Dette er en problemstilling jeg har slitt med lenge. Det er også grunnen til at jeg og min bror har holdt igjen til nå. Det blir som å bite hånden som gir oss mat. Vi er tross alt helt avhengige av hjelp for å overleve. Inntil nylig har vi trodd at å ti stille skulle gi oss godvilje, og at systemet dermed selv skulle finne ut hva som var galt og riktig. Dette har tydeligvis vært feil taktikk. Og når vi tenker oss om, så skal det vel strengt tatt være motsatt? Det er jo systemet som burde tilpasse seg oss. Vi er parten som ikke kan velge bort å motta hjelp. Dette har systemet til de grader utnyttet. Dermed har vi begynt å bite fra oss!

Etter innlegget vårt på Stigmavakta.no kom det fram hvor såret personalgruppa ble. Intensjon var aldri å henge ut enkeltpersoner. De har et poeng når de sier at alt vi skriver blir hengende ved dem. De er kommunens ansikt utad. Det er pleierne som er med oss og handler i butikken, ut på konsert, osv. Ledelsen sitter trygt bak sine skrivepulter og nekter for å ha gjort noe galt.

Det var når kommunens ledelse skulle «profesjonalisere» tjenesten at vi ble oppmerksomme på at utviklingen har stått stille de siste 20 årene. Da vi flyttet ut av kommunens omsorgsgetto i 2003, var det for å kommue ut av det klamme grepet omsorgsavdelingen var begynt å få. Hver dag opplevde vi å forsvinne inn i en stor masse av mennesker som trengte hjelp. Gruppetenking er faktisk et av de største problemene til offentlig omsorg. Jeg og min bror har aldri passet inn i bildet kommunen har på hvordan vi «brukere» skal og burde være. Men akkurat det skal jeg blogge masse om senere.

At pleierne våre føler seg uthengt er slettes ikke ønskelig. På denne bloggen vil jeg både dokumentere og utdype det jeg sa på et møte vi nylig hadde. Kommuneledelsen har forledet personalgruppa til å tro at «det er slik det skal være». Vi synes ikke de er ikke slemme, eller tror de gjør ting av vond vilje. Men vi trenger ingen til å passe på at vi tar de riktige avgjørelsene. Vi trenger praktisk målrettet assistanse til å leve våre liv, slik vi ønsker det.

Det er heller ikke ønskelig å skjære alle helsearbeidere over en kam. Vi anerkjenner at det daglig legges ned enorm innsats for den enkelte «bruker» og pasient landet rundt. Det vi har opplevd preger definitivt vårt syn, men vi kan ikke ta hensyn til at enkeltpersoner eller profesjonsgrupper føler seg uthengt eller såret. Jeg vil nå fortsette og fortelle den usminkede sannheten hvordan det kan være å motta hjelp fra det offentlige. Jeg får håpe de er mer villig til å lytte til meg gjennom denne bloggen. Et år med brevskriving gjør at jeg ikke ser veldig optimistisk på saken.

Om du leser dette og kanskje kjenner en pleier som jobber hos oss. Ikke angrip denne personen. Den kan ikke forsvare seg mot det vi sier uten å bryte taushetsplikta. Ditt engasjement bør rettes mot alle personer med makt til å endre systemet. Fra lovgivende maktorgan (storting og regjering), til lokalpolitikere og administrasjonen i kommunen.

Administrasjonen kan bare uttale seg på generell basis. Men formålet i Forvaltningsloven er å sikre at alle innbyggerne behandles likt. Forvaltningsloven er en overordnet lov som tas i bruk i all saksbehandling, så lenge ikke annen lov gjelder etter særlovgivning. Det betyr at det som er blitt gjort mot oss, blir eller kan bli gjort mot alle i kommunen som mottar hjelp. Noe av det vanskeligste en person kan gjøre er å endre et annet menneskes mening.

Men hvis ingen prøver, endres heller ingen meninger!