Stikkord

, , , , ,

I dag er det FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er cirka en million nordmenn som har ulik grad av nedsatt funksjonsevne. Norges største minoritet med andre ord. Hva bør denne dagen sette fokus på i et så rikt land som Norge? Har vi det ikke stort sett bra? Jo, sammenlignet med mange andre land burde rullestol-Ola og Kari bare holde kjeft. Likevel er det skuffende å se hvor lite vi får til i «verdens beste land å bo i».

Mange andre kommentatorer har i dag nevnt de 80.000 arbeidsivrige funksjonshindrede som blir holdt utenfor arbeidslivet. Til tross for 8 år med sosialistisk regjering, hvor IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) har fått mye skryt, har flere funksjonshindrede blitt skvist ut av arbeidslivet. Jeg syns også LO og andre arbeidsgiverorganisasjoner må ta en del av skylda. Burde de få lov til å forbinde seg med solidaritet? Gjelder solidariteten bare med de som er inne i arbeidslivet? De skyhøye lønnskravene og det sterke oppsigelsesvernet, har ført til et råere arbeidsliv. Kravene til effektivitet gjør at arbeidsgiverne tror vi funksjonshindrede ikke klarer å levere. På toppen av det hele blir vi trygdede hengende ekstra langt etter for hvert lønnsoppgjør. En ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av.

Hvorfor ser ikke arbeidsgiverne på oss som ressurssterke nok? Jeg tror media må ta en del av skylden. De framstilles oss nesten utelukkende som svake, ofre, lidende, multihandikappede, som må tas vare på, helst av fagfolk som vet hva de driver med. Men hvorfor blir vi framstilt slik? Her må kommunene ta sin del av skylda. Hver gang (og det er ganske ofte) det begås en urett mot oss, må vi rykke ut i media før kommunen lover «å se på saken». For dramaturgiens del, og for å skape sympati i befolkningen, må avisene framstille oss svake, stakkarslige og noen det er synd på. Jeg har før blogget om språket og holdningene. Hvordan skal vi få endret holdningene når media flyter over av triste offerhistorier?

Jeg har med dette vært nødt til å gå i meg selv. Bidrar denne bloggen til at mediebilde opprettholdes? Framstiller jeg meg selv som et offer? Jeg sier jeg gjør dette for å forhindre at det skjer med andre. Når jeg fram med det budskapet? Jeg klager jo hvordan vi har – og har hatt det, men forsøker å ikke framstille meg som et offer. I innlegget om sorteringssamfunnet ble jeg ofte beskyldt for å mene det jeg gjorde, bare for å oppnå sympati.

Jeg håper effekten med selvironi og sprø påfunn fungerer. Jeg har heldigvis ikke mistet den siden med meg selv. Det var alltid like morsomt når mine brødre mobbet meg ved å si at jeg var så tynn at jeg kunne løpe sikk sakk i dusjen uten å bli våt. De som var på besøk ble skikkelig brydd av det. For meg betydde det bare at de behandlet meg som en vanlig bror. Som jeg skrev på russedrakten til mitt søskenbarn «Jeg er så tynn at det halve hadde vært nok»

I innlegget om drømmekroppen, lovte jeg å kle meg ut som Fantomet til Halloween. Fantomet er stor, sterk, og ånden som går. Jeg er liten, tynn, og ånden som tar maxi-taxi! 🙂

Bildet ble litt porno-Fantomet :) Jeg ønsket bare å få fram trusa. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren framhever ikke mine muskuløse armer like godt!

Bildet ble litt porno-Fantomet. Jeg ønsket bare å framheve trusa litt bedre. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren fremhevet ikke mine muskuløse armer like godt!

Andre innlegg om FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne:

Geir Lippestad i Aftenposten: – Noen er likere enn andre

Hans Hjellemo i Aftenposten: – I kø for å jobbe

Hans Hjellemo i VG, her gjengitt av Uloba: – Se, vi snakker!