har fått tillatelse til å flytte til utlandet og få sin assistanse dekt der.

Holdningsendring

Å flytte til varmere himmelstrøk er en drøm og et mål jeg har for framtiden. Ingen hindrer naboen min eller assisten min å flytte. Som borger i samme land forventer jeg å kunne gjøre det samme som dem. Jeg lurer virkelig hvor dette behovet for å legge begrensninger på noens frihet kommer fra? Så lenge ordningen ikke koster mer enn å bo i din egen kommune, ser jeg ingen grunn til å kunne nekte noen å flytte. For å unngå at kommunene spekulerer i økte skatteinntekter fra arbeidende assistenter, burde pengene tas ut av kommunenes klamme grep. De burde heller følge personen med assistansebehovet. Først da kan funksjonshindrede studere, jobbe og forflytte seg fritt innlands og utlands. Men først må altså holdningene endres. Samfunnet må slutte å tro at funksjonshindrede ikke kan ta vare på seg selv. Så lenge dette er rådende oppfatning vil pengene – og dermed makta – bli værende hos kommunene.

Lovenrding

Rett til assistanse må ut fra Helse- og omsorgsloven fordi kommunene ofte misbruker den til å utøve makt. Loven må bli nasjonal. Et statlig ansvar og en personlig rettighet. Den må ligge under diskriminerings- og likestillingsloven. Kun da vil man få lik behandling, uansett hvor du bosetter deg. Det er dette jeg skal bruke min nyvunnede frihet til. Gradvis har jeg kjempet meg gjennom de ulike soningsforholdene. Jeg opplever nå å være så fri som jeg kan, innen for dagens lovverk. Dessverre vil jeg ikke føle meg helt fri før jeg slipper ut av verdens beste fengsel.

Er jeg en urørlig?

26 tirsdag aug 2014

Posted by Øyvind in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 18 kommentarer

Stikkord

BPA, holdninger, independen living, kommunal omsorg, menneskerettigheter, rettighetsfesting, selvstyring

Vi lever tross alt bare en gang
Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg etter å ha sett filmen «Intouchables», eller «De urørlige» som den heter på norsk. Det er en meget god film som for en gang skyld ikke framstiller oss funksjonshindrede som ofre. I stedet framstår hovedpersonen som de aller fleste mennesker; en person som ønsker å leve livet, ha det litt gøy, finne kjærligheten.

«Intouchables»
Filmen handler om Philippe, en rik aristokrat i Frankrike som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke med paraglider.  Livet er snudd opp ned og vi møter ham i det han skal ansette assistenter. Du kan se at han gruer seg til resten av livet. Utenfor kontoret sitter det mange godt kvalifiserte fagpersoner. De virker sikker på å få jobben. Men i den samme køen sitter Driss, en ufaglært mørkhudet fra ghettoen som er sendt dit av «NAV». Han er der kun for å få en signatur for å ha møtt opp på arbeidsintervju og dermed får beholde trygda. Philippe syns alle de fagutdannede virker nitrist og kjedelige. Driss derimot skiller seg ut og har humor, men er fortsatt bare interessert i å få ei underskrift. Philippe tilbyr å ansette han på prøve i en måned. For å provosere litt sier Philippe til Driss at han ikke vil holde ut en uke, noe Driss selvsagt må motbevise.  Uten å avsløre for mye kan jeg si at de finner på mye artig sammen og viser at personlig egnethet er viktig i jobben som assistent.

Arbeidsintervju: Philippe spør om Driss har referanser. Driss refererer til musikkgrupper. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Arbeidsintervju: Philippe spør Driss om han har referanser. Driss forteller om sine musikkpreferanser. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Hvis det er én liten svakhet med filmen, kan den tolkes som om at det er assistenten som skal aktivere arbeidslederen. Dette er ikke en assistents arbeidsoppgave, og her syns jeg Ulobas eksempel på god assistanse er utmerket: «En arbeidsleder sitter hjemme foran TV-en kveld etter kveld og kjeder seg. Assistenten tar ikke initiativ til å «aktivisere» arbeidslederen. Assistenten forstår at det er alles rett å kjede seg så mye en lyster. Ingen i norsk arbeidsliv «aktiviserer» vel sin egen leder?»

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Jeg, den urørlige
Jeg tolker filmen litt annerledes. Når personkjemien stemmer skal det svært lite til før vi (arbeidsledere) aktiviserer oss selv. Dette er fordi jeg kjenner meg spesielt godt igjen når jeg ser at Philippe utover i filmen får livsgnisten tilbake. Jeg hadde flere lignende episoder under de tyngste periodene med kommunal pleie. Flere ganger ble jeg «reddet» av at det kom et menneske med rett personlighet inn døra. Det var bare på ren slump, men hver gang ble utfallet det samme. Kommunen fikk med seg at jeg ble mer aktiv når de ansatte noen med felles interesser. Vi hadde mer å prate om og fikk automatisk god kontakt. Da blir det naturligvis også slik at man får lyst til å gjøre noe innenfor interessefeltet.  For å unngå dette ble pleieren enten oppsagt, omplassert eller ikke gitt flere vakter. Det er fortsatt vondt å tenke på, men jeg velger å ta det opp fordi det beskriver noe av det verste med kommunal omsorg.

Umyndiggjøringen
Med en gang jeg ble mer aktiv, følte kommunen at de hadde ansvaret hvis noe galt skulle skje med meg. Slik tankegang fører til umyndiggjøring. De lar meg ikke ta ansvar for mine egne handlinger og begrenser meg gjennom ulike virkemidlet. De vet selvsagt at de ikke kan nekte meg direkte, men legger i stedet restriksjoner på hva pleierne kan gjøre sammen med meg. La meg ta et eksempel: Jeg bygde masse bilstereo da jeg var yngre. En av pleierne lurte på om jeg ville lytte til anlegget i hennes bil. Det ville jeg selvsagt og vi tok oss en tur. Jeg storkoste meg til tross for at jeg satt litt vondt. For å være ærlig følte jeg meg mer levende enn på lenge. Når man får gjøre som «alle andre» føler man seg «normal». Å sitte i en personbil ga meg et sårt trengt avbrekk. Da ledelsen fikk vite om hva vi hadde gjort ble pleieren kalt inn på teppet. Der fikk hun reprimande for å ha vært uansvarlig. For å unngå lignende hendelser ble det lagt ned forbud mot å ta meg med i privatbilene til pleierne. Jeg fikk bruke min egen spesialbil hvis jeg ville ut å kjøre. I all feighetens navn ble selvsagt pleieren instruert til ikke å si noe om møtet til meg. I tillegg ble hun oppfordret til å lyve hvis jeg etterlyste flere turer i bilen. Hun turte aldri å ta meg med i bilen flere ganger, men ville heller ikke lyve om hvorfor. Noen måneder senere fikk hun sparken. Jeg var bortreist, og for å dekke over hvorfor pleieren ikke kunne jobbe mer hos oss ble jeg servert løgner når jeg kom hjem.

Hva nå?
Jeg har flere slike eksempler, men for å illustrere hvor ivrige kommunen til slutt ble for å skaffe seg lojale pleiere, har vi i ettertid fått høre at et av de første spørsmålene jobbsøkere fikk på arbeidsintervjuet var: «Hvis kommunen sa en ting og vi noe annet, hvem ville pleieren lytte til?» Jeg blir dårlig når jeg hører dette, og skjønner at det var verd å ta omkamp om BPA. Slike ting gjør at jeg skal fortsette å kjempe for at lovverkene endres. Den eneste måten vi kan unngå å umyndiggjøre enkeltpersoner – personer som egentlig bare trenger assistanse i hverdagen – er å flytte lovverket fra helse, og over til der det hører hjemme. Det er et likestillings- og rettighetsverktøy, og pengene må følge individet. Det er individet som vet hvor skoen trykker, og er nesten alltid i stand til å finne en vei ut av det på egen hånd. Det vil sågar føre til flere som blir uavhengige. Lag kriterier som sier når utløses BPA som en rettighet, og gjør ordningen til en nasjonal, statlig rettighet. Inntil denne endringen kommer, frykter jeg kommunene vil fortsette å produsere skrekkhistorier ala mine.

    • «Med BPA» – En video som viser hva jeg kan finne på i disse dager: Var ute og handlet kjedelige dagligvarer en varm sommerdag. Butikken var alt for stor og kassa i andre enden. Syntes derfor assistenten burde få prøve hjul fram til kassa. Da mine hjul var opptatt, satte hun seg likså godt oppå handlekurven og grep fast i rullestolen. Maks hastighet og full gass. Gikk jo bra helt fram til svingen 😀 Synes du det er barnslig? La meg sitere Oliver Wendell Holmes: «Mennesker slutter ikke å leke fordi de blir gamle; de blir gamle fordi de slutter å leke.»
Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

En oppfordring
Til slutt har jeg en bønn til alle norske kommuner. Ikke misbruk et ellers godt regelverk til å begrense noens frihet. La alle innbyggerne få leve livet slik de ønsker Det er menneskelig å ta feile valg også!

Jeg vil nok en gang understreke at jeg har forståelse for de pleierne som gjorde som kommunen sa. De så hvordan det gikk med pleierne som trosset ledelsen, og jeg hadde kanskje gjort det samme i deres situasjon.

En tåre på 17. mai

17 fredag mai 2013

Posted by Øyvind in Korte kommentarer

≈ 1 kommentar

Stikkord

BPA, independen living, menneskerettigheter, Ros, selvstyring

Gratulerer med dagen alle sammen!

Jeg blir alltid litt emosjonell når jeg ser barnetogene på tv. Særlig når reporterne stiller de mest åpenlyse spørsmål, med dertil selvsagte svar.  Noen gullkorn innimellom får virkelig tårene mine til å trille. Den herlige uskyldigheten til barna er det som får meg emosjonell. I Norge symboliserer 17. mai frihet og fred. Vi markerer det ved at barna er i fokus denne dagen.

norsk flagg_slitt smallI 2011 felte jeg ekstra mange tårer. Gleden av å se på tv-sendingen kjempet mot den vonde klumpen i magen. Alle smilende menneskene gjorde meg litt glad, men samtidig gjennomgikk jeg et personlig helvete. Friheten de feiret på tv var ikke selvsagt for alle. Jeg skal ikke dvele ved denne tiden, men mange tror kanskje jeg overdriver for å oppnå sympati. At noen synes synd på meg er motsatt av det jeg ønsker. Jeg vil bare ha like rettigheter og like plikter som «resten» av befolkningen.

Norsk flagg(small)I 2012 ble det også en del tårer, men av en helt annen grunn. Et håp var tent. Den vonde klumpen i magen var erstattet av en god følelse rundt hjertet. Ingenting var festet på papir, men møtene med kommunetoppene var positivt ladet. Den eneste bekymringa var tidsperspektivet. Når kunne jeg starte opp tjenesten? Jeg visste kommunen hadde avtalt et møte med Uloba. Jeg fikk lyst til å gå i tog selv.

norsk-flagg2smallI dag har tårene uteblitt. Jeg er rett og slett for glad. Jeg og min bror har fått det vi har kjempet for i 19 år. Borgerstyrt Personlig Assistanse. Ordningen vil gi oss friheten vi var født med, samtidig som den gjør oss ansvarlig for egne valg. Det er alt vi har ønsket oss. Jeg føler meg så raus at jeg ønsker å gratulere Narvik kommune med sitt valg. Ved å la «brukeren» få velge tjenesteleverandør, har dere styrket alle innbyggernes rettigheter. Nå er det trygt å være avhengig av hjelp i Narvik.

Følelsene er fortsatt der når jeg ser på tv. Tidligere i dag ble øynene litt fuktig når reporteren spurte om det var stas å gå fremst i toget. Når han knapt et minutt senere gjentok spørsmålet – og jenta noe fortumlet forandret litt på svaret – var det så vidt det ikke rant over.

Hurra for en tårefri 17. mai!

Jaaaa!! Endelig blir det BPA

08 fredag mar 2013

Posted by Øyvind in Korte kommentarer, Politikk

≈ 8 kommentarer

Stikkord

BPA, menneskerettigheter, selvstyring

I går fikk både jeg og min bror skriftlige vedtak på at vi får Borgerstyrt Personlig Assistanse. Jeg er så ubeskrivelig glad, og vil veie mer spalteplass til hva BPA betyr for meg her på bloggen.

Så glad er jeg

Så glad er jeg

Dette viser at det nytter å kjempe. Man trenger ikke godta «at sånn er det bare» eller, «andre har det verre» og «du har det godt nok». Får du avslag, klag til neste instans. Kontakt politikere og media, skriv blogg og bruk sosiale medier. Blir du ignorert, etterlys svar. Skriv, skriv og skriv! Er du uheldig tar det 22 år fra du flytter hjemmefra før du får bestemme over eget liv. Er du heldig holder du deg på beina. Innehar du mine ressurser, holder ut like lenge som meg, og har en bror å dele frustrasjon med, kan jeg kanskje anbefale et liv i rullestol. Hvis ikke bør du gjøre som meg…

Kjemp for rettighetsfesting av BPA !!!

Fungerer dagens lover?

18 fredag jan 2013

Posted by Øyvind in Korte kommentarer, Politikk

≈ 1 kommentar

Stikkord

BPA, diskriminering, independen living, individuell selvråderett, menneskerettigheter

I forrige innlegg ytret jeg bekymring for hvordan stadig flere borgere blir fratatt sine velfungerende BPA ordninger. Alexander i Harstad ønsket å teste lovgivningen og tok saken til retten. Der konstaterte retten at Harstad kommune ikke gjør noe galt.

Alexander tapte saken mot kommunen. Faksimile HT.

Alexander tapte saken mot kommunen. Faksimile HT.

Det sier meg at lovene ikke fungerer, og at kommunene blir gitt alt for mye makt gjennom selvråderetten. Hvorfor står den sterkere enn individuell selvråderett? Jeg stiller meg også undrende til Fylkesmannens rolle. Det ser ut til at hans vedtak ikke trenger å følges opp av kommunene. Fylkesmannen i Troms ba for eksempel Harstad kommune behandle saken til Alexander på nytt. Det har de ikke gjort, og med en dom fra Trondenes tingrett i ryggen blir de neppe å endre mening i sakens kjerne heller.

Bent Høye stiller spørsmål om dagens lovgivning oppfyller Stortingets intensjoner.

Bent Høye stiller spørsmål om dagens lovgivning oppfyller Stortingets intensjoner.

Heldigvis ser slike enkeltsaker ut til å engasjere noen. Høyres Bent Høie tar opp spørsmålet i stortingets spørretime. Han har stilt dette spørsmålet til helse- og omsorgsministeren: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-8 slår fast at kommunene har plikt til å ha ordningen brukerstyrt personlig assistanse. Vi ser nå flere eksempler på kommuner som avskaffer ordningen og innfører ordninger med kommunalt ansatte assistenter, der innholdet i tjenesten bestemmes av kommunen, slik som i Ringsaker kommune. Er dette i samsvar med loven og Stortingets intensjon med ordningen? 

Dessverre sier loven at kommunene bare plikter å tilby BPA på lik linje med ordinære hjemmetjenester. I klartekst betyr det at kommunen bestemmer hva som er til ditt beste. Du må tilpasse deg den tjenesten kommunen tilbyr deg. Å bo i en kommune – som i over 20 år har bestemt hva som er til vårt beste – har virkelig vært vondt for meg og min bror. Til stor glede ser nå Narvik kommune ut til å ha snudd i sitt syn. Vår kamp kan i tillegg få betydning for alle kommunens borgere. Hvis bystyret støtter forslaget, vil fritt brukervalg (av tjenesteleverandør) komme til å gjelde for alle mottagere av BPA i framtiden.

Å se andre miste sine løsninger gjør meg dermed veldig vondt. Mitt engasjement kommer av den grunn til å fokuseres på en bedre lovgivning i framtiden. All den tid bedreviterne på små kommunale kontorer har fått bestemme over andres liv, avslører et system som påfører noen dobbeltstraff. Gjennom vår funksjonshindring, må vi fra før av leve med både fordommer og fysiske hindringer. Slutt å spekuler i hva som er til vårt beste. Gi oss heller det verktøyet som gjør at vi kan bygge vår egen framtid.

Pengene må følge borgeren. Storsamfunnets løsninger fungerer ikke alltid for individet!

Nå blir det et helvete

30 fredag nov 2012

Posted by Øyvind in Hyssshhh Øyvind!, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 5 kommentarer

Stikkord

Harstad kommune, lovbrudd, menneskerettigheter

Kommune-Norge fortsetter å skremme meg. For en gang skyld fremstår en annen kommune som verre enn Narvik. Det er Narviks erkerival Harstad, en naboby med litt flere innbyggere, som gjør meg veldig opprørt denne gangen. En av grunnene til at jeg bestemte meg for å starte denne bloggen, var for at andre skulle slippe å gå gjennom det samme som meg og min bror.

I Harstad har de laget et prinsipielt vedtak på at ingen av deres innbyggere skal få helse- og omsorgshjelp utenfor kommunens grenser. Her er saken i Harstad Tidene:

Faksimile Harstad Tidene 28.11.2012

Når jeg og min bror har hatt møter med lederne for omsorgsavdelinga her i Narvik, har de hver gang argumentet med «tenk på at mange andre har det verre enn dere». Selv syns jeg det er helt latterlig å bruke det som et argument for at vi skal slutte å påpeke mangler ved tjenesten. Jenk dere. Tenk på de som lider mer enn dere! Med andre ord, fordi kommunen underbemanner enkelte steder, eller i noen tilfeller begår grove lovbrudd mot mine medborgere, burde vi ti stille?

Jeg har ikke blogget så mye om våre opplevelser i det siste. Dette for å gi min egen kommune arbeidsro nå som vi ser ut til å være på oppløpssiden i BPA saken. Jeg velger i mellomtiden å ta kampen for noen som har det verre enn meg. Det til tross for at personen er en «seigmann» (red.anm; narviksleng på en harstadværing). 🙂

Selv om Harstad kommune sier de «skal se på saken», eller som ordføreren sier det: «Men når 20-åringens reise til Spania ikke påfører kommunen ekstra utgifter, ser jeg galskapen i å avslå», så ser jeg både lovbrudd og galskap. La oss først se på litt lovverket.

FOR 2011-12-16 nr 1349: Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester

I følge kapittel 2. § 8, kan kommunene bare kreve egenandel for praktisk bistand og opplæring.  Personlig stell og egenomsorg er det ulovlig å kreve egenandel for.

Kapittel 2 § 9, sier at egenandelen ikke kan overstige kommunens selvkost, og skal beregnes ut fra brukerens inntekt: «Egenandelen kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.»

At ordføreren er så barmhjertig at han lar Kim Magne bruke 200.000 av sin egen formue for å dekke lønna til kommunens ansatte er dermed lovstridig! Han skal fortsette å betale samme egenandel som han betaler til vanlig. Kan dere ikke lese lovverk i Harstad? Slutt å utnytt kameraten min!

La oss nå se på mulighetene de har til å nekte Kim Magne å forlate kommunen. Jeg vil nok en gang referere til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Som jeg har sagt før er disse ratifisert av et samlet Storting, og høyesterett har slått fast at både erklæringen og alle tilleggene står over norsk lov. Her fra selve hoved-erklæringen:

Artikkel 3. 
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Artikkel 13. 
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

Harstad kommune, dere bryter dermed grunnleggende menneskerettigheter. Å nekte Kim Magne helsehjelp utenfor kommunens grenser er ensbetydende med å nekte ham å bevege seg fritt. Ja, jeg vet at det formelle ansvaret ligger i kommunen personen oppholder seg i, men dere vet like godt som meg at det blir umulig å gjennomføre i praksis. Prinsippet om bevegelsesfrihet bør gjelde alle kommunens innbyggere, ikke bare dem som kan ta seg over kommunens grenser på egenhånd. Det må i tillegg anses som dobbel straff når dere legger ytterlige begrensninger på en ung mann, som daglig fratas sin bevegelsfrihet gjennom samfunnets mange fysiske hindringer. Skjerp dere! Jeg ber dere straks fjerne dette prinsipielle vedtaket fra kommunens regelverk. Hvis dette ikke skjer, vil jeg på vegne av alle berørte parter lever en klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet. I dette landet er det likhet for loven. Om parten blir rammet indirekte har ingen betydning. Jeg vil også se på mulighetene til å anmelde dere for brudd på menneskerettighetene.

Med hilsen

Øyvind Hansen,

Narvik

Ps! Neste gang jeg skal på shopping i Harstad, forventer jeg at kommunens hjemmesykepleiere venter på meg rett over Tjeldsundbrua.

Nylige innlegg

  • Sónar
  • Barcelona
  • Kl 16:05
  • Tre tegn
  • Ferden videre
  • Avsporing i København
  • En rullestol er ikke en rullestol
  • I Roald Amundsens fotspor

Arkiv

  • juni 2016
  • september 2015
  • mai 2015
  • august 2014
  • november 2013
  • oktober 2013
  • august 2013
  • juni 2013
  • mai 2013
  • april 2013
  • mars 2013
  • januar 2013
  • desember 2012
  • november 2012
  • oktober 2012
  • september 2012
  • august 2012

Kategorier

  • Dokumentasjon
  • Fredagshumor
  • Holdninger
  • Hyssshhh Øyvind!
  • Innledninger
  • Kommunal omsorg
  • Korte kommentarer
  • Morroklumpen
  • Politikk
  • Ros og ris
  • Uncategorized
  • Utdypninger

Meta

  • Registrer
  • Logg inn
  • Entries feed
  • Kommentar-feed
  • WordPress.com

Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med blant 339 andre følgere

Blogg på WordPress.com.

  • Følg meg Følger
    • ikkedauenda
    • Bli med 339 andre følgere
    • Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
    • ikkedauenda
    • Tilpass
    • Følg meg Følger
    • Registrer deg
    • Logg inn
    • Rapporter dette innholdet
    • Se nettstedet i Leser
    • Behandle abonnementer
    • Lukk denne menyen
 

Laster kommentarer...