Stikkord

, , , ,

Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.

Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.» 

Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?

Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».

(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene

Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!

Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!

Jeg savner mine «hender og føtter»