Stikkord
Jeg vil ønske alle mine lesere et godt nytt år. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt i dag. Klokka er 17.41, og ute har fedrene begynt å bruke barna som en unnskyldning til å sende opp litt fyrverkeri.
2012 ble det tøffeste året siden jeg og min bror sist forsøkte å få tjenesten organisert som BPA. Denne gangen kunne vi ikke gi oss. I 1999/2000 brukte kommunen samme taktikk som nå. Først prøvde de uthaling. Å administrere en sak i hjel er en kjent taktikk av forvaltningen. Hvis de bare ignorerte oss ville vi gi oss denne gangen også. Når de ikke hadde argumenter, lot de være å svare på brevene. Her var det om å slite oss ut.
Dessuten var det jo allerede vedtatt hvordan tjenesten skulle se ut etter «profesjonaliseringen». Det ble «presset» på personalgruppa, med trusler om oppsigelser for dem som ikke godtok det. Korrekt oppførsel ble belønnet med flere ekstravakter, økt stillingsprosent, lettere å få avspasering, osv. For å sette et eksempel ble en som «holdt med oss» oppsagt med øyeblikkelig virkning. Slik skulle både persongruppa og vi se hva som ble konsekvensene av motstand.
Det var i utgangspunktet ikke meningen vi skulle finne ut om «profesjonaliseringen». Til pleierne sa ledelsen at vi ville bli informert. Det skjedde aldri. Å bli holdt utenfor på denne måten, når tingene de vedtar påvirket våre liv kraftig, var det som gjorde mest vondt. Å få høre at pleierne for eksempel blir oppfordret til å lyve – fordi vi ikke skulle skjønne hva som foregikk, er helt forkastelig i mine øyne. Det er også en fornærmelse mot min intelligens. Trodde de ikke jeg ville legge merke til at pleierne oppførte seg annerledes? Når pleierne blir oppfordret til å prate om mine interesser, for å unngå å prate om sine, ender det for eksempel med fotballprat. Skulle jeg ikke legge merke til at alle de som ikke hadde brydd seg om fotball, plutselig nå ble så interessert i hvem Arsenal skulle møte? Det ble svært ubehagelig «å jatte med» fordi jeg visste de egentlig «ga faen»! Hvem ønsker å omgi seg med denne type falskhet? Slike tillitsbrudd ble det flere og flere av.
Jeg må stoppe meg selv nå. Har forsøkt å blogge mindre om offentlig omsorg i egen kommune, da jeg har ønsket å gi dem arbeidsro i omstillingsprosessen. Jeg sliter med å holde meg i tøylene fordi jeg har begynt å miste nattesøvnen igjen. Jeg skulle egentlig bare ønske dere godt nytt år, men måtte bare blåse ut damp i dag. Det har vært en periode med mye fravær blant pleierne, og de som er igjen har virkelig stått på for å levere en forsvarlig tjeneste. Dette setter jeg veldig pris på, men det fører dessverre til at jeg føler jeg må legge begrensninger på meg selv. Ytterligere sykemeldinger vil føre til en kollaps. Dermed blir lunta mi kort, men jeg må fortsatt holde irritasjonen inni meg. Det går til syvende og sist ut over nattesøvnen.
Det som fortsatt holder meg oppe, er et 2013 fylt av et håp om bedre tider. Hvis ting går som jeg tror, vil vi få en del å feire i løpet av de nærmeste månedene. Håper alle leserne av bloggen min får like mye å feire!
Slik går det når man sitter for nært den som hjelper til å pynte juletreet.
ikkedauenda 