Det virker kanskje noe søkt å dra inn en rapport som har hatt så mye medieomtale i det siste. Og hva har den med min sak å gjøre? En av konklusjonene i 22. juli-rapporten var at ukultur blant ledere med ansvar, førte til at Norge stilte dårlig forberedt til det som traff landet 22. juli. Likheten til vår sak er slående på mange områder.

Ukulturen rapporten omtaler, var blant annet manglende vilje til å gjøre noe når feil blir påpekt. Jeg kan dokumentere at Fylkesmannen allerede i ankesaken (avslag på BPA) tilbake i 2000 ble advart om hva fortsatt kommunal omsorg kunne føre til for oss. Fylkesmannen trodde dessverre på kommunens utallige løgner som ble framsatt mot meg og min bror. Brev med løgner ble send bak vår rygg i forsøk på å holde dem skjult. Både jeg og min bror fikk kopi og fikk forsvart oss. Men til tross for at Fylkesmannen sa han ikke vektla noen av partenes anførsler, konkluderte han med: «Fylkesmannen finner derfor at klager ikke skal innvilges personlig brukerstyrt assistanse, men at kommunen må etablere andre hjelpetiltak som dekker klagers behov. Jfr. rundskriv 1-20/2000 samt lov om sosiale tjenester § 4-2.»

Her ba altså Fylkesmannen kommunen etablere andre hjelpetiltak. Men ingenting ble gjort fra kommunens side og ukulturen fikk dermed fortsette. Både jeg og min bror var begge helt tomme for energi. Vi konsentrerte oss heller om å få bygget egen bolig. Vi trodde at å komme oss bort fra kommunens omsorgsgetto i Kirkegata, og den offentlige omsorgens stadig klammere hender over våre liv, skulle fri oss fra problemene. Det fungerte på en måte, inntil…

I oktober i fjor innså vi altså at alt ble bare verre og verre med den nye «profesjonaliseringen» av tjenesten. Da måtte vi ta opp kampen igjen fordi vi begynte å miste lysta på å leve. De få svarene vi fikk avslørte systemets manglende vilje til å innrømme feil. Her er rådmannens konklusjon etter vi ba ham finne noen andre i kommunen som kunne overta ansvaret for oss: «Jeg har ingen grunn til å tvile på at den tjenesten dere mottar er fullt ut forsvarlig i henhold til lov og forskrift, at vårt personale innehar den nødvendige fagkompetansen og de personlige egenskapene som kreves, og at de viser all mulig omsorg for deres behov.»

Vi hadde i klagebrevet (2012.01.04) beskrevet flere situasjoner som potensielt kunne satt våre liv i fare, og at innklagde avdelingssykepleier og enhetsleder stadig viste tegn til sviktende vurderingsevne. Det eneste rådmannen var villig til å si var at «Vi synes det er synd at dere oppfatter at Narvik kommune utfører vedtakene på en slik måte at dere føler maktmisbruk og avstraffelse. Dette er svært beklagelig og ikke ønskelig fra vår side.» Hva med å si hva de har tenkt å gjøre, slik at vi slipper å oppleve maktmisbruk og avstraffelse?

At rådmannen i senere tid har innsett at vi trenger en annen løsning er gledelig for oss. Vi synes virkelig det er på tide, og dagene til at det kommer noe konkret på bordet kan ikke gå fort nok. Men, siden det er fare for at ukulturen får fortsette i kommunen, vil jeg fortsette å blogge om hvordan jeg og min bror har opplevd kommunal omsorg.

Hvorfor det? Har du ikke fått det som du ville? Dette var en annen ting 22. juli-rapporten tok opp. Frykten for å si i fra. Kan det ramme min karriere, min anseelse osv? Jeg innser at min blogg sikkert er irriterende og forstyrrende for kommunen. Men, jeg kan ikke la faren for at bloggingen kan virke ødeleggende for min sak, skremme meg fra å si i fra. Dette er ikke noe jeg frykter, men det ligger selvsagt i bakhodet mitt.

Mange menneskeliv kunne vært spart hvis ting hadde vært på plass 21. juli 2011. Jeg har innsett at det er min største motivasjon for å fortsette bloggen. Holdninger og rutiner innen kommunal omsorg må endres, slik at liv ikke skal gå tapt.