• Borger, ikke bruker
  • Hindret, ikke hemmet
  • Om meg

ikkedauenda

~ Kampen mot systemet

ikkedauenda

Merkearkiver: independen living

Åpent brev til media

10 torsdag sep 2015

Posted by Øyvind in Politikk

≈ 1 kommentar

Stikkord

BPA, independen living, rettighetsfesting, selvstyring

Jeg har i dag sendt dette brevet til alle landets store aviser og TV-stasjoner:

Tirsdag 1. september

Det sitrer i hele kroppen. Vi skal få besøk av Statsminister Erna Solberg og Arbeidsminister Robert Eriksson. Møtet er satt i stand av Narviks Ordfører Tore Nysæter.

Med på lasset følger mange av de store riksmediene. NRK, TV2, Aftenposten, VG og Dagbadet, i tillegg til lokal presse. Alle velkommen inn i vårt hus. Vi gleder oss stort, og ser virkelig sett fram til å få fortelle hvor viktig BPA er for personer med assistansebehov.

Erna, Tore og Robert virket både nysgjerrige og oppriktig interesserte i det vi hadde å fortelle. Media tok film, bilder og noterte. Jeg ble så glad. Nå skulle mitt budskap om BPA som frigjørings- og likestillingsverktøy nå personer over hele landet.

Kommunevalg

Snart skal det velges nye kommunestyrer rundt i det ganske land. I et lokalvalg syns jeg det er det viktig å få vite hvordan din kommune stiller seg til BPA. Det angår egentlig alle velgerne. Plutselig er det du som trenger assistanse i hverdagen. Da tipper jeg at hvem, hva, hvor og når prinsippet, blir like viktig for deg, som det er for oss.

Har din kommune ekte BPA? Med ekte BPA, er det den med assistansebehov som skal bestemme:

  • Hvem som skal være dine assistenter
  • Hva dine assistenter skal utføre av oppdrag
  • Hvor assistansen skal utføres
  • Når assistansen skal utføres

Her er en video fra Uloba (alle rettigheter) som forklarer viktigheten av BPA, og hvem, hva, hvor og når prinsippet.

Litt mer om statsministerbesøket

I samtalen med Erna og Robert, fortalte jeg også om mitt møte med Ordfører Tore Nysæter i 2012. Straks han fikk vite om de manglene vi opplevde med de kommunale tjenestene, gikk han til Rådmannen. Narvik skulle tilby ekte BPA, med eksterne tjenesteleverandører. De hastet ikke inn i saken, og ønsket å lære om BPA før de startet opp. Det hele endte med at kommunen gikk fra verst til best i klassen, når de i 2013 innførte fritt brukervalg, og i tillegg hadde bruk alle kontrakter til Norsk Standard. Slike kontrakter er utarbeidet sammen med organisasjonene, for å sikre best mulig forhold mellom kommune, tjenesteleverandør og bruker.

Mediadekningen

«Faksimile Fremover». Hvordan kunne journalisten ikke få med seg at vi snakket om BPA?

Første media som dekket statsministerbesøket var lokalavisa Fremover. De klarer å misse hele poenget med at vi har fått BPA, og endelig kan få styre livene våre selv. De melder for øvrig at Erna er imponert over hva vi har fått til. Ut over dagen følger vi med på nettutgavene til VG og Dagbladet. Ingen nevner saken. Når VG nevner valget fra Narvik, fokuserer de på personkonflikter mellom bystyrerepresentanter, og at Aps ordførerkandidat fridde fra talerstolen på nominasjonsmøtet. Ingen politikk, bare tabloid tull. Etter å ha lest gjennom papirutgavene til VG og Dagbladet som kom ut dagen etter, klarer jeg ikke å sette ord på hvor skuffet jeg er. Heller ikke her nevnes besøket hos oss. I dagens aviser er det bare drittkasting, personfokus og sensasjoner som slår an.

«Faksimile VG Nett» Politikk i Narvik er ikke interessant. Hva politikerne gjør derimot…

Ikke noe bedre dekning på TV

NRK. Statsministeren får bare spørsmål om Trude Drevland i Bergen, at Statsministeren har leid inn eget fly, de dårlige meningsmålingene i Nord-Norge. Tv2 kjører selvsagt samme vinkling på sin valgsending kl 21.20. Ingen av de to største TV-stasjonene fokuserer på noe av politikken Erna kom for å prate om. Finner dere ikke vår region viktig nok?

«Skjermdump Tv2 Valgsending» Journalisten sammenligner Erna med Obama når de begge har «eget» fly. Totalt uinteressant og direkte flåsete, spør du meg.

Unntaket

«Faksimile Aftenposten Nett» Heldigvis var det en journalist som så individene. Meget bra beskrevet!

5. september har Aftenposten på nett forsøkt å holde tritt med Erna Solberg i 34 valgkamptimer. Journalist Eirik H. Winsnes omtaler besøket. Han har virkelig sett individene, og forstått hvor viktig bpa kan være. Bedre kan det ikke beskrives når han bruker sitt tastatur: «Programmet frem til nå har vært smått offisiøst, men her blir jeg påminnet: Dette er virkelige liv. Mennesker. Dette kan politikk føre til. Glem for ett sekund de politiske motforestillingene og at besøket er regissert. «Vi har fått friheten tilbake». «Jeg har vært på ferie i Tyrkia, og besteg ett fjell».»

Dette er fjellet som jeg besteg. 1 startpunkt, Kleopartra beach, 0 moh. 2 Alanya Kalesi, 250 moh. Avstand 3,2 km, hvorav 1,5 km var romersk brostein.

Dette er fjellet som jeg besteg. 1 startpunkt, Kleopartra beach, 0 moh. 2 Toppen, Alanya Kalesi, 250 moh. Avstand 3,2 km, hvorav 1,5 km var romersk brostein.

Skjerp dere

De andre redaksjonene rundt i landet burde skjemmes. De eneste gangene vi funksjonshindrede får dekning i media – da er vi enten offer eller helter.  «Øyvind får ikke det han har krav på.» Eller… «SE hva han får til!»

Kjære media

Vi inviterte dere inn i vårt hjem. Vi ga dere en unik mulighet til å rapportere hvor viktig lokalpolitikk kan være for et enkeltmenneske. Dere kunne vist hele Norge – at med de rette verktøyene – kan man bli selvhjulpen. Vi kan bli en ressurs, i stedet for å kreve ressurser. Vi kan bli likestilt. Men dette finner dere ikke interessant!?

Når dere gang på gang velger å fokuserer på person -i stedet for sak, bidrar dere til økende politikerforakt og fallende valgdeltakelse.

Er jeg en urørlig?

26 tirsdag aug 2014

Posted by Øyvind in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 18 kommentarer

Stikkord

BPA, holdninger, independen living, kommunal omsorg, menneskerettigheter, rettighetsfesting, selvstyring

Vi lever tross alt bare en gang
Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg etter å ha sett filmen «Intouchables», eller «De urørlige» som den heter på norsk. Det er en meget god film som for en gang skyld ikke framstiller oss funksjonshindrede som ofre. I stedet framstår hovedpersonen som de aller fleste mennesker; en person som ønsker å leve livet, ha det litt gøy, finne kjærligheten.

«Intouchables»
Filmen handler om Philippe, en rik aristokrat i Frankrike som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke med paraglider.  Livet er snudd opp ned og vi møter ham i det han skal ansette assistenter. Du kan se at han gruer seg til resten av livet. Utenfor kontoret sitter det mange godt kvalifiserte fagpersoner. De virker sikker på å få jobben. Men i den samme køen sitter Driss, en ufaglært mørkhudet fra ghettoen som er sendt dit av «NAV». Han er der kun for å få en signatur for å ha møtt opp på arbeidsintervju og dermed får beholde trygda. Philippe syns alle de fagutdannede virker nitrist og kjedelige. Driss derimot skiller seg ut og har humor, men er fortsatt bare interessert i å få ei underskrift. Philippe tilbyr å ansette han på prøve i en måned. For å provosere litt sier Philippe til Driss at han ikke vil holde ut en uke, noe Driss selvsagt må motbevise.  Uten å avsløre for mye kan jeg si at de finner på mye artig sammen og viser at personlig egnethet er viktig i jobben som assistent.

Arbeidsintervju: Philippe spør om Driss har referanser. Driss refererer til musikkgrupper. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Arbeidsintervju: Philippe spør Driss om han har referanser. Driss forteller om sine musikkpreferanser. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Hvis det er én liten svakhet med filmen, kan den tolkes som om at det er assistenten som skal aktivere arbeidslederen. Dette er ikke en assistents arbeidsoppgave, og her syns jeg Ulobas eksempel på god assistanse er utmerket: «En arbeidsleder sitter hjemme foran TV-en kveld etter kveld og kjeder seg. Assistenten tar ikke initiativ til å «aktivisere» arbeidslederen. Assistenten forstår at det er alles rett å kjede seg så mye en lyster. Ingen i norsk arbeidsliv «aktiviserer» vel sin egen leder?»

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Jeg, den urørlige
Jeg tolker filmen litt annerledes. Når personkjemien stemmer skal det svært lite til før vi (arbeidsledere) aktiviserer oss selv. Dette er fordi jeg kjenner meg spesielt godt igjen når jeg ser at Philippe utover i filmen får livsgnisten tilbake. Jeg hadde flere lignende episoder under de tyngste periodene med kommunal pleie. Flere ganger ble jeg «reddet» av at det kom et menneske med rett personlighet inn døra. Det var bare på ren slump, men hver gang ble utfallet det samme. Kommunen fikk med seg at jeg ble mer aktiv når de ansatte noen med felles interesser. Vi hadde mer å prate om og fikk automatisk god kontakt. Da blir det naturligvis også slik at man får lyst til å gjøre noe innenfor interessefeltet.  For å unngå dette ble pleieren enten oppsagt, omplassert eller ikke gitt flere vakter. Det er fortsatt vondt å tenke på, men jeg velger å ta det opp fordi det beskriver noe av det verste med kommunal omsorg.

Umyndiggjøringen
Med en gang jeg ble mer aktiv, følte kommunen at de hadde ansvaret hvis noe galt skulle skje med meg. Slik tankegang fører til umyndiggjøring. De lar meg ikke ta ansvar for mine egne handlinger og begrenser meg gjennom ulike virkemidlet. De vet selvsagt at de ikke kan nekte meg direkte, men legger i stedet restriksjoner på hva pleierne kan gjøre sammen med meg. La meg ta et eksempel: Jeg bygde masse bilstereo da jeg var yngre. En av pleierne lurte på om jeg ville lytte til anlegget i hennes bil. Det ville jeg selvsagt og vi tok oss en tur. Jeg storkoste meg til tross for at jeg satt litt vondt. For å være ærlig følte jeg meg mer levende enn på lenge. Når man får gjøre som «alle andre» føler man seg «normal». Å sitte i en personbil ga meg et sårt trengt avbrekk. Da ledelsen fikk vite om hva vi hadde gjort ble pleieren kalt inn på teppet. Der fikk hun reprimande for å ha vært uansvarlig. For å unngå lignende hendelser ble det lagt ned forbud mot å ta meg med i privatbilene til pleierne. Jeg fikk bruke min egen spesialbil hvis jeg ville ut å kjøre. I all feighetens navn ble selvsagt pleieren instruert til ikke å si noe om møtet til meg. I tillegg ble hun oppfordret til å lyve hvis jeg etterlyste flere turer i bilen. Hun turte aldri å ta meg med i bilen flere ganger, men ville heller ikke lyve om hvorfor. Noen måneder senere fikk hun sparken. Jeg var bortreist, og for å dekke over hvorfor pleieren ikke kunne jobbe mer hos oss ble jeg servert løgner når jeg kom hjem.

Hva nå?
Jeg har flere slike eksempler, men for å illustrere hvor ivrige kommunen til slutt ble for å skaffe seg lojale pleiere, har vi i ettertid fått høre at et av de første spørsmålene jobbsøkere fikk på arbeidsintervjuet var: «Hvis kommunen sa en ting og vi noe annet, hvem ville pleieren lytte til?» Jeg blir dårlig når jeg hører dette, og skjønner at det var verd å ta omkamp om BPA. Slike ting gjør at jeg skal fortsette å kjempe for at lovverkene endres. Den eneste måten vi kan unngå å umyndiggjøre enkeltpersoner – personer som egentlig bare trenger assistanse i hverdagen – er å flytte lovverket fra helse, og over til der det hører hjemme. Det er et likestillings- og rettighetsverktøy, og pengene må følge individet. Det er individet som vet hvor skoen trykker, og er nesten alltid i stand til å finne en vei ut av det på egen hånd. Det vil sågar føre til flere som blir uavhengige. Lag kriterier som sier når utløses BPA som en rettighet, og gjør ordningen til en nasjonal, statlig rettighet. Inntil denne endringen kommer, frykter jeg kommunene vil fortsette å produsere skrekkhistorier ala mine.

    • «Med BPA» – En video som viser hva jeg kan finne på i disse dager: Var ute og handlet kjedelige dagligvarer en varm sommerdag. Butikken var alt for stor og kassa i andre enden. Syntes derfor assistenten burde få prøve hjul fram til kassa. Da mine hjul var opptatt, satte hun seg likså godt oppå handlekurven og grep fast i rullestolen. Maks hastighet og full gass. Gikk jo bra helt fram til svingen 😀 Synes du det er barnslig? La meg sitere Oliver Wendell Holmes: «Mennesker slutter ikke å leke fordi de blir gamle; de blir gamle fordi de slutter å leke.»
Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

En oppfordring
Til slutt har jeg en bønn til alle norske kommuner. Ikke misbruk et ellers godt regelverk til å begrense noens frihet. La alle innbyggerne få leve livet slik de ønsker Det er menneskelig å ta feile valg også!

Jeg vil nok en gang understreke at jeg har forståelse for de pleierne som gjorde som kommunen sa. De så hvordan det gikk med pleierne som trosset ledelsen, og jeg hadde kanskje gjort det samme i deres situasjon.

En tåre på 17. mai

17 fredag mai 2013

Posted by Øyvind in Korte kommentarer

≈ 1 kommentar

Stikkord

BPA, independen living, menneskerettigheter, Ros, selvstyring

Gratulerer med dagen alle sammen!

Jeg blir alltid litt emosjonell når jeg ser barnetogene på tv. Særlig når reporterne stiller de mest åpenlyse spørsmål, med dertil selvsagte svar.  Noen gullkorn innimellom får virkelig tårene mine til å trille. Den herlige uskyldigheten til barna er det som får meg emosjonell. I Norge symboliserer 17. mai frihet og fred. Vi markerer det ved at barna er i fokus denne dagen.

norsk flagg_slitt smallI 2011 felte jeg ekstra mange tårer. Gleden av å se på tv-sendingen kjempet mot den vonde klumpen i magen. Alle smilende menneskene gjorde meg litt glad, men samtidig gjennomgikk jeg et personlig helvete. Friheten de feiret på tv var ikke selvsagt for alle. Jeg skal ikke dvele ved denne tiden, men mange tror kanskje jeg overdriver for å oppnå sympati. At noen synes synd på meg er motsatt av det jeg ønsker. Jeg vil bare ha like rettigheter og like plikter som «resten» av befolkningen.

Norsk flagg(small)I 2012 ble det også en del tårer, men av en helt annen grunn. Et håp var tent. Den vonde klumpen i magen var erstattet av en god følelse rundt hjertet. Ingenting var festet på papir, men møtene med kommunetoppene var positivt ladet. Den eneste bekymringa var tidsperspektivet. Når kunne jeg starte opp tjenesten? Jeg visste kommunen hadde avtalt et møte med Uloba. Jeg fikk lyst til å gå i tog selv.

norsk-flagg2smallI dag har tårene uteblitt. Jeg er rett og slett for glad. Jeg og min bror har fått det vi har kjempet for i 19 år. Borgerstyrt Personlig Assistanse. Ordningen vil gi oss friheten vi var født med, samtidig som den gjør oss ansvarlig for egne valg. Det er alt vi har ønsket oss. Jeg føler meg så raus at jeg ønsker å gratulere Narvik kommune med sitt valg. Ved å la «brukeren» få velge tjenesteleverandør, har dere styrket alle innbyggernes rettigheter. Nå er det trygt å være avhengig av hjelp i Narvik.

Følelsene er fortsatt der når jeg ser på tv. Tidligere i dag ble øynene litt fuktig når reporteren spurte om det var stas å gå fremst i toget. Når han knapt et minutt senere gjentok spørsmålet – og jenta noe fortumlet forandret litt på svaret – var det så vidt det ikke rant over.

Hurra for en tårefri 17. mai!

Fungerer dagens lover?

18 fredag jan 2013

Posted by Øyvind in Korte kommentarer, Politikk

≈ 1 kommentar

Stikkord

BPA, diskriminering, independen living, individuell selvråderett, menneskerettigheter

I forrige innlegg ytret jeg bekymring for hvordan stadig flere borgere blir fratatt sine velfungerende BPA ordninger. Alexander i Harstad ønsket å teste lovgivningen og tok saken til retten. Der konstaterte retten at Harstad kommune ikke gjør noe galt.

Alexander tapte saken mot kommunen. Faksimile HT.

Alexander tapte saken mot kommunen. Faksimile HT.

Det sier meg at lovene ikke fungerer, og at kommunene blir gitt alt for mye makt gjennom selvråderetten. Hvorfor står den sterkere enn individuell selvråderett? Jeg stiller meg også undrende til Fylkesmannens rolle. Det ser ut til at hans vedtak ikke trenger å følges opp av kommunene. Fylkesmannen i Troms ba for eksempel Harstad kommune behandle saken til Alexander på nytt. Det har de ikke gjort, og med en dom fra Trondenes tingrett i ryggen blir de neppe å endre mening i sakens kjerne heller.

Bent Høye stiller spørsmål om dagens lovgivning oppfyller Stortingets intensjoner.

Bent Høye stiller spørsmål om dagens lovgivning oppfyller Stortingets intensjoner.

Heldigvis ser slike enkeltsaker ut til å engasjere noen. Høyres Bent Høie tar opp spørsmålet i stortingets spørretime. Han har stilt dette spørsmålet til helse- og omsorgsministeren: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-8 slår fast at kommunene har plikt til å ha ordningen brukerstyrt personlig assistanse. Vi ser nå flere eksempler på kommuner som avskaffer ordningen og innfører ordninger med kommunalt ansatte assistenter, der innholdet i tjenesten bestemmes av kommunen, slik som i Ringsaker kommune. Er dette i samsvar med loven og Stortingets intensjon med ordningen? 

Dessverre sier loven at kommunene bare plikter å tilby BPA på lik linje med ordinære hjemmetjenester. I klartekst betyr det at kommunen bestemmer hva som er til ditt beste. Du må tilpasse deg den tjenesten kommunen tilbyr deg. Å bo i en kommune – som i over 20 år har bestemt hva som er til vårt beste – har virkelig vært vondt for meg og min bror. Til stor glede ser nå Narvik kommune ut til å ha snudd i sitt syn. Vår kamp kan i tillegg få betydning for alle kommunens borgere. Hvis bystyret støtter forslaget, vil fritt brukervalg (av tjenesteleverandør) komme til å gjelde for alle mottagere av BPA i framtiden.

Å se andre miste sine løsninger gjør meg dermed veldig vondt. Mitt engasjement kommer av den grunn til å fokuseres på en bedre lovgivning i framtiden. All den tid bedreviterne på små kommunale kontorer har fått bestemme over andres liv, avslører et system som påfører noen dobbeltstraff. Gjennom vår funksjonshindring, må vi fra før av leve med både fordommer og fysiske hindringer. Slutt å spekuler i hva som er til vårt beste. Gi oss heller det verktøyet som gjør at vi kan bygge vår egen framtid.

Pengene må følge borgeren. Storsamfunnets løsninger fungerer ikke alltid for individet!

Å leve uavhengig av andre

01 mandag okt 2012

Posted by Øyvind in Utdypninger

≈ 2 kommentarer

Stikkord

Bevisstgjøring, independen living, ressurs, sosial ingeniør, uavhengig

Independent living. Det er jo det jeg vil. -Men Øyvind, du er jo avhengig av hjelp!

Rosa Parks. Foto: Magasinet Selvsagt

IL-bevegelsen og filosofien bak, har sitt utspring fra borger-rettighetskampen i USA på 50- og 60-tallet. På den tiden avgjorde hudfarge hvor du kunne bo, hva du kunne jobbe med, om fikk høyere utdannelse, om du fikk sitte på bussen, osv. Selv om funksjonshindrede ikke var inkludert i borgerrettsloven, inspirerte det voldsomt å se afro-amerikanske Rosa Parks sette seg på en vanlig rutebuss. Da begynte en kamp for like rettigheter for alle samfunnets borgere.

foto MISSOURI HISTORY MUSEUM

IL bevegelsen har 5 fokuspunkter. Først de tre AV-ene.

Av-institusjonalisering. Som jeg nevnte tidligere ble alle pleietrengende plassert på institusjoner før i tiden. For å integreres i samfunnet må vi bo som alle andre. Ut fra en normaliseringstanke må vi bli sett for å kunne «bli normal». Noe du ikke reagerer på når du ser.

foto TOM OLIN

Av-medikalisering. Vi er ikke syke og trenger hverken medisiner eller profesjoner til å gjøre oss friske. Avmystifisering av hva profesjonene i helsesektoren kunne gjøre for oss, var et viktig skritt i retningen hvor skolemedisinen ikke alltid hadde svarene. På denne måten får enkeltindividet troen på seg selv, til å kunne ta ansvar for eget liv.

Av-profesjonalisering. Står sterkt knyttet sammen med forrige punkt. Vi trenger ikke profesjoner til å ta seg av oss i dagliglivet heller. Vi er jo spesialister på egen kropp. Hvorfor skal profesjonene stå og observere oss utenfra, for så og gjøre kvalifiserte gjetninger «hva som feiler oss»?

Empowerment. Mitt favorittord, men vanskelig å oversette. Maktoverføring eller myndiggjøring. Ved å lære og ta vare på oss selv oppnår vi ikke bare et bedre selvbilde, men samfunnet sparer også store beløp.  Det må fokuseres på menneskets potensialer og ikke dets begrensninger.

Peer support. Like støtter like. Søk hjelp hos dem som har erfaring, som er deg lik. Et eksempel er AA-bevegelsen.

-Med disse begrepene begynte funksjonshemmede å se på seg selv som sterke og i stand til å ta viktige beslutninger, i motsetning til passive ofre, objekter for veldedighet, krøplinger eller ikke fullverdige mennesker. Bevisstgjøring er en lang og utfordrende prosess, men helt nødvendig for å oppnå likestilling mellom alle grupper i samfunnet.*1

Det er slik jeg ser på meg selv. En ressurs, ikke bare i eget liv, men en som kan hjelpe andre. Et flott ord er sosial ingeniør. Jeg føler kommunen presser meg inn i en rolle jeg hater. De vil jeg skal være passiv mottager av hjelp.

Når brevene fra oss etter hvert ble vanskeligere og vanskeligere å svare på, innså kommunen at de ikke hadde oppfylt det lovpålagte kravet om brukerens rett til medvirkning.  De oppfordret meg å ta den i bruk. Jeg spurte hva jeg skulle bruke den til? Bestemme hva jeg skulle ha på brødskiva? Alle sakene vi hadde klaget på mente jo kommunen vi ikke hadde noe med, eller så mente de at alt var blitt gjort i henhold til gjeldende lov og forskrift. Når enhetsleder på toppen av det hele ber oss utarbeide arbeidsplaner – ikke for å løse tingene vi klager på – men for at pleierne skal få det som de vil, blir vi selvsagt provoserte. Vi hadde bedt enhetsleder sette inn større ressurser, slik at personalets krav om sikkerhet oppfylles samtidig som vårt behov for individualitet ble ivaretatt. Hun svarer tilbake, ikke bare at vi må tilpasse oss tjenesten, men hun er direkte frekk når hun ber om hjelp til det!

Borgerstyrt*2 Personlig Assistanse er fundert i IL-bevegelsen. Ut av institusjonene, bort med profesjonene og bevisstgjøring av egne ressurser. Med praktisk målrettet assistanse blir jeg ikke avhengig av hjelp fra andre. Jeg veileder andre til å hjelpe meg selv. Assistent er et serviceyrke, ikke et omsorgsyrke.

Jeg vil ha en lovgivning som sier at jeg er sjef over eget liv. Ikke en lovgivning som sier at jeg kan få bestemme over eget liv så lenge kommunen er enig med meg. Her er fra Lov om pasient- og brukerrettigheter: «§ 3-1 Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker.» Altså, så langt som kommunen mener er til mitt beste!

foto MAX AND COLLEEN STARKLOFF

*1 Sitat Bente Skansgård – Independent Living bevegelsen historie i USA og norden.

*2 Borger – ikke bruker. «Bruker» leder tankene til et menneske som krever ressurser, ikke til et menneske som er en ressurs…… Sitat Jenny Nordfalk, lege ©Aftenposten

Nylige innlegg

  • Sónar
  • Barcelona
  • Kl 16:05
  • Tre tegn
  • Ferden videre
  • Avsporing i København
  • En rullestol er ikke en rullestol
  • I Roald Amundsens fotspor

Arkiv

  • juni 2016
  • september 2015
  • mai 2015
  • august 2014
  • november 2013
  • oktober 2013
  • august 2013
  • juni 2013
  • mai 2013
  • april 2013
  • mars 2013
  • januar 2013
  • desember 2012
  • november 2012
  • oktober 2012
  • september 2012
  • august 2012

Kategorier

  • Dokumentasjon
  • Fredagshumor
  • Holdninger
  • Hyssshhh Øyvind!
  • Innledninger
  • Kommunal omsorg
  • Korte kommentarer
  • Morroklumpen
  • Politikk
  • Ros og ris
  • Uncategorized
  • Utdypninger

Meta

  • Registrer
  • Logg inn
  • Entries feed
  • Kommentar-feed
  • WordPress.com

Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

Bli med 339 andre følgere

Blogg på WordPress.com.

Avbryt

 
Laster inn kommentarer...
Kommentar
    ×