Det er kanskje på tide å utdype hva det er som gjør kommunal omsorg til det uvesenet det er. Selv sliter jeg med å forstå hvorfor jeg må behandles på denne måten? Jeg og min bror har finansiert og bygget huset vårt helt uten hjelp. Altså, vi hadde litt hjelp av murere, snekkere, malere, slekt, venner osv, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. 🙂 I vårt nydelige hus, som var et symbol på løsrivelse fra kommunen og nyvunnet frihet, føler vi oss nå mer eller mindre tvangsinnlagt.

Min tankegang er fundamentert i Independent Living filosofien. Grunntanken er at vi med praktisk tilpasset assistanse kan bli selvhjulpne. Inntil midten av 70-tallet var det vanlig i Norge å plassere alle pleietrengende på institusjoner. Der ble vi sett på som syke mennesker som trengte profesjonelle fagutdannede leger og pleiere til ta seg av oss. Denne tankegangen henger dessverre igjen. Selv om de fleste bor i egne leiligheter foregår det en re-institusjonalisering, og det i en gedigen skala. De såkalte omsorgsgettoene skal jeg blogge mer om senere.

Sett utenfra kan det kanskje virke best å ha fagpersonell til å ta seg av oss. Hvorfor dette er unødvendig kan du lese mer om i innlegget Respirator eller pusteteknisk hjelpemiddel. Uansett hvordan du snur og vender på det, er og forblir jeg eksperten på hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg kjenner kroppen og har erfaringa. Trenger jeg ytterlige råd angående helse eller sykdom tar jeg kontakt med fastlegen min. Når kommunale fagpersoner kommer inn og sier de har ansvaret for min helse oppstår det totalkrasj.  Da tar de vekk det lille som har fungert, og skal gjøre alle rundt meg «profesjonelle». Der jeg og min bror tidligere følte vi fikk «hjelp til å hjelpe oss selv» av et medmenneske, forsvant mennesket bak en mur av regler og «profesjonelle» holdninger.

I tillegg til dette, er det spesielt to ting som har ført til at jeg og min bror føler oss tvangsinnlagt i eget hjem. Vårt hjem føles rett og slett som en institusjon når pleierne står og måler hvor mye vi tisser. Vurderer hvilken farge har urinen, og hvilken konsistens har avføringen? Deretter går de inn på et vaktrom og føre det inn i en journal!

Når vi ber kommunen om å argumentere hvorfor de fører dette i journalen, blir vi bare avfeid med at de er pliktig til å føre journal. De hevder de kjenner lovverket, men det sier at kun avvik skal journalføres. Når vi da sier at vi vil reservere oss mot at det føres journal – slik lovverket sier vi kan – fortsetter bare kommunen å vise til samme lovverk. Når vi kontakter Pasient- og brukerombudet og ber dem hjelpe oss, så lyver enhetsleder og sier innholdet i journalen er drøftet med oss. Her er sitat fra kopi av brev 2012.06.29 «Hva som skal dokumenteres i brukernes journaler er drøftet og brødrene Hansen er gjort kjent med hva som rapporteres.» Ville vi reagert så kraftig hvis innholdet var drøftet og gjort kjent for oss?


På toppen av dette blir døren til vaktrommet lukket i vaktskiftene. Overlapp må kommunen ha, ellers blir det ikke «profesjonelt». Bare tanken på en slik uting i ditt eget hjem bør skremme deg til å gjøre noe. Hva det prates om er egentlig umulig å vite. Hvorfor lukkes døren? Det er noe du ikke skal vite! Er det deg? Noe du har sagt eller gjort? Er det strikkeoppskrifter? Hvem som er syk? Hva de gjorde på fylla i helga? Jeg har ikke ord for å beskrive hvor jævlig dette føles. Hvordan de kan gjøre noe så ekkelt mot et annet menneske, i sitt eget hjem, er for meg helt uforståelig. Når vi saklig forsøker å argumentere hvorfor døren ikke bør lukkes, bli vi nok en gang avfeid med referanse til lovverk eller noe annet urealistisk.  Her fra rådmannens svar 2012.04.12 «Helsepersonell har plikt til å føre journal (Lov om helsepersonell m.v. kap 8 §39). Dette gjennomføres på vaktrommet i deres hus som Narvik kommune leier av dere. Dette er også arenaen hvor arbeidsmiljø- og personalrelaterte forhold drøftes. Dere har et trådløst alarmsystem med sender og mottaker. Dette systemet skal kunne opprettholde sin funksjon selv om døra til vaktrommet er lukket. Vi erkjenner at det har skjedd at alarmsystemet ikke har utløst seg slik det skal og at dette er en problemstilling vi må være oppmerksomme på.»


Så de må lukke døra for å drøfte «arbeidsmiljø- og personalrelaterte forhold» tre ganger i døgnet? Er ikke personalmøter den rette arena for slikt? Pleierne er heller ikke mye oppmerksomme på problemstillinga rundt alarmsvikt når overlappen kan ta opp til tre kvarter uten at noen er å ser til oss. Hvorfor er det så viktig å være to tilstede under bading eller forflytning, når vi i teorien blir overlatt til oss selv i overlappen?

Døra til vaktrommet. Ønsker du en slik dør i ditt hjem?

-Men er ikke tvangsinnlagt et litt voldsomt ord? Ikke når du tar i betraktning at dette kommer på toppen av alt det andre jeg har nevnt i kommentarfeltet på mine andre innlegg. Hvis jeg for eksempel ønsker å forlate huset, må enten pleierne bryte reglene kommunen har satt og utføre stell alene på Bjørn, eller så må jeg bli hjemme til det er «trygt» å dra ut. Hvis pleierne vurderer at turen jeg ønsker å dra på er «risikabel» og ikke vil ta ansvaret, kan de nekte meg å dra ut. Jeg er ikke et fritt menneske under slike forhold.

Hvorfor skal samfunnet bare ta vare på meg mens jeg venter på å dø? Heldigvis er jeg ikke dau enda.