Tag Archives: rettighetsfesting

Åpent brev til media

10 torsdag Sep 2015

Posted by in Politikk

≈ 1 kommentar

Stikkord

, , ,

Jeg har i dag sendt dette brevet til alle landets store aviser og TV-stasjoner:

Tirsdag 1. september

Det sitrer i hele kroppen. Vi skal få besøk av Statsminister Erna Solberg og Arbeidsminister Robert Eriksson. Møtet er satt i stand av Narviks Ordfører Tore Nysæter.

Med på lasset følger mange av de store riksmediene. NRK, TV2, Aftenposten, VG og Dagbadet, i tillegg til lokal presse. Alle velkommen inn i vårt hus. Vi gleder oss stort, og ser virkelig sett fram til å få fortelle hvor viktig BPA er for personer med assistansebehov.

Erna, Tore og Robert virket både nysgjerrige og oppriktig interesserte i det vi hadde å fortelle. Media tok film, bilder og noterte. Jeg ble så glad. Nå skulle mitt budskap om BPA som frigjørings- og likestillingsverktøy nå personer over hele landet.

Kommunevalg

Snart skal det velges nye kommunestyrer rundt i det ganske land. I et lokalvalg syns jeg det er det viktig å få vite hvordan din kommune stiller seg til BPA. Det angår egentlig alle velgerne. Plutselig er det du som trenger assistanse i hverdagen. Da tipper jeg at hvem, hva, hvor og når prinsippet, blir like viktig for deg, som det er for oss.

Har din kommune ekte BPA? Med ekte BPA, er det den med assistansebehov som skal bestemme:

  • Hvem som skal være dine assistenter
  • Hva dine assistenter skal utføre av oppdrag
  • Hvor assistansen skal utføres
  • Når assistansen skal utføres

Her er en video fra Uloba (alle rettigheter) som forklarer viktigheten av BPA, og hvem, hva, hvor og når prinsippet.

Litt mer om statsministerbesøket

I samtalen med Erna og Robert, fortalte jeg også om mitt møte med Ordfører Tore Nysæter i 2012. Straks han fikk vite om de manglene vi opplevde med de kommunale tjenestene, gikk han til Rådmannen. Narvik skulle tilby ekte BPA, med eksterne tjenesteleverandører. De hastet ikke inn i saken, og ønsket å lære om BPA før de startet opp. Det hele endte med at kommunen gikk fra verst til best i klassen, når de i 2013 innførte fritt brukervalg, og i tillegg hadde bruk alle kontrakter til Norsk Standard. Slike kontrakter er utarbeidet sammen med organisasjonene, for å sikre best mulig forhold mellom kommune, tjenesteleverandør og bruker.

Mediadekningen

«Faksimile Fremover». Hvordan kunne journalisten ikke få med seg at vi snakket om BPA?

Første media som dekket statsministerbesøket var lokalavisa Fremover. De klarer å misse hele poenget med at vi har fått BPA, og endelig kan få styre livene våre selv. De melder for øvrig at Erna er imponert over hva vi har fått til. Ut over dagen følger vi med på nettutgavene til VG og Dagbladet. Ingen nevner saken. Når VG nevner valget fra Narvik, fokuserer de på personkonflikter mellom bystyrerepresentanter, og at Aps ordførerkandidat fridde fra talerstolen på nominasjonsmøtet. Ingen politikk, bare tabloid tull. Etter å ha lest gjennom papirutgavene til VG og Dagbladet som kom ut dagen etter, klarer jeg ikke å sette ord på hvor skuffet jeg er. Heller ikke her nevnes besøket hos oss. I dagens aviser er det bare drittkasting, personfokus og sensasjoner som slår an.

«Faksimile VG Nett» Politikk i Narvik er ikke interessant. Hva politikerne gjør derimot…

Ikke noe bedre dekning på TV

NRK. Statsministeren får bare spørsmål om Trude Drevland i Bergen, at Statsministeren har leid inn eget fly, de dårlige meningsmålingene i Nord-Norge. Tv2 kjører selvsagt samme vinkling på sin valgsending kl 21.20. Ingen av de to største TV-stasjonene fokuserer på noe av politikken Erna kom for å prate om. Finner dere ikke vår region viktig nok?

«Skjermdump Tv2 Valgsending» Journalisten sammenligner Erna med Obama når de begge har «eget» fly. Totalt uinteressant og direkte flåsete, spør du meg.

Unntaket

«Faksimile Aftenposten Nett» Heldigvis var det en journalist som så individene. Meget bra beskrevet!

5. september har Aftenposten på nett forsøkt å holde tritt med Erna Solberg i 34 valgkamptimer. Journalist Eirik H. Winsnes omtaler besøket. Han har virkelig sett individene, og forstått hvor viktig bpa kan være. Bedre kan det ikke beskrives når han bruker sitt tastatur: «Programmet frem til nå har vært smått offisiøst, men her blir jeg påminnet: Dette er virkelige liv. Mennesker. Dette kan politikk føre til. Glem for ett sekund de politiske motforestillingene og at besøket er regissert. «Vi har fått friheten tilbake». «Jeg har vært på ferie i Tyrkia, og besteg ett fjell».»

Dette er fjellet som jeg besteg. 1 startpunkt, Kleopartra beach, 0 moh. 2 Alanya Kalesi, 250 moh. Avstand 3,2 km, hvorav 1,5 km var romersk brostein.

Dette er fjellet som jeg besteg. 1 startpunkt, Kleopartra beach, 0 moh. 2 Toppen, Alanya Kalesi, 250 moh. Avstand 3,2 km, hvorav 1,5 km var romersk brostein.

Skjerp dere

De andre redaksjonene rundt i landet burde skjemmes. De eneste gangene vi funksjonshindrede får dekning i media – da er vi enten offer eller helter.  «Øyvind får ikke det han har krav på.» Eller… «SE hva han får til!»

Kjære media

Vi inviterte dere inn i vårt hjem. Vi ga dere en unik mulighet til å rapportere hvor viktig lokalpolitikk kan være for et enkeltmenneske. Dere kunne vist hele Norge – at med de rette verktøyene – kan man bli selvhjulpen. Vi kan bli en ressurs, i stedet for å kreve ressurser. Vi kan bli likestilt. Men dette finner dere ikke interessant!?

Når dere gang på gang velger å fokuserer på person -i stedet for sak, bidrar dere til økende politikerforakt og fallende valgdeltakelse.

Er jeg en urørlig?

26 tirsdag Aug 2014

Posted by in Holdninger, Kommunal omsorg, Politikk

≈ 18 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Vi lever tross alt bare en gang
Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg etter å ha sett filmen «Intouchables», eller «De urørlige» som den heter på norsk. Det er en meget god film som for en gang skyld ikke framstiller oss funksjonshindrede som ofre. I stedet framstår hovedpersonen som de aller fleste mennesker; en person som ønsker å leve livet, ha det litt gøy, finne kjærligheten.

«Intouchables»
Filmen handler om Philippe, en rik aristokrat i Frankrike som er blitt lam fra nakken og ned etter en ulykke med paraglider.  Livet er snudd opp ned og vi møter ham i det han skal ansette assistenter. Du kan se at han gruer seg til resten av livet. Utenfor kontoret sitter det mange godt kvalifiserte fagpersoner. De virker sikker på å få jobben. Men i den samme køen sitter Driss, en ufaglært mørkhudet fra ghettoen som er sendt dit av «NAV». Han er der kun for å få en signatur for å ha møtt opp på arbeidsintervju og dermed får beholde trygda. Philippe syns alle de fagutdannede virker nitrist og kjedelige. Driss derimot skiller seg ut og har humor, men er fortsatt bare interessert i å få ei underskrift. Philippe tilbyr å ansette han på prøve i en måned. For å provosere litt sier Philippe til Driss at han ikke vil holde ut en uke, noe Driss selvsagt må motbevise.  Uten å avsløre for mye kan jeg si at de finner på mye artig sammen og viser at personlig egnethet er viktig i jobben som assistent.

Arbeidsintervju: Philippe spør om Driss har referanser. Driss refererer til musikkgrupper. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Arbeidsintervju: Philippe spør Driss om han har referanser. Driss forteller om sine musikkpreferanser. «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Hvis det er én liten svakhet med filmen, kan den tolkes som om at det er assistenten som skal aktivere arbeidslederen. Dette er ikke en assistents arbeidsoppgave, og her syns jeg Ulobas eksempel på god assistanse er utmerket: «En arbeidsleder sitter hjemme foran TV-en kveld etter kveld og kjeder seg. Assistenten tar ikke initiativ til å «aktivisere» arbeidslederen. Assistenten forstår at det er alles rett å kjede seg så mye en lyster. Ingen i norsk arbeidsliv «aktiviserer» vel sin egen leder?»

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Transportmiddel: Philippe mener de må ta spesialbilen. Driss lurer på hvorfor velge spesialbil når du har en Maserati stående? «De Urørlige» Rettigheter: Quad Productions

Jeg, den urørlige
Jeg tolker filmen litt annerledes. Når personkjemien stemmer skal det svært lite til før vi (arbeidsledere) aktiviserer oss selv. Dette er fordi jeg kjenner meg spesielt godt igjen når jeg ser at Philippe utover i filmen får livsgnisten tilbake. Jeg hadde flere lignende episoder under de tyngste periodene med kommunal pleie. Flere ganger ble jeg «reddet» av at det kom et menneske med rett personlighet inn døra. Det var bare på ren slump, men hver gang ble utfallet det samme. Kommunen fikk med seg at jeg ble mer aktiv når de ansatte noen med felles interesser. Vi hadde mer å prate om og fikk automatisk god kontakt. Da blir det naturligvis også slik at man får lyst til å gjøre noe innenfor interessefeltet.  For å unngå dette ble pleieren enten oppsagt, omplassert eller ikke gitt flere vakter. Det er fortsatt vondt å tenke på, men jeg velger å ta det opp fordi det beskriver noe av det verste med kommunal omsorg.

Umyndiggjøringen
Med en gang jeg ble mer aktiv, følte kommunen at de hadde ansvaret hvis noe galt skulle skje med meg. Slik tankegang fører til umyndiggjøring. De lar meg ikke ta ansvar for mine egne handlinger og begrenser meg gjennom ulike virkemidlet. De vet selvsagt at de ikke kan nekte meg direkte, men legger i stedet restriksjoner på hva pleierne kan gjøre sammen med meg. La meg ta et eksempel: Jeg bygde masse bilstereo da jeg var yngre. En av pleierne lurte på om jeg ville lytte til anlegget i hennes bil. Det ville jeg selvsagt og vi tok oss en tur. Jeg storkoste meg til tross for at jeg satt litt vondt. For å være ærlig følte jeg meg mer levende enn på lenge. Når man får gjøre som «alle andre» føler man seg «normal». Å sitte i en personbil ga meg et sårt trengt avbrekk. Da ledelsen fikk vite om hva vi hadde gjort ble pleieren kalt inn på teppet. Der fikk hun reprimande for å ha vært uansvarlig. For å unngå lignende hendelser ble det lagt ned forbud mot å ta meg med i privatbilene til pleierne. Jeg fikk bruke min egen spesialbil hvis jeg ville ut å kjøre. I all feighetens navn ble selvsagt pleieren instruert til ikke å si noe om møtet til meg. I tillegg ble hun oppfordret til å lyve hvis jeg etterlyste flere turer i bilen. Hun turte aldri å ta meg med i bilen flere ganger, men ville heller ikke lyve om hvorfor. Noen måneder senere fikk hun sparken. Jeg var bortreist, og for å dekke over hvorfor pleieren ikke kunne jobbe mer hos oss ble jeg servert løgner når jeg kom hjem.

Hva nå?
Jeg har flere slike eksempler, men for å illustrere hvor ivrige kommunen til slutt ble for å skaffe seg lojale pleiere, har vi i ettertid fått høre at et av de første spørsmålene jobbsøkere fikk på arbeidsintervjuet var: «Hvis kommunen sa en ting og vi noe annet, hvem ville pleieren lytte til?» Jeg blir dårlig når jeg hører dette, og skjønner at det var verd å ta omkamp om BPA. Slike ting gjør at jeg skal fortsette å kjempe for at lovverkene endres. Den eneste måten vi kan unngå å umyndiggjøre enkeltpersoner – personer som egentlig bare trenger assistanse i hverdagen – er å flytte lovverket fra helse, og over til der det hører hjemme. Det er et likestillings- og rettighetsverktøy, og pengene må følge individet. Det er individet som vet hvor skoen trykker, og er nesten alltid i stand til å finne en vei ut av det på egen hånd. Det vil sågar føre til flere som blir uavhengige. Lag kriterier som sier når utløses BPA som en rettighet, og gjør ordningen til en nasjonal, statlig rettighet. Inntil denne endringen kommer, frykter jeg kommunene vil fortsette å produsere skrekkhistorier ala mine.

    • «Med BPA» – En video som viser hva jeg kan finne på i disse dager: Var ute og handlet kjedelige dagligvarer en varm sommerdag. Butikken var alt for stor og kassa i andre enden. Syntes derfor assistenten burde få prøve hjul fram til kassa. Da mine hjul var opptatt, satte hun seg likså godt oppå handlekurven og grep fast i rullestolen. Maks hastighet og full gass. Gikk jo bra helt fram til svingen 😀 Synes du det er barnslig? La meg sitere Oliver Wendell Holmes: «Mennesker slutter ikke å leke fordi de blir gamle; de blir gamle fordi de slutter å leke.»
Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

Jeg dristet meg på barnetoget sist gang vi hadde tivoli i byen. Sist jeg tok karusell før det var i 1987.

En oppfordring
Til slutt har jeg en bønn til alle norske kommuner. Ikke misbruk et ellers godt regelverk til å begrense noens frihet. La alle innbyggerne få leve livet slik de ønsker Det er menneskelig å ta feile valg også!

Jeg vil nok en gang understreke at jeg har forståelse for de pleierne som gjorde som kommunen sa. De så hvordan det gikk med pleierne som trosset ledelsen, og jeg hadde kanskje gjort det samme i deres situasjon.

Skal jeg få glede av BPA kun i et år?

19 mandag Aug 2013

Posted by in Politikk

≈ 3 kommentarer

Stikkord

, , ,

Det har blitt lite tid til blogging etter vi startet opp med Borgerstyrt Personlig Assistanse. Ikke alt som ble lovet har blitt holdt, og arbeidsmengden har blitt større av den grunn. Ikke misforstå, det har ingenting med Uloba eller våre assistenter å gjøre.

Det som gjør at jeg griper til mus og skjermtastatur, til tross for stressende dager, er regjeringens forslag til rettighetsfesting av BPA. Til de av dere som ikke fikk med seg helseminister Jonas Gahr Støres «gladmelding» rett før påske, så ønsker plutselig regjeringen – etter 7 års tenketid, og tilfeldigvis midt i et valgår – å rettighetsfeste BPA. Nå skal det bli en individuell rettighet, under visse kriterier. Mange rundt meg jublet, men skepsisen til kriteriene gjorde at jeg unnlot å hoppe opp og ned i stolen. Det viser seg i ettertid at magefølelsen min var rett.

Jeg har sett på høringsnotatet og satt meg inn i hva kriteriene for å få BPA blir. De er en gavepakke til BPA fiendtlige kommuner. Her er hva jeg risikerer hvis regjeringen rettighetsfester nå:

Hele tjenesten blir tatt fra meg. Helsetjenester skal ikke inngå i BPA. At jeg trenger pustetekniske hjelpemidler døgnet rundt er enkelt for kommunen å definere som helsetjenester. Dette er et meget sannsynlig scenario med tanke på hvor lenge de har kjempet mot oss. Det faktum at det er vi som har lært opp personalet på dette området i snart 20 år, har visstnok ingen betydning.

Jeg mister tjenesten på natta. Kommunen må godkjenne om BPA skal gis kontinuerlig om natta. Det betyr at jeg risikerer å få kommunalt ansatte å forholde meg til igjen. Minst dobbelt så mange personer, stadige utskiftinger, og ingen mulighet til å påvirke hvem som kommer tett innpå meg. Tilbake til overlapp, rapportering og snakking bak lukkede dører.

Jeg må søke om ekstra timer når jeg skal på tur. BPA skal ikke inkludere fritidsaktiviteter. Klassisk støttekontakt skal benyttes til dette, personer jeg ikke har kontroll over. Hvis jeg ønsker å ta med meg assisterer må det søkes for hver gang.

Kommunen kan nekte meg å forlate kommunegrensene. BPA defineres nå som en alternativ måte å organisere praktisk bistand på. Ansvaret for å gi praktisk bistand – og helsehjelp – ligger enhver tid til den kommunen du oppholder deg i. Et eksempel på dette var da Harstad kommune nektet å sende assistenter med Kim Magne til syden.

Kommunen kan gjøre det vanskelig å forlate huset. Samme årsak som i avsnittet over. Praktisk bistand er ment til å dekke de basale behov, som å stå opp, legge seg, spise, gå på do, og lignende. I vanskelige kommuner, risikerer du kun å få dekt disse behovene. All aktivitet utenfor hjemmet faller utenfor ordningen. Det blir ikke mulighet til å drive organisasjonsarbeid, dra på en hockeykamp, ut på byen, osv.

Jeg mister retten til BPA. Innslagsgrensen for å få BPA er satt til minimum 25 timer i uka. Når kommunen skal definere hva jeg kan bruke BPA til – og det stadig blir færre og færre ting – vil jeg mest sannsynlig ikke komme over denne grensa. Da trenger de ikke gi meg BPA i det hele tatt.

Hvordan er dette mulig? Hvis noen tror en rødgrønn regjering vil forskyve makta fra systemet til individet, tar de grundig feil. Hvis regjeringens forslag legges til grunn, vil de minimalisere verdien av BPA som det frigjørings- og likestillingsverktøyet det var ment å være.

Det eneste positive er at jeg for tiden bor i en blå kommune. Jeg tror neppe det er tilfeldig at jeg og min bror fikk BPA mindre enn 2 år etter kommunevalget 2011. Fram til da hadde Narvik vært styrt av røde koalisjoner. Vi snakker om hele 100 år. I 22 av dem har vi vært mottagere av hjemmetjenester, og i hele 19 av dem har vi kjempet for å få styre våre egne liv. De fleste som kan litt om politikk, vet at borgerlige partier mener individet bør få bestemme mest mulig selv, mens sosialistiske partier mener systemene fungerer best. Systemene lages for å passe alle, men ender opp med å passe dårlig for de fleste. Individet forsvinner, og på toppen av det hele gis enkeltpersoner i systemene enormt med makt, makt til å bestemme hvordan andre skal leve. Jeg og min bror er to skremmende eksempler på at slike systemer faktisk kan ødelegge liv. Jeg skal ikke dvele mer med den saken, jeg tror uansett dere vet hvor jeg vil.

Hva sier Uloba om rettighetsfestingen? Her er et intervju med daglig leder Vibeke Marøy Melstrøm:

Jeg vil anbefale alle å lese kronikkene på Ulobas hjemmesider. Der kan du sette deg inn i alle kriteriene dagens regjering har foreslått, og hvordan de vil ramme andre med BPA.

Berører ikke dette deg? Tar du sjansen på å forbli skadefri resten av ditt liv? Det er under en måned til stortingsvalget. Bruk stemmeretten 8. – 9. september. Akkurat din stemme kan utgjøre den lille forskjellen!

Stadig flere BPA tyverier i Norge

11 fredag Jan 2013

Posted by in Politikk

≈ 1 kommentar

Stikkord

, , ,

Borgerstyrt Personlig Assistanse sin sentrale rolle som likestilling- og frigjøringsverktøy står i fare for å bli rasert av kommunepolitikere som ikke aner hva det betyr for menneskene som mister ordningen. Jeg lurer på hvordan de selv ville reagert på å miste retten til å bestemme over eget liv? Uten å ha gjort noe galt, og uten å bli dømt i en rett!

Jeg leser stadig om fler og fler borgere som står i fare for å miste sin frihet. Kommuner som sier opp velfungerende BPA konsesjoner med tjenesteleverandører som for eksempel Uloba*, kan virkelig ikke skjønne hva de gjør med livene til enkeltindivider. Muligheten til å spare noen tusenlapper frister for mye. Skylappene trekkes dermed tett foran øynene, og de nekter å ta inn over seg at de kanskje raserer noens liv.

Faksimile Handikapnytt: – Sosialt isolert med ny assistent-ordning

– Vær takknemlig. – Det er noen som har det verre enn deg. – Slutt å klag! Dette er typiske setninger som blir brukt mot deg om du er misfornøyd med hjelpa du mottar. – «Er det ikke likegyldig hvordan hjelpa organiseres?» «Hjelp er hjelp?» Tar du deg selv i å tenke dette går du i samme fella som mange kommunepolitikere gjør. Betydning av likeverd mellom «hjelpeyter» og «hjelpemottager» kan ikke understrekes nok.

Faksimile HT: - Havner i retten

Faksimile HT: – Havner i retten

I kommunene og i utdanningssystemene snakkes det mye om verdighet i omsorgen. Problemet er at det blir mest snakk. Innenfor disse systemene blir du lært opp til å hjelpe, ta vare på, gi omsorg eller ha ansvar for helsa til noen andre. Vi trenger ikke hjelp, vi trenger assistanse! Det er mitt ansvar å få i meg mat, væske, medisiner og alt annet et levende menneske trenger. At jeg trenger assistanse til å føre maten, glasset og pillen til munnen – eller å kle på meg – bør absolutt ikke frata meg min verdighet. En assistent som blir gitt rett opplæring, ser på seg selv som nettopp det. En som assisterer en annen borger i å ta vare på seg selv.  Når han eller hun slipper å ta ansvar for en annen persons liv, blir rollene tydelige og likeverd oppnås.

Faksimile Ringsaker Blad – Hodeløs tenking av kommunestyret

Faksimile Ringsaker Blad – Hodeløs tenking av kommunestyret

Den rødgrønne regjeringen har snakket om å rettighetsfeste BPA i snart 8 år. Det har bare blitt med snakket her også. Effekten av gulroten er borte for lenge siden. De er mer opptatt av å lytte til fagforeninger og KS enn å oppfylle grunnleggende menneskerettigheter. Nå som stadig flere kommunen ser ut til å frata uskyldige borgere sin frihet, mener jeg det ekstra viktig å tenke over hva du har tenkt å stemme. De som bare snakker, eller de som viser handlingsvilje? De som mener fellesskapet vet ditt beste, eller de som mener individet bør få bestemme over eget liv?

Den dagen noe hender deg eller en av dine nærmeste får du garantert ikke overskudd til å kjempe for rettighetsfesting. Bare det å akseptere kan ta flere år. Jeg kan garantere at en BPA ordning vil får deg dit på under halve tiden. Du kommer nemlig mye raskere ut av offerrollen når du får være sjefen i ditt eget liv.

Kjemp for rettighetsfesting nå!

*Uloba er et andelslag (samvirkelag) av funksjonshindrede som har, eller ønsker seg, borgerstyrt personlig assistanse. I tillegg til å være arbeidsgiver for cirka 5000 assistenter, kjemper de for at funsjonshindrede skal likestilles i samfunnet.  Jeg og min bror er begge andelseiere. Les mer om Ulobas visjoner og verdier på deres hjemmesider.