Former holdningene språket, eller er det språket som påvirker holdningene? Det er nok litt av begge deler. Jeg gikk gjennom kommentarfeltet på det forrige blogginnlegget. Jeg blogget om veivalget vi står foran. Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi forsøker å rense ut det vi ikke vil ha? Eller må vi jobbe for større aksept for at det finnes mennesker som er annerledes?

Jeg er tilhenger av det siste, og brukte enormt med energi for å argumentere for mitt synspunkt. Nesten alle som argumenterte mot meg påsto de aksepterer oss for de vi er, men jeg syns språket de bruker avslører dem. Alles hovedargument går på at de ikke har ressurser til å føde noe som krever så mye av dem som foreldre. Deres liv blir ødelagt, og de mener barnets liv heller ikke blir verd å leve. Jeg blir selvsagt trist av en slik holdning, men forstår hvor den kommer fra. Jeg tror hovedgrunnen til denne holdningen kommer fra språket som har blitt brukt, og fortsatt brukes for å definere hvem vi er.

For å finne ut hvordan mennesker som ønsker et sorteringssamfunn omtaler oss, lagde jeg statistikk over ord som setter oss i et negativt lys. Dette er menneskeliv de omtaler, og de hevder å respektere oss, og ser ikke ned på oss?

93 kommentarene ble det på forrige innlegg. 29 av dem er mine egne og er ikke med i statistikken. Slik fordeler ordbruken seg på kun 64 innlegg: Syk/sykdom ble bruk 29 ganger. Deretter følger i kronologisk rekkefølge: Funksjonshemmet 28, byrde 14, handicap(et) 11, lide/lidelse 10, skavank(er) 9, defekte 6, uønsket 6, pleie/pleieprosjekt 5, unødig/unødvendig 5, miserable 3, tragisk 3, misdannelse 2, fullverdig 1, multifunksjonshemmet 1. Er det rart de helst vil sortere disse livene bort?

La oss gå gjennom betydningen av noen av ordene. Syk/sykdom: Noe som ikke er friskt, som må helbredes for å bli normal igjen. Funksjonshemmet: Kroppen vår er hemmet og vi har dermed et problem. Det er oss det er noe galt med og du bør innfinne deg med situasjonen slik at vi slipper å tilpasse samfunnet til deg. Byrde: Du sliter dine foreldre ut. Du tapper samfunnet for ressurser som kunne vært brukt på bedre formål. Plagsom. Handicapet: Sitte med luen (capen) i hånden og be om almisser. Jeg klarer meg ikke selv og trenger hjelp av deg.

Slik ser det ut når jeg sitter i Narvik sentrum med capen i hånden. (Nei, jeg tigget ikke penger. De er mine egne)

Den observante har kanskje fått med seg at jeg sitter med tre caper? Er jeg da handymulticapet?

Lide/lidelse: Å ha det forferdelig. Et liv som ikke verd og leve. Hva lider de av? Skavank(er): Du har en eller flere feil som er unormale. Det er litt ekkelt å se på deg. Defekte: Litt i samme kategori som skavanker. Det er noe med deg som er ødelagt. Kan jeg få bytte denne defekte varen? Uønsket: Noe vi ikke vil ha. Pleie/pleieprosjekt: Tatt ut av ordet sykepleier. Du er syk og trenger pleie. Du blir et livslangt prosjekt som ødelegger mor og fars livskvalitet. Unødige/unødvendig: Unødige settes ofte foran lidelser for å rettferdiggjøre at det det er bedre å fjerne oss før alle lidelsene begynner. Det er strengt tatt unødvendig å sette flere slike til verden. Miserable: Vi blir trist og lei oss av å lide så mye. Tragisk. Tragedier vil ingen ha i sine liv. Misdannelse: Også i samme kategori som skavank og defekt. Noe som ikke har dannet seg normalt. Fullverdig: Et liv som ikke anses å være like mye verd som andres. Multifunksjonshemmet: Du er ikke bare hemmet av en ting. Deg er det ekstra synd på?

Slik blir våre liv framstilt. På toppen av det hele ber kommentatorene meg om å ikke ta sånn på vei, jeg har ingen grunn til å bli fornærmet. De respekterer jo meg? Kjære kommentatorer, her har underbevisstheten avslørt dere. Og til de av dere som påpekte at jeg selv for kort tid siden mente at ingen burde få ha det så vondt som meg, så har dere totalt misset poenget. Jeg mente det om meg selv på grunn av hvordan samfunnet ser på meg, og hvordan det mener at det vet best hvordan jeg bør leve. Slik ordbruk virker selvsagt inn på meg også. Heldigvis ser jeg ikke slik på meg selv lengre, og mener ingen andre burde gjøre det heller. Ville dere brukt disse ordene om dere ikke står bak meningen av dem? Bevisst eller ubevisst?

Hvem er med på og forme språket og dermed påvirker holdningene? Journalistene og media selvsagt. Og hvordan står det til der da? En liten forbedring er å spore. Søkte du på et begrep som «lenket til rullestolen» fikk du over hundre treff om du brukte google for et par år siden. Det avslører hvordan journalistene ser på et frihetsskapende tekniske hjelpemiddel. Hvordan ser det egentlig ut å være «lenket til rullestolen»?

Det er vanskelig å komme seg over i sengen når jeg er lenket til rullestolen.

Midt på 2000-tallet laget ni av funksjonshemmedes interessepolitiske organisasjoner en liste over ord de mener burde droppes av media. Magasinet Selvsagt trykket denne listen i juni i år. Den medførte en debatt, men i stedet for å ta inn over seg betydningen av ordene så ble lista latterliggjort av landets to fremste språkguruer Finn-Erik Vinje og Sylfest Lomheim. «Dette er bare noe amerikansk tull», hevdet Vinje i en radiodebatt. «Ein kan sjølvsagt ikkje fjerne diskriminering med å forby ord», sa Lomheim og tilføyde: «det er haldningane som må endrast».

Selvfølgelig skal og må holdningene også forandres, men som jeg skrev innledningsvis så former også språket holdningene. De forskjellige ordene gir deg forskjellige assosiasjoner. Hva assosierer du for eksempel med ordet «bruker»? I stedet for «bruker» vil jeg bli kalt «borger». Det gir meg positive assosiasjoner. Ordet «bruker» blir aldri satt i sammenheng med hva vi er brukere av. På denne måten brukes også språket til å holde grupper nede. Bildet av oss som svake, syke og pleietrengende stemmer ikke overens med selvbildet vårt. Hvis denne sjargongen opprettholdes i det kommunale systemet, og bildet bare forsterkes av media som elsker de dramatiske ordene, «lider av…», «multihandikappet» og «syk/sykdom», vil holdningene aldri endres.

Når språkviterne mener ord som «krøpling» og «invalid» fortsatt er kurante, bør man se på hva ordene betyr. «Krøpling» er en som må krype rundt i stedet for å gå. Krype for å be om almisser. Da jeg gikk i 4. klasse var jeg og en annen i klassen syk. Han hadde kraftig leddgikt og gikk litt sakte. Da skolens rektor syntes det gikk litt tregt å forlate klasserommet utbrøt han: «Se å få opp farta. I dag er det ingen krøplinger her». Når han senere ble konfrontert med ordbruken hadde han selvsagt ikke ment det sånn. «Invalid» betyr uten verdi, ugyldig. Den eneste plassen jeg (forhåpentligvis) fortsatt er uten verdi er i forsikringsbransjen. Der får jeg ikke livsforsikring. Der defineres jeg ut fra «validitet». Kan vi tjene penger på ham? Sjansen er så liten at de anser mitt liv som verdiløst. Syns du invalid er et helt kurant ord nå?

Illustrasjonsfoto. Invalid er jeg hos alle forsikringsselskapene. Tryg er de eneste med kontor i Narvik.

Kilder og andre artikler om temaet:

– Kjerring, soper, neger

– Språk til besvær