Fungerer dagens lover?

Stikkord

, , , ,

I forrige innlegg ytret jeg bekymring for hvordan stadig flere borgere blir fratatt sine velfungerende BPA ordninger. Alexander i Harstad ønsket å teste lovgivningen og tok saken til retten. Der konstaterte retten at Harstad kommune ikke gjør noe galt.

Alexander tapte saken mot kommunen. Faksimile HT.

Alexander tapte saken mot kommunen. Faksimile HT.

Det sier meg at lovene ikke fungerer, og at kommunene blir gitt alt for mye makt gjennom selvråderetten. Hvorfor står den sterkere enn individuell selvråderett? Jeg stiller meg også undrende til Fylkesmannens rolle. Det ser ut til at hans vedtak ikke trenger å følges opp av kommunene. Fylkesmannen i Troms ba for eksempel Harstad kommune behandle saken til Alexander på nytt. Det har de ikke gjort, og med en dom fra Trondenes tingrett i ryggen blir de neppe å endre mening i sakens kjerne heller.

Bent Høye stiller spørsmål om dagens lovgivning oppfyller Stortingets intensjoner.

Bent Høye stiller spørsmål om dagens lovgivning oppfyller Stortingets intensjoner.

Heldigvis ser slike enkeltsaker ut til å engasjere noen. Høyres Bent Høie tar opp spørsmålet i stortingets spørretime. Han har stilt dette spørsmålet til helse- og omsorgsministeren: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-8 slår fast at kommunene har plikt til å ha ordningen brukerstyrt personlig assistanse. Vi ser nå flere eksempler på kommuner som avskaffer ordningen og innfører ordninger med kommunalt ansatte assistenter, der innholdet i tjenesten bestemmes av kommunen, slik som i Ringsaker kommune. Er dette i samsvar med loven og Stortingets intensjon med ordningen? 

Dessverre sier loven at kommunene bare plikter å tilby BPA på lik linje med ordinære hjemmetjenester. I klartekst betyr det at kommunen bestemmer hva som er til ditt beste. Du må tilpasse deg den tjenesten kommunen tilbyr deg. Å bo i en kommune – som i over 20 år har bestemt hva som er til vårt beste – har virkelig vært vondt for meg og min bror. Til stor glede ser nå Narvik kommune ut til å ha snudd i sitt syn. Vår kamp kan i tillegg få betydning for alle kommunens borgere. Hvis bystyret støtter forslaget, vil fritt brukervalg (av tjenesteleverandør) komme til å gjelde for alle mottagere av BPA i framtiden.

Å se andre miste sine løsninger gjør meg dermed veldig vondt. Mitt engasjement kommer av den grunn til å fokuseres på en bedre lovgivning i framtiden. All den tid bedreviterne på små kommunale kontorer har fått bestemme over andres liv, avslører et system som påfører noen dobbeltstraff. Gjennom vår funksjonshindring, må vi fra før av leve med både fordommer og fysiske hindringer. Slutt å spekuler i hva som er til vårt beste. Gi oss heller det verktøyet som gjør at vi kan bygge vår egen framtid.

Pengene må følge borgeren. Storsamfunnets løsninger fungerer ikke alltid for individet!

Stadig flere BPA tyverier i Norge

Stikkord

, , ,

Borgerstyrt Personlig Assistanse sin sentrale rolle som likestilling- og frigjøringsverktøy står i fare for å bli rasert av kommunepolitikere som ikke aner hva det betyr for menneskene som mister ordningen. Jeg lurer på hvordan de selv ville reagert på å miste retten til å bestemme over eget liv? Uten å ha gjort noe galt, og uten å bli dømt i en rett!

Jeg leser stadig om fler og fler borgere som står i fare for å miste sin frihet. Kommuner som sier opp velfungerende BPA konsesjoner med tjenesteleverandører som for eksempel Uloba*, kan virkelig ikke skjønne hva de gjør med livene til enkeltindivider. Muligheten til å spare noen tusenlapper frister for mye. Skylappene trekkes dermed tett foran øynene, og de nekter å ta inn over seg at de kanskje raserer noens liv.

Faksimile Handikapnytt: – Sosialt isolert med ny assistent-ordning

– Vær takknemlig. – Det er noen som har det verre enn deg. – Slutt å klag! Dette er typiske setninger som blir brukt mot deg om du er misfornøyd med hjelpa du mottar. – «Er det ikke likegyldig hvordan hjelpa organiseres?» «Hjelp er hjelp?» Tar du deg selv i å tenke dette går du i samme fella som mange kommunepolitikere gjør. Betydning av likeverd mellom «hjelpeyter» og «hjelpemottager» kan ikke understrekes nok.

Faksimile HT: - Havner i retten

Faksimile HT: – Havner i retten

I kommunene og i utdanningssystemene snakkes det mye om verdighet i omsorgen. Problemet er at det blir mest snakk. Innenfor disse systemene blir du lært opp til å hjelpe, ta vare på, gi omsorg eller ha ansvar for helsa til noen andre. Vi trenger ikke hjelp, vi trenger assistanse! Det er mitt ansvar å få i meg mat, væske, medisiner og alt annet et levende menneske trenger. At jeg trenger assistanse til å føre maten, glasset og pillen til munnen – eller å kle på meg – bør absolutt ikke frata meg min verdighet. En assistent som blir gitt rett opplæring, ser på seg selv som nettopp det. En som assisterer en annen borger i å ta vare på seg selv.  Når han eller hun slipper å ta ansvar for en annen persons liv, blir rollene tydelige og likeverd oppnås.

Faksimile Ringsaker Blad – Hodeløs tenking av kommunestyret

Faksimile Ringsaker Blad – Hodeløs tenking av kommunestyret

Den rødgrønne regjeringen har snakket om å rettighetsfeste BPA i snart 8 år. Det har bare blitt med snakket her også. Effekten av gulroten er borte for lenge siden. De er mer opptatt av å lytte til fagforeninger og KS enn å oppfylle grunnleggende menneskerettigheter. Nå som stadig flere kommunen ser ut til å frata uskyldige borgere sin frihet, mener jeg det ekstra viktig å tenke over hva du har tenkt å stemme. De som bare snakker, eller de som viser handlingsvilje? De som mener fellesskapet vet ditt beste, eller de som mener individet bør få bestemme over eget liv?

Den dagen noe hender deg eller en av dine nærmeste får du garantert ikke overskudd til å kjempe for rettighetsfesting. Bare det å akseptere kan ta flere år. Jeg kan garantere at en BPA ordning vil får deg dit på under halve tiden. Du kommer nemlig mye raskere ut av offerrollen når du får være sjefen i ditt eget liv.

Kjemp for rettighetsfesting nå!

*Uloba er et andelslag (samvirkelag) av funksjonshindrede som har, eller ønsker seg, borgerstyrt personlig assistanse. I tillegg til å være arbeidsgiver for cirka 5000 assistenter, kjemper de for at funsjonshindrede skal likestilles i samfunnet.  Jeg og min bror er begge andelseiere. Les mer om Ulobas visjoner og verdier på deres hjemmesider.

Godt Nyttår!

Stikkord

,

Jeg vil ønske alle mine lesere et godt nytt år. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt i dag. Klokka er 17.41, og ute har fedrene begynt å bruke barna som en unnskyldning til å sende opp litt fyrverkeri.

fyrverkeri

2012 ble det tøffeste året siden jeg og min bror sist forsøkte å få tjenesten organisert som BPA. Denne gangen kunne vi ikke gi oss. I 1999/2000 brukte kommunen samme taktikk som nå. Først prøvde de uthaling. Å administrere en sak i hjel er en kjent taktikk av forvaltningen. Hvis de bare ignorerte oss ville vi gi oss denne gangen også. Når de ikke hadde argumenter, lot de være å svare på brevene. Her var det om å slite oss ut.

Dessuten var det jo allerede vedtatt hvordan tjenesten skulle se ut etter «profesjonaliseringen». Det ble «presset» på personalgruppa, med trusler om oppsigelser for dem som ikke godtok det. Korrekt oppførsel ble belønnet med flere ekstravakter, økt stillingsprosent, lettere å få avspasering, osv. For å sette et eksempel ble en som «holdt med oss» oppsagt med øyeblikkelig virkning. Slik skulle både persongruppa og vi se hva som ble konsekvensene av motstand.

Det var i utgangspunktet ikke meningen vi skulle finne ut om «profesjonaliseringen». Til pleierne sa ledelsen at vi ville bli informert. Det skjedde aldri. Å bli holdt utenfor på denne måten, når tingene de vedtar påvirket våre liv kraftig, var det som gjorde mest vondt. Å få høre at pleierne for eksempel blir oppfordret til å lyve – fordi vi ikke skulle skjønne hva som foregikk, er helt forkastelig i mine øyne. Det er også en fornærmelse mot min intelligens. Trodde de ikke jeg ville legge merke til at pleierne oppførte seg annerledes? Når pleierne blir oppfordret til å prate om mine interesser, for å unngå å prate om sine, ender det for eksempel med fotballprat. Skulle jeg ikke legge merke til at alle de som ikke hadde brydd seg om fotball, plutselig nå ble så interessert i hvem Arsenal skulle møte?  Det ble svært ubehagelig «å jatte med» fordi jeg visste de egentlig «ga faen»! Hvem ønsker å omgi seg med denne type falskhet? Slike tillitsbrudd ble det flere og flere av.

Jeg må stoppe meg selv nå. Har forsøkt å blogge mindre om offentlig omsorg i egen kommune, da jeg har ønsket å gi dem arbeidsro i omstillingsprosessen. Jeg sliter med å holde meg i tøylene fordi jeg har begynt å miste nattesøvnen igjen. Jeg skulle egentlig bare ønske dere godt nytt år, men måtte bare blåse ut damp i dag. Det har vært en periode med mye fravær blant pleierne, og de som er igjen har virkelig stått på for å levere en forsvarlig tjeneste. Dette setter jeg veldig pris på, men det fører dessverre til at jeg føler jeg må legge begrensninger på meg selv. Ytterligere sykemeldinger vil føre til en kollaps. Dermed blir lunta mi kort, men jeg må fortsatt holde irritasjonen inni meg. Det går til syvende og sist ut over nattesøvnen.

Det som fortsatt holder meg oppe, er et 2013 fylt av et håp om bedre tider. Hvis ting går som jeg tror, vil vi få en del å feire i løpet av de nærmeste månedene. Håper alle leserne av bloggen min får like mye å feire!

IMG_6983s

Slik går det når man sitter for nært den som hjelper til å pynte juletreet.

Trenger vi 3. desember?

Stikkord

, , , , ,

I dag er det FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er cirka en million nordmenn som har ulik grad av nedsatt funksjonsevne. Norges største minoritet med andre ord. Hva bør denne dagen sette fokus på i et så rikt land som Norge? Har vi det ikke stort sett bra? Jo, sammenlignet med mange andre land burde rullestol-Ola og Kari bare holde kjeft. Likevel er det skuffende å se hvor lite vi får til i «verdens beste land å bo i».

Mange andre kommentatorer har i dag nevnt de 80.000 arbeidsivrige funksjonshindrede som blir holdt utenfor arbeidslivet. Til tross for 8 år med sosialistisk regjering, hvor IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) har fått mye skryt, har flere funksjonshindrede blitt skvist ut av arbeidslivet. Jeg syns også LO og andre arbeidsgiverorganisasjoner må ta en del av skylda. Burde de få lov til å forbinde seg med solidaritet? Gjelder solidariteten bare med de som er inne i arbeidslivet? De skyhøye lønnskravene og det sterke oppsigelsesvernet, har ført til et råere arbeidsliv. Kravene til effektivitet gjør at arbeidsgiverne tror vi funksjonshindrede ikke klarer å levere. På toppen av det hele blir vi trygdede hengende ekstra langt etter for hvert lønnsoppgjør. En ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av.

Hvorfor ser ikke arbeidsgiverne på oss som ressurssterke nok? Jeg tror media må ta en del av skylden. De framstilles oss nesten utelukkende som svake, ofre, lidende, multihandikappede, som må tas vare på, helst av fagfolk som vet hva de driver med. Men hvorfor blir vi framstilt slik? Her må kommunene ta sin del av skylda. Hver gang (og det er ganske ofte) det begås en urett mot oss, må vi rykke ut i media før kommunen lover «å se på saken». For dramaturgiens del, og for å skape sympati i befolkningen, må avisene framstille oss svake, stakkarslige og noen det er synd på. Jeg har før blogget om språket og holdningene. Hvordan skal vi få endret holdningene når media flyter over av triste offerhistorier?

Jeg har med dette vært nødt til å gå i meg selv. Bidrar denne bloggen til at mediebilde opprettholdes? Framstiller jeg meg selv som et offer? Jeg sier jeg gjør dette for å forhindre at det skjer med andre. Når jeg fram med det budskapet? Jeg klager jo hvordan vi har – og har hatt det, men forsøker å ikke framstille meg som et offer. I innlegget om sorteringssamfunnet ble jeg ofte beskyldt for å mene det jeg gjorde, bare for å oppnå sympati.

Jeg håper effekten med selvironi og sprø påfunn fungerer. Jeg har heldigvis ikke mistet den siden med meg selv. Det var alltid like morsomt når mine brødre mobbet meg ved å si at jeg var så tynn at jeg kunne løpe sikk sakk i dusjen uten å bli våt. De som var på besøk ble skikkelig brydd av det. For meg betydde det bare at de behandlet meg som en vanlig bror. Som jeg skrev på russedrakten til mitt søskenbarn «Jeg er så tynn at det halve hadde vært nok»

I innlegget om drømmekroppen, lovte jeg å kle meg ut som Fantomet til Halloween. Fantomet er stor, sterk, og ånden som går. Jeg er liten, tynn, og ånden som tar maxi-taxi! 🙂

Bildet ble litt porno-Fantomet :) Jeg ønsket bare å få fram trusa. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren framhever ikke mine muskuløse armer like godt!

Bildet ble litt porno-Fantomet. Jeg ønsket bare å framheve trusa litt bedre. Den vistes så dårlig når jeg satt. Ellers burde jeg gjort bedre research. Fantomet poserer med armene i kryss, ikke hevet over hodet. Men den posituren fremhevet ikke mine muskuløse armer like godt!

Andre innlegg om FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne:

Geir Lippestad i Aftenposten: – Noen er likere enn andre

Hans Hjellemo i Aftenposten: – I kø for å jobbe

Hans Hjellemo i VG, her gjengitt av Uloba: – Se, vi snakker!

Nå blir det et helvete

Stikkord

, ,

Kommune-Norge fortsetter å skremme meg. For en gang skyld fremstår en annen kommune som verre enn Narvik. Det er Narviks erkerival Harstad, en naboby med litt flere innbyggere, som gjør meg veldig opprørt denne gangen. En av grunnene til at jeg bestemte meg for å starte denne bloggen, var for at andre skulle slippe å gå gjennom det samme som meg og min bror.

I Harstad har de laget et prinsipielt vedtak på at ingen av deres innbyggere skal få helse- og omsorgshjelp utenfor kommunens grenser. Her er saken i Harstad Tidene:

Faksimile Harstad Tidene 28.11.2012

Når jeg og min bror har hatt møter med lederne for omsorgsavdelinga her i Narvik, har de hver gang argumentet med «tenk på at mange andre har det verre enn dere». Selv syns jeg det er helt latterlig å bruke det som et argument for at vi skal slutte å påpeke mangler ved tjenesten. Jenk dere. Tenk på de som lider mer enn dere! Med andre ord, fordi kommunen underbemanner enkelte steder, eller i noen tilfeller begår grove lovbrudd mot mine medborgere, burde vi ti stille?

Jeg har ikke blogget så mye om våre opplevelser i det siste. Dette for å gi min egen kommune arbeidsro nå som vi ser ut til å være på oppløpssiden i BPA saken. Jeg velger i mellomtiden å ta kampen for noen som har det verre enn meg. Det til tross for at personen er en «seigmann» (red.anm; narviksleng på en harstadværing). 🙂

Selv om Harstad kommune sier de «skal se på saken», eller som ordføreren sier det: «Men når 20-åringens reise til Spania ikke påfører kommunen ekstra utgifter, ser jeg galskapen i å avslå», så ser jeg både lovbrudd og galskap. La oss først se på litt lovverket.

FOR 2011-12-16 nr 1349: Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester

I følge kapittel 2. § 8, kan kommunene bare kreve egenandel for praktisk bistand og opplæring.  Personlig stell og egenomsorg er det ulovlig å kreve egenandel for.

Kapittel 2 § 9, sier at egenandelen ikke kan overstige kommunens selvkost, og skal beregnes ut fra brukerens inntekt: «Egenandelen kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.»

At ordføreren er så barmhjertig at han lar Kim Magne bruke 200.000 av sin egen formue for å dekke lønna til kommunens ansatte er dermed lovstridig! Han skal fortsette å betale samme egenandel som han betaler til vanlig. Kan dere ikke lese lovverk i Harstad? Slutt å utnytt kameraten min!

La oss nå se på mulighetene de har til å nekte Kim Magne å forlate kommunen. Jeg vil nok en gang referere til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Som jeg har sagt før er disse ratifisert av et samlet Storting, og høyesterett har slått fast at både erklæringen og alle tilleggene står over norsk lov. Her fra selve hoved-erklæringen:

Artikkel 3. 
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Artikkel 13. 
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

Harstad kommune, dere bryter dermed grunnleggende menneskerettigheter. Å nekte Kim Magne helsehjelp utenfor kommunens grenser er ensbetydende med å nekte ham å bevege seg fritt. Ja, jeg vet at det formelle ansvaret ligger i kommunen personen oppholder seg i, men dere vet like godt som meg at det blir umulig å gjennomføre i praksis. Prinsippet om bevegelsesfrihet bør gjelde alle kommunens innbyggere, ikke bare dem som kan ta seg over kommunens grenser på egenhånd. Det må i tillegg anses som dobbel straff når dere legger ytterlige begrensninger på en ung mann, som daglig fratas sin bevegelsfrihet gjennom samfunnets mange fysiske hindringer. Skjerp dere! Jeg ber dere straks fjerne dette prinsipielle vedtaket fra kommunens regelverk. Hvis dette ikke skjer, vil jeg på vegne av alle berørte parter lever en klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet. I dette landet er det likhet for loven. Om parten blir rammet indirekte har ingen betydning. Jeg vil også se på mulighetene til å anmelde dere for brudd på menneskerettighetene.

Med hilsen

Øyvind Hansen,

Narvik

Ps! Neste gang jeg skal på shopping i Harstad, forventer jeg at kommunens hjemmesykepleiere venter på meg rett over Tjeldsundbrua.

I love your blog award

Stikkord

, , ,

Først og fremst vil jeg takke både Melivetpaaslep og Reisemamma for å ha gitt meg denne prisen.

Melivetpåslep: Anne-Helene blogger om å leve med diagnosen ME. Altfor mange sliter med å bli trodd at det feiler dem noe. Fremdeles tror flesteparten av landets fastleger at det «bare»er psykisk. «Ta deg sammen og prøv litt hardere, så går det nok over skal du se». Til slutt begynner man å lure selv, fordi økt belastning ofte fører til forverring av symptomene.

Reisemamma: blogger om reisetips. Som tittelen avslører er hun mor (til to), og siden hun nevner en mann, tipper jeg han også får lov til å være med på tur. Ellers er det hverdagslivet som vies oppmerksomheten.

Hvis dere lurer på hvorfor jeg ikke har blogget siden dere ga meg prisen, er det ikke fordi prisene har gått meg til hodet og har tenkt å gi meg mens jeg på topp, hehe… Det har seg sånn at jeg har vært nødt til å sette inn skriveressursene andre steder. Til hva, ønsker jeg å holde hemmelig en stund til 😉

Med bloggprisen følger disse oppgavene:

 1) Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
 2) Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
 3) Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Det skal sendes til kanskje en ny blogg eller en blogg som ikke har så mange følgere ennå.

Jeg må ærlig innrømme det har blitt svært lite tid til lesing i det siste. Uansett vil jeg dele den ut til noen jeg har lest fler enn 1 side hos 🙂

Først ut er Eivindlund. Hans innlegg om ballongen er så velskrevet, morsomt, utleverende og superselvironisk, at jeg bare elsker det!

Marthescorner er skrevet av en dypt savnet assistent. Hun gjør livet verd å leve bare med sin lysende entusiasme. «D e helt sykt kor mye lykke d finnes i en vanlig grå hverdag» som hun sier det selv. Et multitalent med 1000 jern i ilden, men bare en liten brøkdel av det framkommer på bloggen.

Melissaspania blogger om livet i Spania. Hun er sertifisert kostholdsveileder, og har som både  jeg og min bror, oppdaget hvor ødeleggende sukker er for kroppen. Hun fikk veldig mange personangrep da VGs Lesere lenket til innlegget om bedre kosthold i barnehagen. Jeg syns hun fortjener ros for å ta et oppgjør med alt som er «opplest og vedtatt» innen kosthold.

Det var gjennom melissaspania jeg fant Lev-vel.org. Siril har også fått et bedre liv gjennom å kutte sukker. Hun blogger om livet som tilbringes mesteparten av tiden i Nicaragua. Hun er journaliststudent, men stresser ikke med karriere slik de fleste andre på hennes alder gjør. Det er en herlig innstilling, og jeg kjenner jeg blir litt misunnelig. Det Sør-Amerikanske synet på medmennesker står mitt hjerte nær. Jeg sier gjerne fra meg litt luksus i bytte mot et varmere samfunn.

Til slutt en blogg om noe som vi (jeg og min bror) også elsker. Mat&VinNett mangler neppe følgere, og skriver om – ja, du har kanskje gjettet det – mat OG vin. Det er vitenskapelig bevist at kun en orgasme utløser flere lysthormoner i hjernen enn kombinasjonenen mat- og vin match. Mangler du en partner som kan gi deg orgasme? Da anbefaler jeg deg å lete etter det nest beste her.

Da takker jeg for oppmerksomheten, og lover å komme med oppdateringer litt oftere heretter.

Hender og føtter, eller profesjonell pleier?

Stikkord

, , , ,

Før tjenesten skulle «profesjonaliseres» ble våre pleiere fortalt allerede under arbeidsintervjuet at arbeidsoppgaven besto i å være våre «hender og føtter». Dette fungerte som et glimrende førsteinntrykk, og vi støtter tankegangen fullt ut. Når en avdelingssykepleier ble ansatt, kom det et ledd mellom «hjernen» – som er oss, og våre «hender og føtter» som er pleierne.

Her er hva rådmannen svarte hvorfor det – etter 20 år uten – ble opprettet en sykepleierstilling i vår bolig: «Narvik kommune har ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. Derfor ble det opprettet en sykepleierstilling i Stasjonsveien for å sikre kravet til forsvarlighet (Helse- og omsorgstjenesteloven kap 4 Krav til .forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet). Sykepleieren har det sykepleiefaglige ansvaret i boligen og skal påse at tjenesten er forsvarlig, og at den utføres i henhold til gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. En viktig oppgave er også å gi veiledning i personalgruppa.» 

Altså, vi vet ikke hvordan vi skal veilede egne hender og føtter? Jeg er selvfølgelig klar over at dette er en kraftig forenkling, men noen av våre «hender og føtter» har jobbet hos oss uten særlig mye veiledning i snart 20 år. Jeg tror kanskje jeg vet svaret hvis jeg spør dem om hva de foretrekker. Enkle, rette kommandolinjer mellom «hjerne» og «lemmer», eller et forstyrrende mellomledd, som etter tre år på skolebenken plutselig skal ha et ord med i laget?

Etter å ha mottatt hjelp i over 20 år, har jeg og min bror lært oss at «hendene» og «føttene» våre har følelser. Tipper det er mange der ute som puster lettet ut over at de slipper å ta hensyn til hendene og føttene sine følelser? Og dere burde være enda gladere over å slippe og krangle med et «vesen» midt på nervetrådene mellom «hjerne», «føtter» og «hender».

(Illustrasjon) Et «vesen» midt på nervetådene

Ikke nytter det å sende noen av disse «vesenene» brev heller. Det er nemlig ikke bare ett «vesen» du må forholde deg til. De har gjerne to, tre «vesener» til over seg, som også skal ha et ord med på veien. Du får for eksempel til svar at du ikke har noe med å kommandere dine «hender og føtter» til noe. For å være mer spesifikk, du har ikke mulighet til å kommandere «vesenet» til å sende klare beskjeder til «hendene og føttene» dine. Eller som et «vesen» svarte «hjernen» per epost «Dere har heller ikke anledning til å be meg om å gjøre noe klinkende klart for personalet som er ansatt i Narvik kommune da dere ikke har personalansvar.» Der ble hjernen satt på plass gitt!

Alle, og spesielt vi som trenger assistanse i hverdagen burde få lov til å styre sine egne hender og føtter, uten å måtte forholde seg til «vesener» med egne meninger. Gjerne tillærte meninger basert på gammeldagse holdninger. Et «vesen» som forteller «hendene og føttene» at nå er det nye retningslinjer som gjelder. «Hjernen» har fått bestemme for mye til nå. Det slutt på å være «hender og føtter», nå heter dere profesjonelle pleiere!

Jeg savner mine «hender og føtter»

Språket og holdningene

Stikkord

, , , ,

Former holdningene språket, eller er det språket som påvirker holdningene? Det er nok litt av begge deler. Jeg gikk gjennom kommentarfeltet på det forrige blogginnlegget. Jeg blogget om veivalget vi står foran. Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi forsøker å rense ut det vi ikke vil ha? Eller må vi jobbe for større aksept for at det finnes mennesker som er annerledes?

Jeg er tilhenger av det siste, og brukte enormt med energi for å argumentere for mitt synspunkt. Nesten alle som argumenterte mot meg påsto de aksepterer oss for de vi er, men jeg syns språket de bruker avslører dem. Alles hovedargument går på at de ikke har ressurser til å føde noe som krever så mye av dem som foreldre. Deres liv blir ødelagt, og de mener barnets liv heller ikke blir verd å leve. Jeg blir selvsagt trist av en slik holdning, men forstår hvor den kommer fra. Jeg tror hovedgrunnen til denne holdningen kommer fra språket som har blitt brukt, og fortsatt brukes for å definere hvem vi er.

For å finne ut hvordan mennesker som ønsker et sorteringssamfunn omtaler oss, lagde jeg statistikk over ord som setter oss i et negativt lys. Dette er menneskeliv de omtaler, og de hevder å respektere oss, og ser ikke ned på oss?

93 kommentarene ble det på forrige innlegg. 29 av dem er mine egne og er ikke med i statistikken. Slik fordeler ordbruken seg på kun 64 innlegg: Syk/sykdom ble bruk 29 ganger. Deretter følger i kronologisk rekkefølge: Funksjonshemmet 28, byrde 14, handicap(et) 11, lide/lidelse 10, skavank(er) 9, defekte 6, uønsket 6, pleie/pleieprosjekt 5, unødig/unødvendig 5, miserable 3, tragisk 3, misdannelse 2, fullverdig 1, multifunksjonshemmet 1. Er det rart de helst vil sortere disse livene bort?

La oss gå gjennom betydningen av noen av ordene. Syk/sykdom: Noe som ikke er friskt, som må helbredes for å bli normal igjen. Funksjonshemmet: Kroppen vår er hemmet og vi har dermed et problem. Det er oss det er noe galt med og du bør innfinne deg med situasjonen slik at vi slipper å tilpasse samfunnet til deg. Byrde: Du sliter dine foreldre ut. Du tapper samfunnet for ressurser som kunne vært brukt på bedre formål. Plagsom. Handicapet: Sitte med luen (capen) i hånden og be om almisser. Jeg klarer meg ikke selv og trenger hjelp av deg.

Slik ser det ut når jeg sitter i Narvik sentrum med capen i hånden. (Nei, jeg tigget ikke penger. De er mine egne)

Den observante har kanskje fått med seg at jeg sitter med tre caper? Er jeg da handymulticapet?

Lide/lidelse: Å ha det forferdelig. Et liv som ikke verd og leve. Hva lider de av? Skavank(er): Du har en eller flere feil som er unormale. Det er litt ekkelt å se på deg. Defekte: Litt i samme kategori som skavanker. Det er noe med deg som er ødelagt. Kan jeg få bytte denne defekte varen? Uønsket: Noe vi ikke vil ha. Pleie/pleieprosjekt: Tatt ut av ordet sykepleier. Du er syk og trenger pleie. Du blir et livslangt prosjekt som ødelegger mor og fars livskvalitet. Unødige/unødvendig: Unødige settes ofte foran lidelser for å rettferdiggjøre at det det er bedre å fjerne oss før alle lidelsene begynner. Det er strengt tatt unødvendig å sette flere slike til verden. Miserable: Vi blir trist og lei oss av å lide så mye. Tragisk. Tragedier vil ingen ha i sine liv. Misdannelse: Også i samme kategori som skavank og defekt. Noe som ikke har dannet seg normalt. Fullverdig: Et liv som ikke anses å være like mye verd som andres. Multifunksjonshemmet: Du er ikke bare hemmet av en ting. Deg er det ekstra synd på?

Slik blir våre liv framstilt. På toppen av det hele ber kommentatorene meg om å ikke ta sånn på vei, jeg har ingen grunn til å bli fornærmet. De respekterer jo meg? Kjære kommentatorer, her har underbevisstheten avslørt dere. Og til de av dere som påpekte at jeg selv for kort tid siden mente at ingen burde få ha det så vondt som meg, så har dere totalt misset poenget. Jeg mente det om meg selv på grunn av hvordan samfunnet ser på meg, og hvordan det mener at det vet best hvordan jeg bør leve. Slik ordbruk virker selvsagt inn på meg også. Heldigvis ser jeg ikke slik på meg selv lengre, og mener ingen andre burde gjøre det heller. Ville dere brukt disse ordene om dere ikke står bak meningen av dem? Bevisst eller ubevisst?

Hvem er med på og forme språket og dermed påvirker holdningene? Journalistene og media selvsagt. Og hvordan står det til der da? En liten forbedring er å spore. Søkte du på et begrep som «lenket til rullestolen» fikk du over hundre treff om du brukte google for et par år siden. Det avslører hvordan journalistene ser på et frihetsskapende tekniske hjelpemiddel. Hvordan ser det egentlig ut å være «lenket til rullestolen»?

Det er vanskelig å komme seg over i sengen når jeg er lenket til rullestolen.

Midt på 2000-tallet laget ni av funksjonshemmedes interessepolitiske organisasjoner en liste over ord de mener burde droppes av media. Magasinet Selvsagt trykket denne listen i juni i år. Den medførte en debatt, men i stedet for å ta inn over seg betydningen av ordene så ble lista latterliggjort av landets to fremste språkguruer Finn-Erik Vinje og Sylfest Lomheim. «Dette er bare noe amerikansk tull», hevdet Vinje i en radiodebatt. «Ein kan sjølvsagt ikkje fjerne diskriminering med å forby ord», sa Lomheim og tilføyde: «det er haldningane som må endrast».

Selvfølgelig skal og må holdningene også forandres, men som jeg skrev innledningsvis så former også språket holdningene. De forskjellige ordene gir deg forskjellige assosiasjoner. Hva assosierer du for eksempel med ordet «bruker»? I stedet for «bruker» vil jeg bli kalt «borger». Det gir meg positive assosiasjoner. Ordet «bruker» blir aldri satt i sammenheng med hva vi er brukere av. På denne måten brukes også språket til å holde grupper nede. Bildet av oss som svake, syke og pleietrengende stemmer ikke overens med selvbildet vårt. Hvis denne sjargongen opprettholdes i det kommunale systemet, og bildet bare forsterkes av media som elsker de dramatiske ordene, «lider av…», «multihandikappet» og «syk/sykdom», vil holdningene aldri endres.

Når språkviterne mener ord som «krøpling» og «invalid» fortsatt er kurante, bør man se på hva ordene betyr. «Krøpling» er en som må krype rundt i stedet for å gå. Krype for å be om almisser. Da jeg gikk i 4. klasse var jeg og en annen i klassen syk. Han hadde kraftig leddgikt og gikk litt sakte. Da skolens rektor syntes det gikk litt tregt å forlate klasserommet utbrøt han: «Se å få opp farta. I dag er det ingen krøplinger her». Når han senere ble konfrontert med ordbruken hadde han selvsagt ikke ment det sånn. «Invalid» betyr uten verdi, ugyldig. Den eneste plassen jeg (forhåpentligvis) fortsatt er uten verdi er i forsikringsbransjen. Der får jeg ikke livsforsikring. Der defineres jeg ut fra «validitet». Kan vi tjene penger på ham? Sjansen er så liten at de anser mitt liv som verdiløst. Syns du invalid er et helt kurant ord nå?

Illustrasjonsfoto. Invalid er jeg hos alle forsikringsselskapene. Tryg er de eneste med kontor i Narvik.

Kilder og andre artikler om temaet:

– Kjerring, soper, neger

– Språk til besvær

Vil du ha et sorteringssamfunn?

Stikkord

, , , , ,

Først vil jeg komme med en innrømmelse. Inntil ganske nylig var jeg tilhenger av tidlig ultralyd og mulighet for selvvalgt abort på grunnlag av diagnosene som kunne oppdages på fosteret. Ikke fordi kvinnen eier kroppen og alle de andre argumentene politikerne bruker for å skaffe seg oppslutning. Jeg ønsket rett og slett at ingen andre skulle få det så vondt som meg. Opplevelsene mine, hvordan samfunnet mener de best kan ta vare på deg, var så negative at jeg mente det var best at det fødtes færrest mulig barn som vil komme til å trenge hjelp fra systemet. Så langt nede var jeg.

Men etter hvert som kampen min ble hardere og hardere snudde tankegangen min. Jeg hadde hatt en feig og defensiv holdning. Jeg hadde snudd problemet på hodet. Jeg møtte meg selv i døra. Mine holdninger var jo det jeg skulle bekjempe. Det er tanken om at det feiler oss noe, vi er syke, svake og unormale jeg vil til livs. Da kunne jeg ikke fortsette å støtte opp under tanken om at samfunnet skal sortere ut noe det ikke liker. Da tar jeg heller på meg oppgaven å forandre samfunnets oppfatning av oss. Det er mye vanskeligere, men jeg er ikke feig og defensiv lengre.

Det enkle er ofte det beste! Dette er Remas slagord. At arbeiderpartiet, med parlamentarisk leder Helga Pedersen i spissen, velger å adoptere slagordet i verdispørsmål synes jeg er forkastelig. Når hun fra stortingets talerstol forsøker å skremme velgere fra Høyre, ved å hevde at kvinner kan bli tvunget til å bære fram fostre uten hjerne, virker hun bare desperat og uvitende. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre det enklere for mor og samfunnet å fjerne det uønskede. Sånne som meg. Det er ikke alltid det beste! Takk for solidariteten fra arbeiderpartiet. Nå vet jeg hvor dere står.

Høyre har ved sitt forslag ønsket å komme med en politisk uttalelse. Er det riktig av samfunnet – med politikerne i spissen – å mene at diagnoser som downs syndrom eller ryggmargsbrokk gir rett til selvvalgt abort etter uke 12? Legevitenskapen er i kraftig utvikling. Snart kan alle typer diagnoser stilles prematurt. Hvis vi sorterer bor alt vi ikke vil ha, det unaturlige, vil holdningene aldri endres. Vi vil fortsatt bli sett på som unormal, syk, pleietrengende, utgiftspost, bruker, og noe samfunnet ser på som et problem. Jeg har stilt spørsmålet før. Hvorfor bare «ta vare på meg» mens jeg venter på å dø?

Men, æ e ikke dau enda, så da oppfordrer jeg heller til å gjøre som meg. Kjemp for bedre rettigheter. Få funksjonshindrede til å se på seg selv som en ressurs, både i eget liv og andres. Få slutt på dagens apartheid, det som hindrer oss fra full samfunnsdeltagelse.

Gi oss vår frihet!

Kilder:

Dagbladet: – Høyre vil tvinge kvinner til å bære fram barn uten hjerne

NRK Ytring: Helga Pedersens grove abortløgner

NRK Ytring: Høyre angriper abortloven

NFU Norge: Spørsmål om senabort utløste verbalt bikkjeslagsmål

Lagt til 18. november. VGpluss: Hvilket samfunn ønsker vi? Om abortpress.

Slik får du stjernenes drømmekropp

Da Dagbladet fristet med denne lekre overskrifta tilbake i august måtte jeg bare trykke på lenka. Selv har jeg jo drømmekroppen, og stjerne har jeg blitt etter jeg startet bloggen. Men hva var det med Cornelis Elander siden han får selve Hollywood-eliten til å følge sitt opplegg? Kan det være bedre enn mitt?

Etter å ha lest igjennom stykket, synes jeg herr Elander overdriver noe. Han påstår du må trene 30-45 minutter HVER DAG. Jeg skal innrømme at kroppen min har forfalt noe de siste årene, men da jeg så som best ut trente jeg maks 1-2 ganger i uka på treningsstudioet til Nytræ nede på Fagernesveien. Etterpå passet jeg alltid på å fylle opp næringslagrene med riktig kosthold. Arilds Grillbar oppe ved høyblokkene hadde akkurat hva jeg trengte.

Interessen for kropp og kroppsbygging startet i svært ung alder. Her er jeg cirka 3 år. Maska avslører at Fantomet var forbildet. Målet var å se bra ut i kondomdrakt, og jeg ble så glad da jeg i en alder av 5 fikk vite av legene i Tromsø at det feilet musklene mine noe. Nå kom de til å bli kjempestore! – Til ære for dette bilde skal jeg kle meg ut som Fantomet på årets Halloween-party.

Her er en del år senere. Jeg er ganske stolt av framgangen. Hadde lest i bodybuilderblader at det var viktig med lite underhudsfett for å få fram definisjonen på de forskjellige muskelgruppene. Der andre nøyer seg meg 6-pack, fikk jeg fram hele min 24-pack. Hvis du ser oppe i venstre hjørne på bildet, vil den observante legge merke til at jeg nå har Hulk som forbilde. Fantomet ble for pinglete. Selv om Sala Palmer fristet mer enn Betty Ross, var det kvantitet som gjaldt nå, på musklene altså.

Etter å ha fulgt mitt eget opplegg nøye fram til siste året på videregående, ble jeg til slutt seende slik ut. Dette er avfotografert av en plakat jeg laget på skolens silketrykkeri. Jeg må innrømme at det ikke er helt ekte. Jeg måtte ty til litt anabole steroider for å øke muskelmassen. Det legene i Tromsø hadde forespeilet meg da jeg var 5-år ble det jo ikke noe av. Jeg er i ettertid litt skamfull for å ha tydd til ulovlige stoffer, og støtter herr Elander når han erklærer sin motstand mot jukset.

Til slutt vil jeg beklage til mine lesere for å ha blitt litt tabloid. Kropp selger alltid, og herved gir jeg dere et bredere utvalg.

God helg!