Stikkord
holdninger, kommunal omsorg, pleiere, profesjonalisering, selvstyring
Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.
Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.»
Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?
Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».
(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene
Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!
Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!
Jeg savner mine «hender og føtter»
æ savne å være «hender og føtter» .. Syns d va veldig greit å kunne bli betegna som det. Arbeidoppgavan va enklere å forstå når man va hender og føtter. Da gjorde vi de tingan som dåkker sjøl ikke kunne gjør med dåkkers egne hender og føtter. Enkelt å greit. Etter «vesenet» kom inn i bildet ble det komplisert. Da måtte alt tenkes igjennom veldig nøye, plutselig va det galt å gjøre enkelte ting som vi gjorde før… f.eks å fixe en pc eller ordne nån høytalera… vesenet kom inn og tok fra oss mange av di tingan vi likte best…
nei, få vesenet bort, la os være hender og føtter!
Dette er en assistent som forstår «guttene» våre – og hva det dreier seg om! Bravo!
Det blir temmelig feil dersom den som trenger hjelpa føler at de er til for at noen skal yte hjelp! Det kan bli for mye organisering. Og da er det så viktig at dem det gjelder får melding om det og at resten av verden blir opplyst om det. Stå på!
Har aldri før ønska så sterkt å bo i Narvik før! Savne å være handa og foten dåkkers, syns det va veldig artig å få ta sånn del i livet dåkkers! Det æ derimot IKKE hadde likt, va om æ sku _pleie_ dåkker
Hadee æ vodd i Narvik sku søkt på den avd. lederstillinga, da sku vel vesenet fådd en anna stemme!
Kan du ikke fortell litt om ka som har endra sæ, sånn i forhold til hverdagslivet. Æ mene, æ les f. eks. på kommentaren over her at dæm ikke ska skru pc..!? Koffer ikke? Og kæm gjør det, da?
Dette kunne jeg skrevet en hel avhandling om. Jeg får forsøke på en kortversjon. Dette blir hva jeg tror som har skjedd, da det er umulig å få noe bekreftet fra kommunen. Jeg har skrevet ca 30 brev, over halvparten til kommunen, siden 17. oktober i fjor, uten å fått en forklaring eller innrømmelse av feil.
Vår diagnose har gjort oss svakere og dertil mer avhengig av respiratoren. Dette er vi jo selvsagt klar over, men så lenge pleierne oppfatter at vi trenger luft, og setter på lufta når vi trenger det, så er det ikke et problem. Men siden vi ikke får samarbeide med pleierne om dette, så tipper jeg de har meldt (til ledelsen) om større usikkerhet. Så da, i stedet for å ta oss med på et samarbeid, velger enhetsleder å opprette en stilling med avd.spl. Vi er meget skeptisk da vi ikke har hatt så gode erfaringer med den profesjonsgruppen (beklager). Motvillig går vi med på dette da personen lover å tale vår sak, og mener en fagtittel kan styrke argumentasjonen.
Problemet er at det ikke blir noe tettere samarbeid. «Profesjonaliseringen» skyver personalgruppa enda lenger unna oss. Og det igjen skaper enda større usikkerhet rundt helsa vår. Selv føler vi oss friskere enn på lenge. Fastlegen innrømmet at han hadde gått inn og sjekket om han ennå var fastlegen til Bjørn. Alt vedtas bak vår rygg. Journalføring, overlapp bak lukket dør, hva de får prate med oss om, osv. De truer også personalet med oppsigelser hvis vi får høre om hva som blir vedtatt på møter. Avd.spl lover å informere oss, men gjør det aldri. Så begynner det å oppstå episoder hvor jeg og Bjørn ønsker hjelp samtidig. Da har de vedtatt at de skal være to under stell av Bjørn. Når vi senere får dette bekreftet på møter, kommer de bare med beklagelse på at vi ikke er blitt informert. Når vi da ber om at det settes inn større ressurser slik at jeg og Bjørn kan leve separate liv, blir vi bare bedt om å innfinne oss med situasjonen fordi «slik er det bare». På møtet får vi også vite at det er frivillig og opp til den enkelte å hjelpe oss med data, anlegg og de tingene jeg og Bjørn syns er artige å holde på med. Etterhvert får vi også et informasjonsbrev om hva vi kan forvente av hjelp. Her står ingenting om hobby og fritidsaktiviteter, eller mange andre ting vi trenger hjelp til.
Vi innser nå at vi mister lysten på å leve , og vi skjønner at vi må ta omkamp om BPA. Så begynner ledelsen å vise hvem som har makt. Vi mister rettigheter som f.eks. å få møte nye assistenter før de begynner på opplæring. Personkjemien som har vært så viktig blir nå sett på som en uting. Samtidig starter en klappjakt på de som fortsatt er «lojale» mot oss. De som så på seg selv som våre «armer og ben». Noen blir oppsagt, andre truet med oppsigelse hvis de ikke skjerper seg. I tillegg blir noen i personalgruppa misunnelige på de som fortsetter å hjelpe oss med tinge vi liker å holde på med. De pleierne får selvsagt bedre kontakt med oss. Ledelsen mener det viktigste er å vise en felles front og det blir satt inn store ressurser på «å bedre arbeidsmiljøet». Alt for at vi ikke skal favorisere noen. Alle skal være like «profesjonelle».
Plutselig innser kommunen at de ikke har innfridd kravet om brukermedvirkning og forsøker nå å tvinge gjennom et tettere samarbeid. Vi har null tillit til ledelsen og vil ikke samarbeide med noen som kun har jobbet mot vårt syn, holdt ting skjult for oss, og gang på gang sier en ting til de ansatte og så noe annet til oss. Vi ber rådmannen fjerne sittende ledelse og gi oss BPA. Ingenting skjer før vi kontakter media. Rådmannen har nå lovet å løse saken, men det går i kommunalt tempo. Jeg er uansett så forbannet og oppgitt på hele systemet at jeg starter denne bloggen. Systemet må bekjempes fordi det kan plutselig ramme noen andre. Jeg angrer bare på en ting. At jeg ikke har sagt noe tidligere!
Dette var altså kortversjonen. Skal du høre resten får du sette av ei helg neste gang du er i Narvik 😉
Gratulerer med en viktig og god blogg. Gleder meg til å følge med videre.
Lykke til med å få i stand en brukbar avtale med kommunen. Håper dere klarer å holde motet oppe og at dere får anledning til å oppleve fine ting i livet selv når kommunen er ekstra teit.
Tusen takk Hildur! Er litt stolt over at jeg ennå ikke har blitt en bitter grinebiter. Med tanke på hvor mye jeg har gått glipp av er det en stor prestasjon.
Hei igjen!
Jeg har en bloggpris til deg som jeg håper du tar imot, om ikke annet at du tar deg tid til å lese hva jeg skriver om deg. 😉
Se her:
http://melivetpaaslep.wordpress.com/2012/10/29/blogaward-og-anbefalinger/
Så viktig at du skriv! Følge deg eg!
Jeg vil gi deg “I ♡ your blog-award
http://reisemamma.com/2012/11/09/i-%E2%99%A1-your-blog/
Hei Øyvind!
Håpe alt står bra til med dæ!
Vi e mange hær i Sverige som føle dæ, å.håpe d går bra med dåkker?!?
Ser fram til mer skriving fra de sia:)
Klæmma